Statsminister Meloni og Italias vei videre

100 år etter Mussolinis marsj mot hennes hjemby, Roma, vil Giorgia Meloni lede Italias mest høyrelente regjering siden krigen. Hvilken tid går landet i møte med sin første kvinnelige statsminister?

Knut Jørgen Kirkeberg

Publisert: 3. oktober 2022

Søndag var det parlamentsvalg i Italia. Meningsmålinger hadde over flere måneder indikert en klar seier til høyresiden «centrodestra». For en gangs skyld traff prognosene om italiensk politikk blink. Centrodestra fikk nesten 50 prosent av stemmene, men på grunn av en fiffig valgordning med enkeltmanns- og flertallskretser om hverandre, får høyresiden rent flertall i parlamentets to hus. Det er et flertall de på papiret skal forvalte i fem år under statsminister Giorgia Meloni.

Melonis nasjonalkonservative parti, Fratelli d’Italia, ville gått ut av søndagen som valgets store vinner uansett. Ved forrige nasjonale valg i 2018 fikk de 4 prosent. På søndag fikk de 26 prosent. Partiet har alltid vært en del av italiensk høyreside, men aldri i den størrelsen vi ser nå. Det kan derfor ikke sjokkere den norske seer at Italia nå skal styres fra ytre høyre. Ytre høyre har tidligere hatt høye statsrådsposter under Berlusconis statsministerperioder, eksempelvis utenriksministeren.

Partiets suksess kan i stor grad tilskrives at de har vært det eneste reelle opposisjonspartiet mot Mario Draghis teknokratiske samlingsregjering de siste halvannet året. Nå er det Melonis tur til å bli ansvarliggjort av Europas kanskje mest dynamiske og krevende velgermasse. Og på mange måter var det Melonis, hvert fall høyresidens, tur til igjen å styre Italia, da de ikke har gjort det på et tiår.

Bred støtte i hele landet

Veldig mange italienere ga nok sin stemme til Meloni fordi Meloni er Meloni. I mangel på andre kvinnelige toppolitikere, hvert fall partiledere, har Meloni sakte, men sikkert hentet stemmer med sin gode retorikk om likestilling, Gud, fedrelandet og frihet. Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere at mange har applaudert hennes uvanlige reise fra enkle går i Romas sørlige arbeiderstrøk til toppen av det politiske liv. I et land hvor nesten 1 av 5 lever under fattigdomsgrensen, og sårene etter koronapandemien er langt fra helbredet, er det klart mange har kjærtegnet Melonis løfter om massive skattekutt og motstand mot internasjonal dreven inflasjon.

Fratelli d’Italia er også det eneste partiet som evnet å hente stemmer fra hele Italia. Melonis ene samarbeidspartner, tidligere innenriksminister Matteo Salvini, i det høyrepopulistiske partiet Lega, går på mange måter ut som valgets store taper. De hentet kun stemmer i Nord-Italia, og gjorde det langt svakere enn antatt, med under 9 prosent oppslutning. Altså ned fra 17 prosent i 2018.

Melonis andre samarbeidspartner, verdensberømte Silvio Berlusconi, gjør det bedre enn spådd. Hans liberalkonservative EPP-parti, Forza Italia, ender på nesten samme oppslutning som Lega. Ryktene har allerede begynt å gå om det plutselige bykset på bekostning av Salvini kan forklares med Berlusconis semi-forsvar av Putins krigshandlinger rett før valgdagen, men det er spekulasjoner med stor S. Men igjen, næringslivet mellom Italia og Russland har for eksempel i all sin tid stått særs sterkt og tett.

Mer makt hos Meloni

Uansett har flere italienske høyrevelgere gitt sin stemme til Meloni fremfor de vante ringrevene. Vi skal ikke konkludere med at så fryktelig mange av dem har blitt så fryktelig mye mer nasjonalkonservative på kort tid. Meloni er et nytt ungt fjes på høyresiden, hvis kjernepolitikk er en tydelig sosialkonservativ profil i kulturkrigene. Mange høyrevelgere har nok ønsket en tydeligere slagside enn hva Salvini og Berlusconi tidligere har evnet.

I lang tid var det debatt om høyresiden ville evne å oppnå 2 av 3 seter i parlamentet, for slik å kunne gjennomføre varslede grunnlovsendringer uten innvendinger. Søndagens resultater viser at høyresiden ikke får såpass stort flertall, og at de slik ikke vil klare å endre det italienske presidentembetet i retning av den franske modellen, hvor det er folket som velger presidenten. I Italia er det et knippe politikere som velger presidenten.

Hard linje mot Russland

Det er interessant å bemerke seg at mandatene til Berlusconis og Salvinis partier til sammen er mindre enn antallet mandater Melonis parti oppnådde. Det betyr at mer makt enn anslått vil ligge hos Meloni i tiden fremover. Berlusconis og Salvinis sannsynlige ønsker om en mykere linje mot deres tidligere venn i Moskva, president Putin, er derfor svekket. Heldigvis.

Meloni har fra opposisjonsrollen i praksis fulgt statsminister Draghis harde linje mot Russland. Hun har støttet sterkt opp om italienske våpenleveranser til Ukraina, mer enn enkelte av samlingsregjeringens egne medlemmer, hvert fall mer enn Salvinis Lega. Det er derfor plausibelt at den nye italienske tonen vis-à-vis krigen i Ukraina i stor grad vil være stemt slik den allerede er, men med tydelige innvendinger fra Berlusconi og Salvini.

Italia har tradisjonelt vært en forkjemper for utvidelse av Unionen, hvert på sin gamle hjemmebane i Vest-Balkan. Av alle de storeuropeiske lederne, var det i tillegg avgående statsminister Draghi som advokerte tidligst for ukrainsk EU-medlemskap. Det gjenstår å se hvordan høyresiden vil agere for et ukrainsk medlemskap nå. Uansett og uheldigvis, ligger debatten trolig mange år i fremtiden, forbi styret til Meloni & Co, og avhenger mye av krigens videre gang.

Kvinnelig leder til venstre?

Valgets andre store taper var Melonis konkurrent om statsministerposten, sosialdemokrat Enrico Letta. Hans parti, Partito Democratico, fikk kun stemmer i selvklare venstreorienterte strøk i Midt-Italia, og landets metropoler. De fikk 19 prosent av venstresiden «centrosinistras» totale 25 prosent.

EU har i frykt for statsminister Meloni og de jevnlige fallene til de italienske regjeringene, i stor grad lent seg på at godt styringsalternativ på venstresiden vil ligge i bunn. Det alternativet er på mange måter nå pulverisert. Letta har varslet sin avgang som partileder, og få klare kandidater seiler opp, hvert fall ingen som kan evne å konkurrere med Meloni på kort sikt.

Jeg tror det er sannsynlig sosialdemokratene vil satse på en kvinnelig leder i opposisjon mot Meloni, som vil være et godt tegn for den ellers lave andelen med kvinnelige toppolitikere i Italia. Jeg minnes dagen jeg skulle analysere Lettas taler fra diplomatlosjen i underhuset i våres, og hvor skuffet jeg ble av at han ga all sin taletid til sine kvinnelige nestledere. De talte vel og fint dem, men det var Letta jeg hadde stått opp tidlig og gått gjennom ørten sikkerhetssjekker for å høre! Uansett, Letta har re-orientert et ellers mannsdominert sosialdemokrati til å inkludere flere kvinnelige politikere i betydelige posisjoner. Nå gjenstår det å se hvorvidt partiets medlemmer for første gang stemmer frem en kvinnelig leder.

Lettas mangler

Letta evnet ikke å kapitalisere på status quo Draghis moderate regjeringsprosjekt etterlot ham. For Letta var i praksis Draghis naturlige etterfølger på flere måter. Akademikeren Letta manglet derimot mangt med karisma – ja, nesten all karisma – retorikk og viktigst av alt, konkret egenprodusert politikk, for å kapre de frustrerte italienske stemmene gjennom hele landet. Venstresiden blir for eksempel ikke den største koalisjonen i en eneste italiensk region, og i hovedstaden Roma – landets største by – får Meloni 10 prosent høyere oppslutning enn Letta. Ja, ja, Meloni er fra Roma, men hallo, det er en storby! Romas høyredreining illustrerer uansett hvor godt Meloni gjorde det i søndagens valg og hvor bred støtte hun har fått fra hele Italia.

Italias nye opposisjon vil ikke frontes av et brukket sosialdemokrati alene. Den stadig mer venstreorienterte Femstjernersbevegelsen gjorde et godt valg på søndag. Selv om nedgangen fra over 30 prosent i 2018 til 15 prosent i 2022, var resultatet langt bedre enn spådommene om å falle under 10 prosent. Det plutselige spranget skyldes stor oppslutning i Sør-Italia, hvor bevegelsen og leder Giuseppe Conte høstet stor aksept for sin kamp for både minste- og borgerlønn.

Hvem havner hvor?

En dårlig bevart hemmelighet er at Melonis tillit er vanskelig å oppnå. Konkurransen blant høyrepolitikere om setene i hennes regjering er derfor i gang for fullt. Selv om regjeringen nødig vil tre frem før parlamentet samler seg 13. oktober, florerer ryktene om at Salvini ikke har en sikker stol til sitt ønskede innenriksdepartement og kontroll av migrasjonspolitikken. Utenriksministerposten kan gå til Berlusconis fotsoldat, Antonio Tajani, kjent som tidligere president av Europaparlamentet. Han er også aktuell som forsvarsminister.

Berlusconi blir uansett kun sittende i senatet. I senatet blir det kun han og Salvini blant partilederne som vil sitte. Blir Salvini stående utenfor Melonis regjering, kan vi vente oss en dragkamp over hvem som blir senatspresident – Italias nest-høyeste institusjonelle rolle etter presidentembetet. Berlusconi og Salvini er egentlig et radarpar i italiensk offentlighet, så det blir spennende!

Det kan heller ikke utelukkes at president Sergio Mattarella – en moderat politiker med bakgrunn fra sentrumvenstre – krever at en viss grad av det italienske teknokratiet består. Italia er største mottaker av EUs massive rekonstruksjonsmidler post-pandemien med 200 av nærmere 700 milliarder euro. Mattarella har tidligere satt ned foten for ministre han mener avviker for mye fra det europeiske prosjektet, spesielt for posten som finansminister.

Nasjonalkonservativ, ikke fascistisk

Følger statsminister Meloni den italienske normen sitter hennes regjering langt fra de fem årene den på papiret skal sitte. Men Melonis suksess skiller seg ut. Hun er en helt ny type politiker med en tydelig sosialkonservativ profil, som kan ende opp med å høste bred aksept i et land som allerede er ganske sosialkonservativt innstilt.

Melonis argeste motstandere har ikke vært, og vil ikke i tiden fremover være, redde for å stemple henne som «fascist». Meloni er post-fascistisk i den forstand at hennes og partiets bakgrunn er bygget på restene av restene av Mussolinis virkelig fascistiske styre fra krigens dager. Innholdet i politikken er derimot langt fra noe fascistisk. Det er bare veldig nasjonalkonservativt.

Jeg tror det er like sannsynlig Meloni ender opp med å regjere Italia i få måneder som over flere år. Uansett hvor lenge hun sitter nynner nok motstanderne allerede på den eldre partisansangen «bella ciao, bella ciao ciao ciao», i håp om at høyresidens vante uenigheter på ny skal ødelegge regjeringsprosjektet og tvinge frem en ny samlingsregjering. I italiensk politikk kan alt skje.

Innlegget er publisert i Minerva 1.10.2022.