Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Internasjonalt

Biden burde ha gitt seg etter én periode

Biden kan både vinne og leve til han blir 87 år uten betydelige helseproblemer. Men hans beslutning om å søke gjenvalg skaper usikkerhet. Det er ikke bra for USA, og det er ikke bra for verden.

Eirik Løkke

Publisert: 30. april 2023

La meg starte med en innrømmelse: Jeg har alltid likt Joe Biden. Jeg har ikke alltid vært enig med ham, og i 2008 brukte jeg sågar store deler av sommerferien på å forsøke å hindre at han ble valgt til visepresident (jeg var frivillig for John McCains presidentkampanje).

Men Joseph Biden har i mine øyne alltid vært en typisk amerikaner – og en typisk amerikansk politiker – ment på en positiv måte. 

Jo da, Biden har gjennom sin lange karriere sagt og gjort mye rart, men i de store spørsmålene har jeg aldri vært i tvil om at Biden står på riktig side av historien. Det er ikke uten grunn at Biden har definert det viktigste spørsmålet under sin presidentperiode som kampen mellom demokratiet og det autoritære, hvor USA må bygge demokratiske allianser for å motvirke innflytelsen til Kina og Russland. 

Bidens demokratiske etos har også materialisert seg i handling: USAs militære og økonomiske støtte til Ukraina har vært avgjørende for at den ukrainske nasjonen fremdeles eksisterer som demokratisk stat. Uten Biden-administrasjonens støtte ville Ukraina nå mest sannsynlig vært under russisk okkupasjon.

Ukraina-krigen har understreket betydningen av amerikanske sikkerhetsgarantier og amerikansk involvering. Europa var kanskje redd for amerikansk hypermakt og alenegang under Bush jr., men frykten for amerikansk isolasjonisme var uten tvil større, noe tiden under Donald Trump, som var troende til å melde USA ut av NATO på et hvilket som helst tidspunkt, viste. Om du ikke tror meg, kan du lese tidligere sikkerhetsrådgiver John Boltons bok, hvor han innrømmer at han var usikker på om presidenten hadde tenkt å melde USA ut av NATO, for ikke å glemme Trumps vilje til å uttrykke støtte til Putin på bekostning av USA. 

Nettopp av den grunn var jeg og mange i den demokratiske delen av verden svært glad for at det var Joe Biden som vant valget i 2020, og ikke Donald Trump. Sistnevnte representerte ikke bare en trussel mot demokratiet i global forstand, han var også en direkte trussel mot det amerikanske demokratiet gjennom sin autoritære stil, manglende vilje til å anerkjenne valg og hans rolle i angrepet på Kongressen 6. januar 2021. 

Forklaringen om at Biden vant valget fordi han ikke var Donald Trump er på mange måter riktig; det var motstanden mot Trump snarere enn Bidens karisma som gjorde at rekordmange velgere stemte på demokratene i november 2020. Samtidig så underspiller det narrativet Bidens bemerkelsesverdige comeback under primærvalget i 2020. Husk: Biden gjorde det elendig i både Iowa og New Hampshire, og var i ferd med å gå tom for penger. 

Jeg kan ikke huske en eneste presidentkandidat de siste 50 årene som har gjort det så dårlig i de to første delstatene, og like fullt sikret seg nominasjonen. Biden ble i realiteten reddet av to forhold. Det første var hans appell til minoritetene (godt hjulpet av Jim Clyburn), som ga av gode valgresultater i South Carolina og Nevada. Den andre redningen knyttet seg til at demokratiske primærvelgere var manisk opptatt av hvem som kunne slå Trump, hvor den selverklærte sosialisten Bernie Sanders ble av mange oppfattet som en for stor risiko, hvoretter mange av kandidatene, inkludert Pete Buttigieg, Amy Klobuchar og Michael Bloomberg trakk seg før Super Tuesday i mars 2020, og gav sin støtte til Biden. 

I så måte ble Biden demokratenes kandidat i kraft av ikke å være Bernie Sanders – og deretter president ved ikke å være Donald Trump.

Som president har Biden vært forutsigbar, og gjenopprettet en slags normalitet i Det hvite hus, hvor dagene og offentligheten i mindre grad preges av kaos. Personlig mener jeg Biden har flyttet seg for langt til venstre, særlig hans proteksjonisme i form av Buy American og hans manglende disiplin i offentlige utgifter er kritikkverdig. Men for demokratene oppfattes hans første presidentperiode som god, delvis illustrert av mellomvalget i 2022, som ble en opptur for demokratene, og også Joe Biden personlig. Like fullt sliter Biden med oppslutningen. 

En del av dette kan forklares med høy polarisering, men jeg tror også han taper oppslutning på å forfølge store målsettinger i velferdspolitikken, mål som ligger langt utenfor den sentrumsposisjonen han drev kampanje på i 2020. Imidlertid deler jeg oppfatningen om at Joe Biden har vært en president USA og verden behøvde etter fire år med Trump. 

Likevel var det trist at Joe Biden tirsdag 25. april meddelte at han søker en ny periode. Han burde gitt seg etter én periode, og det er hovedsakelig to grunner til det. 

For det første er han for gammel. Personer som passerer 80 år bør ikke sitte på det ovale kontor i Det hvite hus, ettersom de kognitive evnene svekkes med alderen, samtidig som den helsemessige risikoen øker ved høy alder. Det er åpenbart store individuelle forskjeller, og mange 80-åringer er ved svært god helse og har få kognitive problemer. Likevel er det stor risiko for svekket helse og kognitiv svekkelse. I så måte grenser Bidens beslutning mot å være uansvarlig. 

For det andre vil beslutningen skape usikkerhet omkring Biden som person og hans politikk – hvis han vinner. Det synes å være en rådende, om litt motvillig, oppfatning innad i det demokratiske partiet av at Biden er den som er best posisjonert til å slå Trump. Og all den tid Trump ligger an til å sikre seg republikanernes nominasjon, er det ikke tid for noe eksperiment. Det kan være at det er en riktig vurdering isolert sett, skjønt jeg mener det finnes mange gode kandidater i det demokratiske partiet, og at den beste stemmesankeren for demokratene heter Donald Trump, ikke Joe Biden. 

Min bekymring knytter seg mer til hvis han skulle vinne, i den forstand at hans høye alder lett vil skape usikkerhet om hvem som styrer USA. Hvordan vil allierte – og fiender av USA – oppfatte situasjonen? Den type usikkerhet rundt presidenten i USA er langt fra heldig, som Biden selv kunne bidratt til å unngå. 

Et siste poeng er hvordan han ved å ta en ny periode risikerer hele sin historiske arv. Hadde Biden nøyd seg med en periode, kunne han sikret seg sin plass i historiebøkene med positive fortegn. Skulle han ende opp med å tape valget i 2024 vil han ende opp i historiebøkene som en mislykket president. Det risikerer han også om han vinner, for så å oppleve helseproblemer. 

For all del – det kan fremdeles gå bra for Biden. Han kan både vinne og leve til han blir 87 år uten betydelige helseproblemer. Men hans beslutning om å søke gjenvalg skaper usikkerhet. Det er ikke bra for USA, og det er ikke bra for verden.

Innlegget er publisert i Trønder-debatt 28.4.2023.

Publisert: 28. april 2023
USA Joe Biden
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

russland
Bård Larsen

Russisk propaganda: Når historien biter

Russisk propaganda fremstiller krigen i Ukraina som en forlengelse av Den store fedrelandskrigen. Der kommer de store sovjetiske krigsminnesmerkene i Tyskland til sin rett.
InternasjonaltPolitikk og samfunn
industri
Skjalg Stokke Hougen

Industri og forsvar er det Europa trenger

Kinas bruk av økonomiske tvangsmidler og sanksjonering av egne handelspartnere er et varsko for Norge og Europa om å ha færre avhengigheter enn det vi har i dag.
InternasjonaltPolitikk og samfunnGlobalisering
is arktis
Kevin Leander Morand

Kinesiske og russiske interesser i Arktis: Hva betyr de for Norge og NATO?

En ting er sikkert: jo mindre is i Arktis, desto flere økonomiske muligheter.
UtenrikspolitikkInternasjonalt
Buckingham Storbritannia
Julie Lovise Green Holten

Kong Charles III og det moderne monarkiets overlevelse

Vil kronen som kong Charles III krones med lørdag, en dag bli brukt av hans eldste sønn, prins William?
InternasjonaltPolitikk og samfunn
Europa
Skjalg Stokke Hougen

Europa i skvis

Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina har store politiske konsekvenser for Europa. Er tanken om å bygge opp strategisk autonomi for Europa noe vi burde avvise?
UtenrikspolitikkInternasjonaltPolitikk og samfunn
polen forsvar
Mats Kirkebirkeland

Polens tilbakekomst III

Kontrasten mellom Tysklands og Polens forsvar viser at sistnevnte er på vei til å bli den viktigste militære makten i Sentral-Europa.
UtenrikspolitikkInternasjonalt

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo