Det har i kjølvannet av Jan Arild Snoens utmerkede bok om Trump og fascismen oppstått en ny debatt om fascisme. 

Snoen konkluderer litt annerledes enn det jeg selv gjør. I kortform betyr det at mens Snoen havner på at Trump, selv om han er ganske nær, foreløpig ikke er fascist, så mener jeg at Trump – og i alle fall MAGA-bevegelsen – er en form for fascisme. 

Uansett er det verdt å anerkjenne alvoret i at en så omfattende debatt om Trump i det hele tatt ruller og går blant fascismekjennere. For uansett konklusjon, som ofte er ganske «nerdete», er alle enige om at vi faktisk er i fascismens omland. Hvem hadde trodd? 

Jeg går ikke her inn på alle kjennetegnene ved fascismen, historien om fascismen og dens virkningshistorie. Nettet er fullt av lett tilgjengelig stoff om dette. Eller enda bedre: Les boka til Snoen. 

Men altså, er Trump fascist?

Jeg mener det, fordi fascismen etter min (og mange andres) mening ikke er statisk, men utvikler seg med tiden (der er Snoen og jeg helt enige). 

Fascisme anno 2024 er ikke helt det samme som i 1928. Fascister er mer disiplinerte i dag. Fascister har fått et nytt image. De har lært at veien til makt går gjennom institusjonene. Fascister har lært seg fabelen om frosken som hopper ut av gryta hvis du slipper den i kokende vann. 

Vi har en tendens til å overforklare fascismen, å tillegge den vanntett, leksikal ideologisk stringens, selv om fascismen på mange vis ble skrudd sammen på revolusjonær impuls av en sprø gjeng intellektuelle og kaosryttere i kretsen rundt Mussolini. En personlighet som Trumps, om aldri så platt og banal, er slett ikke ueffen som en fascistisk diktatortype som fascistene kan samles om. For å forstå Trump og MAGA-bevegelsen som fascisme må vi også se på hva som blir sagt, og ikke bare på gjennomføringsevne. De italienske og tyske fascistene var fascister lenge før de tok makten. 

Den vanligste innvendingen mot at Trump er fascist, er at han er for dum til å være fascist. Det er et poeng, men: fascister kan være dumme. 

Trump er det vi kan kalle intuitiv fascist. Han kan lite om ideologi, men han forakter «svakhet» og har en autoritær og malign personlighet. For Trump er det en selvfølge at kritikere kan knebles og fengsles og at presidentembetet skal innebære ubegrenset makt (det siste har han uttrykt skuffelse over fraværet av mange ganger). 

Amerikanske soldater som har mistet livet, eller blitt tatt til fange, er ifølge Trump, «tapere» og «idioter». Han har bedt om at sårede veteraner holdes utenfor militærparader. Slike innfall er åpenbart imponerende stupide, men de sier også noe om hvilke instinkter Trump har, og hvilke instinkter han mangler. 

Trump snakker i det vide og brede om innvandring. Den politikken er på ingen måte så tilforlatelig som mange Trump-apologeter vil ha det til. Trump omtaler innvandrere og flyktninger som skadedyr. Åpenlyse rasister fryder seg over Trump. Det er ikke for ingenting at Trump er en helt og en slags Messias-skikkelse i de alle fleste høyreekstreme miljøene i USA (and beyond). Ironisk nok er tiltalen mot Trump for å ha forsøkt å omgjøre valget i 2020, basert på den samme loven som ble skrevet i 1870-årene for å bekjempe Ku Klux Klan. 

For Trump er diktatur en forlengelse av hans person og derfor den naturligste ting i verden. Derfor, selvsagt, også hans affinitet for diktatorer. Diktatur er Trumps naturlige habitat, og har vært det gjennom hele livet (i en autoritær familie og senere som diktator i forretningslivet).

Liberalt demokrati er helt fremmed for Trump. Konsepter som kompromisser, mindretallsrettigheter, maktfordeling og ansvarliggjøring er den svake manns byrde. Trump liker makt og makt gir rett. 

Trump er også ekstremt nærtagende, noe som trigger hans maligne personlighet på et blunk, og som gjerne fører til at han påkaller all verdens vrede og fangeliv på sine kritikere. Akkurat som en hvilken som helst fascistleder. 

Trump trenger altså ikke å være en intellektuell for å bli en fascistleder. Fordi fascismen i bunn og grunn er intuitiv, den følger nesten gjennomgående våre primitive instinkter, nativisme og manglende impulskontroll: Hvis du ser et problem, slå det i stykker. Hvis noen sier deg imot, gi dem en på tygga. At noen stiller seg på siden av plassen din i hierarkiet er en forbrytelse som aldri blir tilgitt.

Voila! Inn kommer kavaleriet, de ekte fascistene. Han er vår mann! Den autoritære, narsissistiske, hevngjerrige og tynnhudede personen Trump og rasist-revansjistene i MAGA synergerer til en fascistbevegelse. Så enkelt, så ille. 

Inn i det uvirkelige

Nesten alle jeg kjenner føler på fremmedgjøring mot det som utspiller seg i verden. Som om vi har beveget oss inn i en slags litterær verden, frakoblet det vi «normalt» forventer.

Det vi spør oss om er hvordan det er mulig at en så narraktig og bøllete mann som Trump kan bli en så mektig verdensaktør. Det samme om mannen i Kreml som aldri helt vet hvor han skal plassere hendene sine. Hvorfor skal vi bruke tid på dem, miste nattesøvn på grunn av dem? Vi blir tatt som gisler og hundset av idioter, til og med truet med utslettelse. Men sånn er verden. En liten snodig mann fra Braunau am Inn kostet 60 millioner mennesker livet. 

Det verste er at disse store, men små mennene, blir applaudert frem av velgerne. Det er der de fleste av oss mister tråden. Folket, eller rettere, mange nok av velgerne, vil ha en tyrann, selv om mange angrer når det er for sent (Curiosity killed the cat …). Men det er altså en grunn til at Chaplins lyktes så godt med Diktatoren. Fascismen er latterlig – og – egentlig – uvirkelig. 

For bare få år siden var populisme noe vi så på som en mørk flekk som kunne håndteres, som en «pedagogisk» advarsel mot hva som kan skje hvis verden ble overtatt av demagogiske ledere med enkle og uansvarlige svar på kompliserte spørsmål.

Nå er tonen en annen. Populisme i sin verste form utgjør en akutt eksistensiell trussel mot demokratiene våre. Mange av populistene nærer omgang med en tyrann som ikke bare har gått til angrepskrig mot et europeisk demokrati med 45 millioner innbyggere, men som åpenlyst truer oss med atomvåpen. 

Det er skapt et rom for fantaster som Elon Musk, som befinner seg i en Ayn Rand-aktig overmenneskeboble, ribbet for empati. Det er skapt et rom for superrike libertarianere som er både nihilister og futurist-fascister. Det er absurd. 

I all denne nesten ubeskrivelige kalamiteten, der hva som er sant og hva som ikke er sant er i ferd med å gå i oppløsning, så er det selvsagt mange som vet hva som er årsaken til alt sammen. Og det er mange kjepphester som ris. 

Det går mye i selvpisking. Eller så pisker man alle andre. Noen fremhever økonomien, andre kulturkrig og woke. Andre vil helst se på det som et klassespørsmål, mens andre mener globalisering og innvandring er årsaken. Mange av disse hypotesene har en tendens til lande på at Trump-fenomenet er et slags nemesis over ting vi har gjort galt. Ingen av dem er helt feil, men de er samtidig ufullstendige og til og med, kanskje, innimellom, litt irrelevante? 

Vi famler etter forklaringer og et språk som kan forstå og håndtere en bevegelse over hele Vesten som ikke bryr seg om gamle regler. Som ikke bryr seg om institusjoner og som ikke bryr seg om sannheten. Det vi står overfor er den nesten fullstendige skamløshet. Og hvem kan hamle opp med sånt? Hva kan vi gjøre når språket er virkningsløst? 

Og særlig til anti-wokeistene, som så gjerne vil ha det til at woke er vippeforklaringen på den store oppslutningen om Trump. Det er litt nedslående at noen glemmer at fascisme (joda, bruk gjerne et annet ord her) har en egen agenda, en egen form for tiltrekningskraft, eller agens om man vil. 

Som Timothy Snyder sier, så handler fascismen om følelser over fornuft. Om fryktfortellinger som appellerer både til folks angst og til folks bitterhet. Det er fascisten som bestemmer hva du skal være redd for og hvordan frykten skal innrettes. Det hviler et stort ansvar på oss andre om ikke å bidra til å kultivere disse fryktfortellingene. 

At angst ikke behøver å være rasjonelt er jo noe alle i utgangspunktet vet. Fascistene vet å lage fortellinger, direkte rettet mot et publikum som er mottagelige for angst. Angst for hvem de er, angst for egen identitet og angst for egen seksualitet og deres plass i verden. Derfor er det ikke wokeisme per se som fyrer opp Trumps mobb, men fascistenes FORTELLING om woke, den om trans som truer selve eksistensen av mann og kvinne, om innvandrere som spiser kjæledyr, om horder av kriminelle («it’s in their genes») som voldtar nasjonen og om skolene som indoktrinerer barna til å bli woke-ytre-venstre-sosialister. JD Vance innrømmer det uten blygsel: Han har ingenting imot å «create stories so that the … media actually pays attention to the suffering of the American people».

Men det er ingen sosioøkonomiske eller kulturelle kriser i spill som kan «rettferdiggjøre», i adekvat forstand, sivilisasjonsfallet og den kollektive moralske kollapsen blant velgerne. Det er ingen depresjon à la 1929 som utspiller seg i dagens USA. Wokeisme er ikke stalinisme. Det er ingen barbarer ved porten som om et øyeblikk vil velte innover nasjonen og voldta dens døtre. 

Derfor handler det om å skape fortellinger som står i stil med medisinen: at kultlederen kan gjøre akkurat som han vil, som å deportere 15 millioner mennesker («poisoning the blood of our country»), at systemet (les: demokratiet) skal røskes opp med jorda, mediene stenges, at militære skal settes mot «den indre fienden», at kun et valg der lederen vinner er et legitimt valg, at ingenting eksisterer mellom winners and losers, alt med en voldelig undertone, og at alt handler om overlevelse for klanen, nå eller aldri! 

Men det handler ikke bare om angst, men om hvordan angst skal bearbeides med sinne. 

Den vanvittige styggedommen i Trumps retorikk – demagogisk, grov, hånende og kronisk falsk – fortsetter å begeistre, nettopp fordi den krenker alle de rette menneskene. Effekten på mange av Trump-velgerne er den plutselig befriende tanken. At det er deilig å gi slipp på all tilbakeholdenhet og selvsensur. Endelig finnes det et fellesskap der man kan dyrke hevntanker og etnisk revansje. Det handler om sosial psykologi, om agg. Om menneskers feilbarlighet. Og, mest for USAs del, et agg som henger igjen fra et (ufullstendig) oppgjør med fortiden de aldri har vært fortrolige med. 

MAGAs massemønstringer bærer preg av et, fra historien, gjenkjennelig messiansk mørke. Trumps halvannen times monotone talestrømmer, uten logisk retning, virker som en slags svaiende forførelse av menigheten. De som møter opp hører egentlig ikke etter, men våkner når han løser opp den seige, pulserende materien med skjellsord og avsky. Trump kan si hva som helst. Løgnene detter på plass. Grusomme formaninger er blitt trumpismens invokasjon. 

Vi får stadig høre at en ny periode med Trump ikke er så veldig farlig. Demokratiet overlevde den første perioden, så hvorfor skulle det ikke gå greit denne gangen også? Men GOP er et annet parti enn for åtte år siden. I 2016 var partiet fremdeles i ørska etter Trumps «hostile takeover». Oppslutningen om Trump var nølende og ganske mange motarbeidet ham i det åpne. I Det hvite hus var Trump omgitt av mange «voksne på jobb», av folk som sa presidenten imot, og som klarte å stagge ham litt, før de fikk sparken. Folk som i dag er blant de som advarer sterkest mot Trumps autoritære impulser. Den tiden er forbi. 

Dagens GOP er styrt av førerprinsippet og veien er helt fri for den fascistiske personen Trump. Du blir fryst ut og bannlyst etter alle kunstens regler, inkludert truet på livet, hvis du ikke aksepterer Trump som den suverene leder. Du må være blindt lojal, «pure to his vision», for å ha en politisk fremtid i bevegelsen. 

I likhet med fascistiske ledere presenterer Trump seg selv som den eneste kilden til sannhet. Den posisjonen forvalter fascisten uten den minste tanke på sannhet. Den endeløse strømmen av løgner, som undersåttene gjør lurt i å akseptere, akselerer i et så høyt tempo at den etterprøvbare offentligheten ikke har sjanse til å følge med i svingene. Den postfaktuelle utarmingen var ikke komplett før den store lederen kunne presentere en løgn så stor at den stilte hele det politiske og institusjonelle systemet i et konspiratorisk og rett frem ondt lys. I 2024 går Trump og bevegelsen hans til valg på et program som forteller velgerne at praktisk talt hele det amerikanske systemet og – i praksis – halve den amerikanske befolkningen er «enemies of the people», råttent til roten og rigget, ikke bare mot Trump, men mot velgerne hans. Den store løgnen, løgnen som avslører alt, en betingelse for fascister til alle tider, ble trukket opp av hatten: Valget er stjålet fra folket og folket det er meg! 

MAGA-bevegelsen kastet alle hemninger og forlot demokratiet som grunnprinsipp. «If you don’t fight like hell, you’re not going to have a country anymore». Mobben svarte med å storme den lovgivende forsamlingen og jage folkevalgte gjennom korridorene. En galge ble reist for Pence. Under 6. januar-høringene gikk Trump til angrep: ELIZABETH LYNNE CHENEY IS GUILTY OF TREASON, brølte han på Truth Social: RETRUTH IF YOU WANT TELEVISED MILITARY TRIBUNALS! 

Trump anno 2024 er mer hemningsløs enn han var i 2016. Han er i tillegg full av hevnlyst over det stjålne valget. Trump sier rett ut at han bare vil akseptere kommende valg «hvis han vinner». GOP og MAGA vet å innrette seg. De storstilte planene til Project 2025 gir oss en anelse om hvor godt forberedt de er denne gangen. Institusjonene skal erobres. Skulle de tape kan vi jo bare forestille oss hvordan mobben vil agere. 

For noen dager siden ble det kjent at ganske liberale Washington Post ikke vil støtte noen av presidentkandidatene. Dermed abdiserte Washington Post som antiautoritær avis. Det var eieren, Amazon-gründeren Jeff Bezos, som selv grep inn for å hindre en støtteerklæring til Harris. Det er første gang på veldig mange år at WP forholder seg nøytrale i presidentvalget, og det levnes liten tvil om at Bezos handlet utfra egeninteresse. Bezos er langt fra den eneste. Store deler av business-USA og mange superrike, også i medieverden, forbereder seg på at Trump skal vinne valget, og de er forberedt på å kompromisse enda mer i tilfelle Trump skulle vinne. Det er slik demokratier dør, gjennom servilitet og opportunisme og falske balanser. Folk er bekymret for posisjonene sine, for jobbene sine og for pengene. Det er aldri mangel på tjenestemenn og andre villige i en autoritær stat. Det gjelder å forholde seg nøytral og se hvilken vei vinden blåser. 

Det er lett å sitte på stumpen her hjemme i den flaue norske brisen og piske løs på alt som er galt med Harris-kampanjen og den orkanen de prøver å stå oppreist i, og hvordan de lett kunne løst x og y. Men på tross av milliardsummer og på tross av utallige rådgivere er Harris & co. bare mennesker som står i en eksistensiell krise mot en motstander som er fullstendig skamløs og grenseløs. 

Sånn sett så kan man nok hevde at dagens fascister har oppnådd mer enn gårsdagens fascister. For, som det er sagt, når ingenting er sant, så er alt mulig.

Teksten er publisert i Minerva 29.10.2024.