Arven etter Barack Obama

Hvordan oppsummere president Barack Obama? Vel – som en enestående president med usedvanlig sterke personlige egenskaper, men som bare lyktes delvis med politikken. Eirik Løkke hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 22. januar 2017

Obama har, mer enn noen annen amerikansk president, personifisert det å være «presidential». Men han lyktes bare delvis politisk.

På flyplassen i Miami 2. november 1988 fikk norsk-amerikanske Mary Menth Andersen en lite hyggelig beskjed. Som følge av at hun skulle flytte til Norge, hadde hun ekstra mye bagasje med seg. Av grunner som var langt fra urimelige, krevde flyselskapet 103 dollar for overvekten. Problemet var bare at Mary ikke hadde 103 dollar. Det hadde derimot en 25 år gammel svart mann som sto rett bak henne i køen og bar det særegne navnet Barack Obama. Han tilbød seg å betale overvekten og reddet dermed Marys tur til Norge.

Historien forteller mye om personen Barack Hussein Obama, om hans vennlighet og karakter. De siste åtte årene har verden blitt kjent med en president som utstråler klassiske dyder som eleganse, humor, veltalenhet, intelligens, integritet og lederskap. Barack Obama har, antagelig mer enn noen annen tidligere amerikansk president, personifisert det å være presidential.

Nettopp fordi Barack Obamas personlige attributter er så beundringsverdige, er det en ekstra utfordring (i hvert fall for meg) å vurdere hans politiske resultater – en øvelse som utføres av veldig mange i disse dager. I tillegg oppstår den iboende utfordringen som ligger i å foreta historiske sammenligner, ikke bare i samtiden, men også generelt. Fortiden er som kjent ikke hva den var, og vurderinger av amerikanske presidenter har en tendens til å endre seg over tid. Men ikke desto mindre er det interessant å reflektere over hvilken betydning Obama har hatt for USA og verden.

USAs 44. president var antagelig blant de minst sannsynlige kandidatene til å ikle verdens mektigste posisjon. Som sønn av en kenyaner, med mellomnavn Hussein, var det neppe mange som så for seg at han skulle ende opp i 1600 Pennsylvania Avenue.

Obama har også uttalt at det ikke var opplagt for ham å satse på en politisk karriere. Så sent som på landsmøtet til Demokratene i 2000 slet han med å få adgang til konventet.

Imidlertid kan ting skje raskt – særlig i politikken. I 2004 var Obama konventets høydepunkt gjennom en gnistrende tale. Opptredenen presenterte og definerte på mange måter Obama for et globalt publikum.

En politisk stjerne var født.

Samme år ble han valgt til Senatet med den største seiersmarginen i Illinois’ historie: 72 prosent av velgerne stemte på Obama. En sterkt medvirkende årsak til at Barack Obama kun 28 måneder senere annonserte sitt kandidatur til å bli USAs neste president, var hans positive erfaring fra valgkampen i Illinois, og særlig det faktum at han fikk stor støtte blant hvite middelklassevelgere. Obamas evne til å mobilisere hvite velgere ble på nytt tydelig ved det første primærvalget i 2008, da Obama slo motkandidat Hillary Clinton i Iowa, en stat med nesten bare hvite velgere.

USA var klar for en svart president. Men noe av nøkkelen til Barack Obamas suksess var hans evne til å transcendere rase. Obamas kampanje appellerte til det beste ved USA, menneskets evne til å skape sin egen fremtid i møte med en hvilken som helst utfordring: Yes, we can. På flere måter var det Obama, og ikke Republikanerne (GOP), som minnet om Ronald Reagan, på grunn av Obamas evne som historieforteller og hans insistering på optimisme. Ved å bruke sin egen historie som bilde på det moderne Amerika førte Obama en positiv kampanje og mobiliserte ved å løfte frem det beste ved USA, hvoretter han 4. november 2008 vant en overlegen seier mot John McCain.

Obama ble innsatt 20. januar 2009 på en bølge av optimisme. Demokratene hadde to måneder tidligere oppnådd flertall i begge Kongressens kamre og Obama hadde således et klart mandat for sin politiske agenda.

Men – og dette er helt avgjørende for å forstå Obamas presidentperiode, i hvert fall om man følger konvensjonell liberal forståelse i D.C: GOP, anført av senator Mitch McConnell, anerkjente aldri at Obama hadde et slikt mandat, og la en strategi for å hindre all lovgivning fra Obama-administrasjonen. McConnell uttalte at GOPs fremste prioritet var å sørge for at Obama ikke ble gjenvalgt – noe de ikke lyktes med. Derimot lyktes McConnell i å trenere mest mulig av agendaen til Det hvite hus.

Denne tilnærmingen er svært skadelig, ja, nærmest ødeleggende, i et system som det amerikanske. Systemet er, i betydelig større grad enn parlamentariske systemer i Europa, avhengig av samarbeid på tvers av partiskillene i Kongressen. Mens et parlamentarisk system i utgangspunktet forutsetter at den utøvende makten har et avklart grunnlag i parlamentet, og således er utformet på en måte som gjør det lettere å gjennomføre politikk, velges presidenten i USA uavhengig av hvilket flertall som til enhver tid befinner seg i Kongressen. I mange saker er det heller ikke nok med simpelt flertall for å gjennomføre politikk, og man trenger et kvalifisert flertall.

Det var ikke uten grunn at grunnlovsfedrene i USA la stor vekt ikke bare på maktdeling, men på reell maktbalanse. Erfaringene fra den britiske kongemakten gjorde at grunnlovsfedrene var svært skeptiske til en sterk utøvende makt (president). Det er for så vidt en debatt i seg selv om systemet som ble utviklet på slutten av 1700-tallet, fremdeles er funksjonell. I likhet med flere mener jeg at grunnlovens statsrettslige bestemmelser er gått ut på dato og må endres i retning av et mer funksjonelt system som gjør det enklere å styre. Det vil være svært krevende å få til.

I alle tilfeller forutsetter USAs system en politisk kultur som kultiverer samarbeid på tvers av skillelinjene, og som omfavner kompromiss som en dyd og ikke som et uttrykk for forræderi. McConnell og hans likesinnede brøt med denne fundamentale forutsetningen da de ikke ville arbeide for at Kongressen skulle vedta lovgivning som kunne bidra til å løse landets utfordringer.

Professor Francis Fukuyama har diagnostisert USAs dysfunksjonelle system som et vetokrati, mer enn som et demokrati. Den viktigste årsaken til denne utviklingen finner vi i den økende polariseringen knyttet til politisk identitet.

Undersøkelser viser at kløften mellom liberale og konservative øker. Faktisk øker den så mye at foreldre er blitt mer bekymret for om barna gifter seg med annerledes tenkende enn annerledes utseende. Polariseringen i det amerikanske samfunnet reflekteres naturligvis i Kongressen. Både republikanske og demokratiske representanter trekkes mot fløyene(republikanerne vesentlig mer enn demokratene), noe som igjen øker motsetningene og undergraver mulighetene for kompromiss.

Trenden intensiveres av den korrumperende måten valgene til Kongressen foregår på, nemlig gjennom såkalt gerrymandering, altså at partiene tegner valgdistriktene opp på en måte som er fordelaktig for dem selv. Denne formen for manipulering er fullstendig ødeleggende for tilliten til det politiske systemet.

Det paradoksale og langt på vei tragiske er at den økende polariseringen i stor grad er knyttet til identitetspolitikk, mer enn substansielle spørsmål. Undersøkelser viser at amerikanere knapt er mer uenige i konkrete politisk spørsmål (skattepolitikk, sosialpolitikk, utenrikspolitikk etc.) i dag enn de var for 50 år siden. Motsetningene er altså ikke større enn at de kunne løses, dersom det var nok politisk vilje til å endre et dysfunksjonelt system og en politisk korrupt kultur, som særlig det republikanske partiet, som ble heiet frem av Tea Party-opprøret, har vært eksponent for.

Så kan man innvende at dette selvsagt ikke bare er GOPs skyld. Tverrpolitisk samarbeid har alltid to sider. Og mange konservative vil legge skylden på Obama og demokratene. Sett fra GOPs side er fremstillingen av McConnells sitat om Obama som «one term President» et klassisk eksempel på demokratisk spinn. Eric Cantor, tidligere leder for GOP i Representantens Hus, utdyper den konservative kritikken i en artikkel i New York Times, og Cantors synspunkter deles av mange på høyresiden i USA.

Hva du ser, avhenger som kjent av hvor du står.

Min bedømmelse ligger nærmere presidentens synspunkt. Jeg tror at Obama oppriktig ønsket en tverrpolitisk løsning, og jeg har ikke oppfattet ham som en svært partipolitisk bunden mann.

Et vesentlig trekk ved Obama, om man studerer historien hans, har nettopp vært evnen til å samarbeide med politiske rivaler. Som redaktør for Harvard Law Review ble han kritisert for å inkludere for mange konservative i redaksjonen.

Likevel kunne Obama pleiet et bedre forhold til Kongressen. Her er det mulig å se en vesensforskjell mellom Obama og Reagan. Sistnevnte hadde et betydelig bedre forhold til Kongressen. I dagbøkene sine beskriver Reagan hvordan han fostret et nært forhold til daværende House Speaker, Tip O`Neill, som var demokrat, hvilket var svært viktig under forhandlingene om finansieringen av «social security». Særlig Bob Woodward har kritisert Obama for manglende lederskap.

Samtidig sto Obama utvilsomt overfor et mer polarisert landskap, og det er uklart om han kunne vist særlig mer lederskap i disse spørsmålene.

En ytterligere indikasjon på at den konservative virkelighetsforståelsen har klare mangler, var Obamas positive tilnærming til den tverrpolitiske kommisjonen Simpson/Bowles, en kommisjon som utarbeidet konkrete forslag til hvordan USA skulle takle gjeldskrisen. GOP avviste alle forslag som i en eller annen form innebar økte skatter, mens Obama uttalte at kommisjonens forslag var en balansert løsning, som burde være et godt grunnlag for å finne en tverrpolitisk løsning.

Et lignende eksempel var gjennomføringen av helsereformen (Affordable health care act – ofte referert til som «Obamacare»). Obama uttalte at han mer enn gjerne ønsket konservative ideer, hvis de kunne bidra til at flere amerikanere fikk tilgang til helseforsikring uten å ruineres, og han hentet en vesentlig del av inspirasjonen til reformen fra konservative Heritage Foundation og Mitt Romneys politikk som guvernør i Massachusetts. Mens president Obama hele tiden understreket behovet for en konstruktiv linje, hvor alle gode innspill skulle vurderes, trenerte GOP alle forsøk på reform. Obama måtte derfor utelukkende støtte seg på sine demokratiske partifeller i Kongressen for å få reformen vedtatt. Da Obama i møte med Ezra Klein og Vox for kort tid siden oppsummerte helsereformen, gjentok Obama at dersom konservative kan komme opp med ideer til hvordan helsevesenet kan bli bedre og omfatte flere, så skal han være den første til å støtte ideene. I så måte blir det spennende å se hva Trump, som har lovet å erstatte Obamacare med «something terrific», faktisk ender opp med å levere.

Helsereformen var (sammen med Dodd-Frank loven om finansreguleringer) uten tvil administrasjonens største seier i Kongressen. Mye av Obamas arv vil imidlertid være knyttet til unilateral styring gjennom utstrakt bruk av dekret (executive order) i møte med en blokkerende Kongress. Obama ønsket aldri å gå i denne retningen, ettersom unilateral handling i stor grad unndrar seg prosessuell transparens. Men i valget mellom handlingslammelse og executive order valgte Obama det siste. Som New York Times skriver, vil valget hans forme presidentembetet i overskuelig fremtid.

Obama har alltid hatt en edruelig forståelse av reguleringers begrensninger. Det var nettopp derfor han utpekte Cass Sunstein som «sjefsregulator», ettersom Sunstein var en uttalt kritiker av antallet nye reguleringer. Igjen blir det konservative narrativet om Obama som en «krypto-sosialist» absurd. Barack Obama har alltid vært en varm forsvarer av markedsøkonomi, og han har alltid understreket betydningen av entreprenørskap, vilje til risiko og betydningen av suksessfulle bedrifter – samtidig som han har ønsket å kombinere markedsøkonomien med effektive statlige programmer.

I norsk sammenheng er Obamas politikk klart liberal-konservativ, i amerikansk sammenheng er den ganske sentrumsorientert.

Obamas økonomiske resultater er naturlig nok gjenstand for kontrovers. Dette gjelder både virkelighetsbeskrivelsen og hvilken innflytelse som skal tilskrives presidenten. Det vil ofte være slik at presidenten får for mye skyld i dårlige tider og for mye skryt i gode tider. Økonomiske konjunkturer avgjøres i liten grad av USAs president. Det er i det hele tatt svært usikkert hvilken innvirkning politikken har på økonomien, og enda mer komplekst å bedømme effektene av bestemte politiske virkemidler.

Uansett er det få som betviler at Obama arvet den verste økonomiske krisen i USA siden 1929. Ser man på dagens økonomiske situasjon, er den ikke idyllisk – men amerikansk økonomi er langt bedre i dag enn den var for åtte år siden. Et av de mest brukte argumentene mot Obamas økonomiske resultater, er innvendingen om at han har levert lavere veksttall (BNP-vekst) enn sine forgjengere. Men for det første er det vanskelig å sammenligne veksttall fra tidligere med dagens situasjon. I tillegg glemmer man hvilken utfordrende økonomisk situasjon Obama faktisk arvet.

Resultatene til administrasjonen vurderes stort sett i imponerende ordelag (et lite unntak for Breitbart). Særlig positiv har utviklingen i arbeidsmarkedet vært. Som nettstedet 538 skriver, er det nå rekord i antall måneder med jobbvekst (75 måneder på rad). Arbeidsledigheten har falt fra 7,6 prosent til 4,7 prosent. Siden 2010 er det skapt nesten 16 millioner nye jobber. Ifølge offisielle tall har medianinntekten for husholdninger økt betydelig de siste to årene, men det er en vedvarende bekymring at den disponible medianinntekten for husholdninger ikke har blitt høyere på 17 år.

Videre trenger man ikke å lese Breitbart for å se at det er flere utfordringer for amerikanske økonomi som Barack Obama ikke har evnet å løse. Blant annet fallende sysselsettingsrate (fra 66 til 62,7 prosentpoeng), som delvis kan forklares strukturelt ved at flere jobber er blitt automatisert, samtidig som mange av dem som mistet jobben etter krisen i 2008-2009 har store problemer med å komme tilbake i arbeidsmarkedet grunnet manglende kvalifikasjoner og utdanning. Et siste punkt som også burde bekymre politikerne i USA, er fallende produktivitetsvekst. Dette er ikke unikt for USA, men det forblir likevel en bekymring.

Et område president Obama garantert vil være misfornøyd med, er våpenlobbyens innflytelse i D.C. Til tross for flere massakrer forårsaket av våpendesperadoer, har presidenten simpelthen måttet akseptere sin egen maktesløshet. Kongressen og især GOP er simpelthen ikke villig til å akseptere Obamas virkelighetsforståelse om at man må begrense tilgangen til våpen. Det er usikkert hvor effektivt sterkere våpenkontroll ville ha vært, og det finnes argumenter for at borgere skal ha tilgang på våpen, men jeg er antageligvis ikke den eneste som sliter med å forstå hvorfor tilgangen til automatvåpen i USA ikke kan begrenses.

USAs allierte hadde store forventninger da posisjonen som «Leader of the Free World» ble overlevert fra George W. Bush til Barack Obama. Bush jr. hadde gjennom sin konfronterende utenrikspolitikk, og særlig invasjonen i Irak, fremmedgjort en del europeiske allierte, og Obama startet med plusspoeng kun i kraft av ikke å være Bush jr.

USAs 44. president var en megastjerne i Europa allerede før han ble valgt. Selv om Snowden-avsløringene skapte en midlertidig motstand i deler av Europa, etter at det ble avdekket at amerikansk etterretning avlyttet europeiske statsledere, har Obamas forhold til Europa, vært svært godt. I tråd med alle etterkrigspresidenter til nå har han kultivert det transatlantiske samarbeidet og understreket betydningen av et europeisk fellesskap som en styrke ikke bare for Europa, men også for USA.

Mens Europa i hovedsak har vært tilfreds med Obama, har den avgående presidenten fått mye kritikk for Midtøsten-politikken sin. Den konservative skribenten George Will kritiserer i Washington Post Obama-administrasjonen for handlingslammelse. Handlingslammelse er kanskje en overdrivelse, men USA har de siste åtte årene definitivt opptrådt mer forsiktig på den globale scenen. Det er ikke vanskelig å forstå Obamas rasjonale. Militært engasjement i Afghanistan og Irak har ikke vært uten problemer, noen vil sågar hevde at involveringene har gjort mer skade enn nytte. I lys av erfaringene har Obama ikke ønsket å påbegynne nye militære engasjementer, tvert imot har han hele tiden uttrykt skepsis mot hva man kan oppnå ved maktbruk. Så var også tilfellet i Libya, selv om han etter press fra Hillary Clinton aksepterte amerikansk deltagelse etter prinsippet «leading from behind».

Obama argumenterte opprinnelig for å trappe opp innsatsen i Afghanistan, men som NY Times skriver, så konkluderte han etter hvert med at det ville bli vanskelig å omdanne Afghanistan til et fungerende demokrati i overskuelig fremtid. I alle tilfeller var det ikke støtte innad i USA for å drive et slikt nasjonsbyggingsprosjekt.

I The Atlantic skriver Jefferey Goldberg svært grundig om Obamas utenrikspolitiske tenkning og politikk (The Obama Doctrine), hvor Obama, snarere enn å plassere seg blant tilhengerne av liberal intervensjonisme, sogner til den utenrikspolitiske realismen i tradisjon fra Bush sr. Denne forståelsen av utenrikspolitikk manifesterte seg i en skepsis mot å involvere amerikanske tropper med mindre trusselen representerer en direkte fare for amerikanske interesser. Selv innad i hans egen administrasjon har dette vært kontroversielt. Både Hillary Clinton og FN-Ambassadør Samantha Powers argumenterte sterkt for at USA skulle ta en mer aktiv rolle. Særlig sistnevnte ønsket å bruke mer makt mot Assad-regimet, men ble ikke hørt.

En del av kritikken mot Obamas utenrikspolitiske linje er overdrevet. Syria, Libya og Midtøsten kunne vært i en enda verre forfatning, og det er alltid farer ved bruk av amerikansk militærmakt. Samtidig finnes det også farer ved ikke å handle.

Maktens paradoks er at den alltid vil fylles av noen, og når Obama har tatt USA et steg tilbake, har andre land, enten det er Russland (Syria), Gulfstatene eller Iran, mer enn gjerne vært villig til å fylle maktvakuumet. Konsekvensen av amerikansk tilbaketrukkenhet har vært en verden hvor stater som er mindre opptatt av demokrati og liberale verdier, har fått større innflytelse.

I så måte er jeg enig med George Will: Obamas handlinger i Syria, eller mangel på sådanne, har bidratt til at Putin og Russland har fått dirigere utfallet. Særlig skadelig var det at Obama snakket om en rød linje i Syria, uten at han fulgte opp trusselen. Trusler uten handling undergravet amerikansk troverdighet, og du kan være sikker på at Putin merket seg bløffen.

Flere advarte mot handling i Syria på bakgrunn av den påstått mislykkede intervensjonen i Libya. Men for det første er det en myte at Libya representerer en mislykket intervensjon, noe Cambridge-forsker Jason Pack skriver godt om i en VG-kronikk. Videre kan man være veldig sikker på at mange syrere hadde foretrukket en vestlig inngripen etter modell fra Libya fremfor handlingslammelse i møte med russisk-støttede regjeringsstyrker ledet av Assad.

Vi vet selvsagt ikke hva som hadde skjedd om USA og Vesten tidlig hadde gått inn på opprørernes side mot Assad. Situasjonen hadde kanskje vært både utfordrende og komplisert. Derimot vet vi nøyaktig hva som har skjedd siden vi ikke valgte side i konflikten – og det har neppe vært den beste måten Obama kunne promotere verken amerikanske verdier eller interesser på.

Goldberg i The Atlantic trekker en interessant parallell mellom Bush og Obama: Mens Bush har blitt husket og (for)dømt for sin aktive utenrikspolitikk, gambler Obama på at ettermælet hans blir knyttet til de handlingene han valgte ikke å gjøre. Jeg tror ettertiden vil mene at Obama burde ha vist mindre tilbakeholdenhet enn han gjorde.

Det er vanskelig ikke å reflektere over den enorme kontrasten mellom USAs 44. og 45. president, mellom Barack Obama og Donald Trump.

Forskjellene illustreres også i ulike meningsmålinger. Mens Obama scorer svært høyt på såkalte approval ratings (55-60 prosent synes presidenten gjør en god jobb), er Trump historisk upopulær, noe som selvfølgelig har fått Trump til å twitre at målingene er «rigget».

Forskjellen i personlige egenskaper kunne heller ikke vært større. Mens den avtroppende presidenten utstråler personlige egenskaper par excellence, fremstår den innkommende presidenten som en ignorant klovn som fullstendig mangler personlige kvaliteter for å fylle jobben som USAs øverstkommanderende. Det er ingen tvil om at det er en ripe i lakken for Obama at det er nettopp Trump som overtar som president.

Hvordan oppsummere president Barack Obama? Vel – som en enestående president med usedvanlig sterke personlige egenskaper, men som bare lyktes delvis med politikken.

Innlegget er publisert hos Minerva 19.01.17.

Publisert: 29. august 2023