«Så var det oss, da, Frau. Jeg kommer for å innkreve det De skylder meg.»

Martha Hillers, En kvinne i Berlin

Alle som har vært i Berlin, vet at byen er proppfull av historiske monumenter og minnesmerker. Tyskland er i hjertet av den europeiske sivilisasjonen og har opplevd mer enn de fleste. Selv om DDR-tiden er godt synlig i det berlinske bybildet, er det særlig nazi-fortiden som har satt sitt preg på en ganske dyster og skyldbevisst minnekultur. Det skulle bare mangle. Tyskland er også verdensmestere i selvskading. Tyskland og tyskere kan fremdeles ikke unnslippe at forfedrene deres slapp det de hadde i hendene og villig vekk lot seg forføre av en blodtørstig tyrann. Flørten skulle koste rundt 70 millioner menneskeliv. Det er et tungt ansvar å bære. 

Du skal ikke gå langt i en tysk by før du støter på et Gedenkstätte (norsk: minnesmerke, sted til ettertanke). Tyskerne snakker om Vergangenheitsbewältigung, noe som kan oversettes til «håndtering av fortiden». Her handler det om hvordan fortiden, og særlig nazi-fortiden, blir – og har blitt – forstått og presentert i samfunnet, i litteraturen og i kulturen. I skolene om fremveksten av fascismen og Holocaust, i det offentlige rom gjennom minnesmerker for ofre under Hitler-regimet. Kort sagt en konstant påminnelse om ubehageligheter i Tysklands fortid. 

Minnekultur og minnepolitikk

Det er en viss forskjell på minnekultur og det som omtales som minnepolitikk. Minnekultur er alt vi omgir oss med av historiske levninger og fortellinger, og hvordan vi forholder oss til dem. Minnepolitikk er hvordan historien brukes aktivt for å fremme verdier og interesser i samtiden, altså om definisjonsmakt over vår forståelse av historien. Litt enkelt kan man hevde at minnepolitikk finnes stort sett overalt, i skolens læreplaner, i valget av hvilke statuer som skal reises, i måten vi håndterer historien på i større institusjoner og så videre. Samtidig er det en vesentlig forskjell på minnepolitikk i et fritt, åpent samfunn, der historie er gjenstand for debatt og fri forskning, og i et ikke-demokrati, der minnepolitikk er et potent demagogisk verktøy for maktbruk. Autoritære vet å bruke sine minnepolitiske verktøy med full kraft. 

De første etterkrigsårene i Tyskland forbindes ofte med avnazifisering og – ikke minst – den store rettssaken mot nazitoppene i Nürnberg. Men prosessen var ikke like frem. Det frie Tysklands første kansler, Konrad Adenauer, var en av ganske få toppolitikere som ikke var tilgriset av nazisme. Men han var også pragmatiker. Under oppsyn av særlig amerikanerne, ga Adenauer tyskerne et tilbud de ikke kunne si nei til: Vi gjenreiser og gir dere velstand, mot at dere oppfører dere og aksepterer demokratiet! Det var en formidabel, nesten absurd oppgave, i et Tyskland som var bombet sønder og sammen. I en traumatisert befolkning under full nedsmelting. I en befolkning som få år tidligere var blitt fortalt at de var jordens herrefolk.

Selve avnazifiseringen stakk både dypt og ikke dypt. På tross av Nürnberg ga Adenauer mer eller mindre amnesti til gamle nazister. 100 000 av i alt 800 000 SS-folk ble etterforsket, 6000 stilt for retten og 124 dømt for mord. I stedet for å havne i fengsel, forsvant svært mange av dem relativt ubemerket inn i det nye demokratiske statsapparatet. Både fordi statsapparatet sårt trengte folk, men også fordi Adenauer av ulike årsaker ikke hadde tro på at å granske lever og nyrer ville føre til noe godt for tyskerne. Det tyske medløperiet var massivt. Det handlet om å gjenreise Tyskland og etablere en demokratisk kultur. Men det var mye som ikke ble snakket om. 

Det var først med 68-generasjonen at fortiden ble stilt til veggs: Hva gjorde du egentlig i Hviterussland, bestefar? Holocaust var med ett på alles lepper. Det neste tiåret kom botsgangen vi ofte forbinder med etterkrigstyskland: Willy Brandt som knelte foran minnesmerket i Auschwitz, Ost-politikken som skulle bygge bro mellom det demokratiske Vest-Tyskland, DDR og Sovjetunionen. Kanskje begynnelsen på den tyske naivitet og appeasement som har gjort invasjonen i Ukraina mer problematisk for oss alle enn den kunne ha vært. Det som etablerte seg, nesten som et postulat, var at Tyskland ikke hadde rett til å opptre patriotisk, og enda mindre: arrogant mot Sovjetunionen (senere Russland), som hadde mistet 27 millioner mennesker i møte med den tyske krigsmaskinen. 

Mens det er utenkelig (og delvis ulovlig) å selge nazi-relikvier i Berlin, kan du kjøpe alt du kan forestille deg av kommunistisk DDR-kitsj i butikker og hos gateselgere ved steder som Checkpoint Charlie. Denne forskjellsbehandlingen har selvsagt mange årsaker, og råskapen i Det tredje riket overgikk naturligvis DDRs flerfoldige ganger, men det er likevel et interessant trekk i den tyske minnekulturen, at det er «lov», nesten hipt, å lengte tilbake og mimre rundt det mange oppfatter som DDR-tidens tross alt forsonende trekk. 

Sovjetiske spor

Etter krigen overtok Den røde hær og NKVD konsentrasjonsleiren Sachsenhausen et stykke utenfor Berlin. Nazistiske funksjonærer ble holdt i leiren, det samme gjorde politiske fanger og innsatte som ble dømt av den sovjetiske militærdomstolen. Over fem år ble 60 000 personene internert. Minst 12 000 hadde dødd da leiren stengte våren 1950. Etter murens fall ble likene gravd opp. 

Sachsenhausen ble åpnet for publikum i 1961, og ble raskt et av de mest høyprofilerte og selvsagt ideologisk kultiverte minnestedene i DDR. Tidsrommet 1945 til 1950 var naturligvis ikke-eksisterende. Først i 2001, etter en lang og motvillig prosess, ble det åpnet et museum tilegnet «NKVDs spesialavdeling Nr. 7» inne på Sachsenhausens område. For mange satt det langt inne å trekke sovjetiske krigsforbrytelser inn i det tyske oppgjøret. Det ville neppe ha skjedd, la oss si, på 1980-tallet.

Etter krigen fikk Sovjetunionen oppført hundrevis av minnesmerker over hele Øst-Europa som hyllet Sovjetunionens seier over fascismen og «folkenes frigjøring». Det finnes over 250 sovjetiske installasjoner – små og større – i østtyske byer. En del av dem, også de tre store som står i Berlin, blir i dag vedlikeholdt for den tyske regjeringens regning. Det var en av betingelsene for at Sovjetunionen skulle gå med på den tyske gjenforeningen. 

De sovjetiske monumentene har blitt spesielt populære under Putin-fascismens fremvekst i Russland. Under russiske høytider opplever stedene en strøm av ulike høyreekstreme grupperinger, russiske barn i sovjetiske uniformer, sovjetiske veteranslektninger og hundrevis av sympatisører, også fra ytre venstre. 

Det største Berlin-monumentet finner du i Treptower-parken, i et megalomant stalinistisk reisverk, omkranset av Stalin-sarkofager, sentrert rundt en 12 meter høy bronsestatue av en russisk soldat med et barn i den ene armen, et sverd i den andre og et knust hakekors under støvelen. Det ble innviet i 1949, samme år som DDR ble opprettet. Det gigantiske reisverket etterlot ingen tvil om hvem som var den egentlige herren i DDR-huset.

Mange tyskere har tenkt sitt opp gjennom alle disse årene. Tyskere som vet at en million tyske kvinner ble voldtatt av soldatene som er satt på pidestall. På folkemunne har Treptower blitt kalt for Grabmal des unbekannten Vergewaltigers (graven for den ukjente voldtektsforbryter).

Stalins hevn

Den røde hærs felttog inn i Tyskland var en ekstremt brutal affære. Flere hundre tusen tyske sivile ble drept på vilkårlig vis. Minst en million tyske krigsfanger ble drept eller sultet til døde. 

Den britiske historikeren Anthony Beevor anslår at minst to millioner tyske kvinner ble voldtatt: «En betydelig minoritet, om ikke en majoritet, ser ut til å ha blitt utsatt for flere voldtekter.» Anslag over voldtektsofre fra Berlins to hovedsykehus varierte fra 95 000 til 130 000. «En lege konkluderte med at av omtrent 100 000 kvinner som ble voldtatt i byen, døde rundt 10 000 som et resultat, hovedsakelig av selvmord. Dødsraten ble antatt å ha vært mye høyere blant de 1,4 millioner anslåtte ofrene i Øst-Preussen, Pommern og Schlesien.» Voldtektene av tyske kvinner var et uttrykk for et sivilisasjonssammenbrudd som lar seg sammenligne med Det tredje rikets. 

Historikere har slitt med å finne en felles motivator for russernes massedrap og voldtekter på sivile tyskere: Hevn, ønske om å ydmyke, eller rett og slett god gammeldags menneskelig forråelse i forrående omstendigheter. 

Den nederlandsk-amerikanske historikeren Ian Buruma skriver i den skjellsettende boka År Null. En fortelling om 1945: «Den eneste måten russerne kunne rettferdiggjøre dette på, skjønt ikke dermed sagt at de anstrengte seg for å gjøre det, var å behandle det som en rett i folkets kamp mot fascismen.»

Beevor oppgir bolsjevikenes syn på seksualitet som en mulig årsaksforklaring. Stalin sørget for at det sovjetiske samfunnet fremstilte seg selv som praktisk talt aseksuelt. Det handlet ikke om puritanisme som sådan, det var ideologisk motivert, mener Beevor: kjærlighet og sex passet ikke inn i dogmer designet for å avindividualisere individet. Regimet ønsket at all hengivenhet skulle rettes mot partiet og Stalin selv. Ironisk nok skulle Sovjetunionen, som bygget sine teorier på Marx og blant annet tesen om fremmedgjøring, skape en karikatur av det såkalte sovjetmennesket (homo sovieticus), et forsøk på menneskelig ingeniørkunst, som i praksis resulterte i altfor mange ensomme, mistroiske og fatalistiske mennesker uten et tilstrekkelig språk og mulighetsrom for nestekjærlighet. Beevor er inne på noe viktig, som fortsatt er gjeldende i et patriarkalsk russisk samfunn med skyhøye tall for voldtekt, mishandling (også av barn), alkoholisme og overgrep. 

Voldtektene var påfallende ofte gjennomført på de meste sadistisk tenkelige måter. «Mange så ut til å synes det var morsomt», skriver Beevor: «Flere tyske kvinner registrerte hvordan sovjetiske tjenestekvinner så på og lo når voldtektene skjedde.» Men noen kvinner ble dypt rystet over det de så. Natalya Gesse, en nær venn av vitenskapsmannen Andrej Sakharov, hadde, som krigskorrespondent, observert den røde hæren i aksjon i 1945. «De russiske soldatene voldtok hver tyske kvinne fra åtte til åtti», fortalte hun senere. «Det var en hær av voldtektsmenn.» 

Bolsjevikene hadde også videreført den russiske førrevolusjonære (og nåtidige) imperialistiske herrefolksmentaliteten. Herrefolksmentalitet i kombinasjon med hevngjerrighet etter tyskernes udåder skapte en atmosfære av dehumanisering som ble livsfarlig for tyske sivile. Svært ofte ble kvinner voldtatt med små barn, ektefeller eller foreldre til stede. Vi kan bare forestille oss hvordan det artet seg. 

Dette beskrev Martha Hillers inngående i den selvbiografiske boka En kvinne i Berlinsom utkom i USA i 1954. «Jeg kjenner fingrene hans over munnen min, stanken av hester og tobakk. Jeg åpner øynene. Fingrene tvinger kjevene mine fra hverandre. Øyne møte øyne. Så lar mannen som ligger oppå meg, spyttet sitt sleve langsomt ned i munnen min …» 

En kvinne i Berlin ble oversatt til mange språk, også norsk. Men da den ble utgitt i Tyskland i 1959, var mottagelsen enten veldig negativ, eller den ble oversett. Hillers nektet derfor forlaget å utgi boka i nye tyske opplag i egen levetid. Først etter Hillers død i 2003 hadde tyskerne modnet nok til å konfrontere også denne biten av skrekkeligheter i egen historie. 

En avstikker til ytre høyre

Minnepolitikk kan være en grisete affære. I Tyskland har høyreradikale AfD gjort det til en stor sak å gjenopprette Tysklands tapte ære. «Vi har ikke bare rett til å ta tilbake landet vårt, vi har rett til å ta tilbake historien vår også!» proklamerte daværende partileder Alexander Gauland fra talerstolen i 2017. Frauke Petry, en annen tidligere leder for AfD, sa i sin tid at «negasjonen av våre egne nasjonale interesser er noe som har blitt en politisk maksime i Tyskland siden andre verdenskrig». Den samme Petry tok også til orde for å reintrodusere ordet «Völkisch» i tysk dagligtale (et ord som isolert sett betyr «folkelig», men som historisk er knyttet til nazismens røtter.) 

En av partiets sentrale talsmenn, Björn Höcke, har likelydende vært kritisk til det store Holocaust-minnesmerket i Berlin. «Tyskland er det eneste land i verden som plasserer et skammens monument midt i hjertet av hovedstaden», uttalte han på et folkemøte i Dresden. Höcke har gjort det til noe av en kjernesak å stadig angripe det han mener er tysk selvpisking. Den tyske botsgangen er «latterlig», mener han, fordi «det finnes ingen tyske offer i dette narrativet, bare overgripere». I en valgkamptale i 2021 i Sachsen avsluttet Höcke med et rungende «Alt for Tyskland», mottoet til SA under nasjonalsosialismen. 

AfD har jobbet aktivt både på delstatsnivå og i Forbundsdagen for å redusere bevilgninger til Holocaust-museer og undervisningsprogram i skolene knyttet til nazifortiden. I stedet vil AfD overføre disse midlene til patriotiske programmer som skal berømme tyske historiske prestasjoner. Videre at Tyskland var offer for stormaktenes spill (fikk skylda for første verdenskrig), at mange tyske soldater var ærlige soldater samt at tyskere ble dårlig behandlet i mange europeiske landområder. Som svar på hard kritikk vartet AfD utrolig nok opp med å kreve en plass i styret til Holocaust-minnesmerket i Berlin. 

AfDs hovedbudskap er at Tyskland trenger «å snu 180 grader når det gjelder egen minnehistorie». Man trenger ikke å være genial for å skjønne tanken bak kravene om endring. For det første er AfD høyreradikale, med mange ekstremister i porteføljen (if it walks like a duck …). For det andre spiller AfD på de vante nasjonalkonservative strengene, som i kortform innebærer å presentere en nasjonal fortelling som er så edel og ren som overhodet mulig. For det tredje utnytter ytre høyre historien for alt den er verd for å fremme egen euroskeptisk agenda. 

Noe som nesten må tas for gitt er at en debatt om helt eller delvis å fjerne sovjetiske minnesmerker i Tyskland vil settes i sammenheng med høyreradikale krav om å renvaske deler av nazifortiden. Velkommen til minnepolitikkens verden. 

Den antifascistiske myten

27 millioner sovjetere døde i kampen mot aksemaktene i et av krigens absolutte vendepunkter. Sovjetunionen kjempet heroisk mot de fascistiske inntrengerne. Før den tyske invasjonen i juni 1941 hadde derimot Sovjetunionen langt mindre problemer med fascismen. Stalin og Hitler hadde som kjent inngått en pakt, som ikke bare var økonomisk og strategisk, men også med et felles mål om å knuse de europeiske demokratiene. Hitler og Stalin var partners in crime. Stalin bidro bokstavelig talt til å (olje)smøre den fascistiske krigsmaskinen, også den som veltet inn over Danmark og Norge. Dessverre for Stalin hadde Hitler andre planer enn et lengre proformaekteskap, men de rakk å vandalisere og slite i stykker Polen seg i mellom. I Katyn myrdet sovjeterne 20 000 polske offiserer og embedsmenn, for å vise dem hvor skapet skulle stå. 

Sovjetunionen beseiret Tyskland, men de frigjorde selvsagt ikke Øst-Europa og Øst-Tyskland. I stedet ranet, voldtok og myrdet de utallige mennesker, og undertrykte de overlevende bak jernteppet i ytterligere et halvt århundre. I tiden etter den russiske invasjonen av Ukraina er det flere som har påpekt linjene til den nesten totale mangelenpå et oppgjør med Sovjetunionens forbryterske karakter. Det har de naturligvis rett i. Sovjetunionen skulle aldri vært en del av aktoratet i Nürnberg. I en perfekt verden skulle Sovjetunionen vært tiltalt, for folkemord, massedrap, deportasjoner og seksuell vold.

Den sovjetiske antifascistiske mytologien har bare fortsatt i det postkommunistiske Russland. Den besynderlige nasjonalistiske legeringen som er skapt under Putin består i å fremstille Stalin og Sovjetunionen som fryktløse patrioter som fikk verden til å skjelve. Om Russland har en ideologisk statsdoktrine, er fascisme mest nærliggende. De gamle sovjetflaggene som stadig hyppigere blafrer over Kreml og Krim, representerer i all sin paradoksale prakt den kommunistiske internasjonalismens antitese. Fordi kommunismen er utopisk, vil den i uavlatelig transitt, til slutt råtne på rot. Korrupsjon, nepotisme og maktmisbruk sliter ned alle idealer. Som onde tunger har sagt: hvis du fjerner det klasseløse samfunn fra kommunismen, sitter du igjen med fascisme. Sytti år med kommunisme omkalfatret uansett ikke Russlands sjel. For kommunister verden over var kanskje den største tragedien at kommunismen, i alle fall som grunnidé, skulle materialisere seg i et samfunn som det russiske. Stort verre kunne det ikke gå. 

I historiefaget snakkes det om brudd og kontinuitet, altså om historiske epoker og hvordan noe videreføres og noe slutter. Det er vanskelig å forstå dagens Russland og krigen i Ukraina uten å forstå andre verdenskrig og den ekstreme brutaliteten Sovjetunionen utviste. Uten å forstå hvordan Russlands makthavere alltid har behandlet egne borgere på de frykteligste måter, gjennom føydalisme, diktatur, terror, indre fordrivelser og myrderier. Russisk krigføring har alltid gjenspeilet forakt for menneskeverd, der tap av egne liv veier fint lite, fordi det alltid er nok biomasse å ta av (kanonføde som det heter), men også fordi den tragiske russiske skjebnefortellingen, sterkt nasjonalistisk, ikke gir rom for en nasjon av liberale individer. Hvilke implikasjoner denne kynismen har for andre lands borgere, for andre folkeslag, for dem som Russland betraktet og betrakter som undersåtter, er nesten ubeskrivelig jævlig. Den russiske herrefolkstankegangen er en rød tråd gjennom hele deres moderne historie. At nazistene var enda verre er ingen fullgod forklaring på brutaliteten sovjetiske soldater utviste mot forsvarsløse sivile lenge etter at Tyskland var knust. Stalins utsulting av ukrainerne i 1932 taler for seg selv. 

Monumental fedrelandskrig

De sovjetiske krigsminnesmerkene var ikke primært ment som minnesteder for falne sovjetiske soldater. De var ment som politisk-propagandistiske styrkeoppvisninger, kjent som «agitprop». Budskapet var at mens Sovjetunionen (Russland) knuste nazismen og Den røde hær frigjorde det østlige Tyskland (DDR), fortsatte fascismen å ulmebrenne i Vesten. Det var ikke for ingenting at Berlinmuren offisielt ble hetende den Antifascistiske beskyttelsesmuren. Det samme politisk-ideologiske budskapet ble fulgt andre steder der slike monumenter ble reist, mest i det som skulle utgjøre Warszawapakten. 

Når små eller store deler av historien bevisst utelates, blir resultatet, enten man vil det eller ikke, i beste fall historiefordreining, i verste fall historieforfalskning. Den sovjetiske interessen av å etablere mytisk løgnaktighet er åpenbar. Det er verre om liberale demokratiske stater legger til rette for den.

Mange glemmer dessuten at minnekultur også er samtid. I dagens russiske propaganda blir krigen i Ukraina fremstilt som en forlengelse av Den store fedrelandskrigen, i kampen mot fascismen, til og med nazismen. Metodene er omtrent de samme: Med terror, voldtekter, drap, deportasjoner og underkastelse skal nazismen overvinnes. Sånn sett kommer de store sovjetiske krigsminnesmerkene i Tyskland til sin rett i sanntid, sett fra russisk side. Perverst nok i en angrepskrig hvis emblem er symbolet Z, en på alle måter påfallende og uironisk variant av svastikaen. Historien kommer tilbake og biter.

Den tyske berøringsangsten har vært motivert av forståelig botsgang, skam og ønske om forsoning. Men selv om tid leger sår, blir man aldri helt ferdig med historien før sannheten kommer for dagen. Forsoning er selvsagt ikke mulig uten at overgriperne erkjenner sine gjerninger. For Tysklands del har dette vært en nesten umulig prosess, i og med at «de selv» tok på seg en slags kollektiv skyld som det forrige århundres grusomste overgripere, og mer enn noe annet mot Sovjetunionen. I etterpåklokskapens lys kan man se for seg at den tyske tilnærmingen, selv om den er aldri så velment og forståelig, også er et svik mot mange hundre tusen uskyldige landsmenn og deres etterkommere. Det er paradoksalt at et land som har brukt så mye energi og tid på å granske seg selv, har gitt så lite rom for den lidelse så mange ble påført av et annet, tyrannisk regime. 

Berlinerne er i beita, slik resten av Tyskland er det. Hva skal de gjøre med Russland? Dramatiske vendinger har skjedd, som å ruste opp forsvaret og aktivt gå inn for sanksjoner. Nesten all russisk gass er kuttet, den som skulle være selve livsnerven i det gode bilaterale forholdet dem imellom. Tysklands forhold til Russland er blitt til et paradigmeskifte av historiske dimensjoner. 

Tid for ikonoklasme?

De sovjetiske krigsminnesmerkene er blitt populære valfartssteder for russere og vestlige kommunister, venstreradikale (Die Linke) og høyreekstreme (den nye treenigheten), ikke minst i Berlin, og aller mest på den såkalte Seiersdagen. Putin selv har vært i Treptower flere ganger, senest i 2000. Etter invasjonen i Ukraina har berlinerne fått et enda større dilemma i fanget. Det bor mange russere i Tyskland og ganske mange av dem er skamløse. Mens bildene fra Butsja strømmet inn i folks stuer i april 2022, ble det med myndighetenes tillatelse organisert en bilkolonne gjennom Berlins gater til støtte for Russland og «spesialoperasjonen». Det ble stått på hornene i 400 biler, russiske flagg og Z-vimpler hang ut av vinduene. Måneden etter, på Seiersdagen, valfartet russere til de store krigsminnesmerkene. I stedet for å ta en drastisk avgjørelse, som å stenge anleggene, la politiet i Berlin like godt ned forbud mot alle typer russiske og ukrainske «propaganda-tiltak» av typen flagg, faner, Z-symboler, patriotiske sanger og så videre. «Verdige markeringer», som blomsternedleggelse, var derimot tiltatt. Men selv om politiske slagord ble forbudt, er de kommunistiske symbolene godt synlige. Inskripsjonene med Stalin-sitater som pryder to femti meter lange rader med sarkofager, er meislet inn i granitten. 

«Det er en skam å forby flagget til de som frigjorde oss fra fascismen», tordnet Sevim Dağdelen på Twitter. Hun sitter i Forbundsdagen for Die Linke. «Et medlem av Forbundsdagen bør vite at dette ikke er flagget til de som frigjorde oss fra fascismen. Dette er flagget til regimet som har satt i gang en angrepskrig for å ødelegge Ukraina og styre restene med sanseløs vold», svarte den liberale politikeren Ralf Fuchs. Die Linke ble stiftet på restene av det østtyske kommunistpartiet. Dağdelen har tidligere fordømt «Natos proxykrig i Ukraina». 

«Jeg kan ikke forestille meg at noen domstol vil oppheve forbudet for russernes vedkommende», forteller journalist Asbjørn Svarstad fra Berlin. Svarstad ser for seg at noe kan skje med monumentene: «Monumentet i Tiergarten er omkranset av to Howitzer-kanoner og to T-34-panservogner. DET er nok i ferd med å bli litt for mye av det gode. Hvis ikke myndighetene her får de mer militære delene fjernet, så kan jeg forestille meg at noen snart finner en måte å få det sprengt til himmels på.»

Akkurat det ble ellers forsøkt et par ganger i 1953 under arbeideroppstanden i Øst-Berlin, men gjerningsmennene hadde ikke nok sprengstoff. Nå finnes det heldigvis fredeligere måter å få fjernet monumenter og statuer på. Er Tyskland modne for ikonoklasme? 

Den tyske journalisten og Ukraina-eksperten Jessica Berlin twitret en temmelig ubehagelig video av russere som kjeppjaget ukrainere i Treptower på årets Seiersdag den 9. mai. Et ganske stort oppbud av putinister gaulet og sang, viftet med russiske flagg og andre symboler til støtte for krigen. Politiet var også til stede og fremsto ganske rådville. «I forbindelse med folkemordet og angrepskrigen: utgjør slike angrep hatforbrytelser i henhold til tysk lov?», spør Jessica Berlin, og legger til at russiske statsborgere som angriper ukrainere og andre mennesker i Tyskland kanskje ikke lenger bør gis rett til å oppholde seg i Tyskland hvis loven gjør det mulig. Hun er nok ikke helt urepresentativ for stemningen blant mange tyskere i dag.

Spørsmålet som melder seg, er om disse propagandistiske, totalitære monumentene, slik de er utformet, i det hele tatt har noe å gjøre i en demokratisk stat. Spesielt når de benyttes som samleplass for ekstremister og medløpere for et genocidalt regime som truer det frie Europa. Slike monumenter er fjernet i en lang rekke byer i det tidligere Øst-Europa. Men det er nok (dessverre) heller tvilsomt om tyskerne ønsker eller våger å gå så langt. Dessuten er det vanskelige avveininger som må tas, for det handler også om å fjerne deler av historien. Kanskje finnes det mellomløsninger, som å demontere de mest militaristiske innslagene, eller sette opp godt synlige veiledninger og informasjon ved monumentene som kontekstualiserer og problematiserer. 

Statuer og minnesmerker kan være løgnaktige (en halv løgn kan bli til en hel løgn), og nesten i sin karakter dogmatiske. I tillegg til å være produkter av en tid, lukket i tid og rom, er de sjeldent oppført i den hensikt å undersøke historien. Det er ikke det minste merkelig at det oppstår konflikt rundt dem. Heller ikke at statuer rives og oppføres i takt med alt fra historisk faglig nyoppdagelser til skiftende tidsånd, skiftende regimer … og nye kriger. 

Tyskland har åpenbart en helt spesiell historisk last. Men hva med her hjemme? Osvald-monumentet som er plassert utenfor Oslo S er temmelig umusikalsk. Ukraina-krigen gjør det særlig grimt. Her snakker vi grundig selektert, ideologisk motivert minnepolitikk, endog oppført i nyere tid. Monumentet er reist til ære for medlemmer av den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge, så æres den som æres bør. Avduket i 2015 er monumentet påfallende «sovjetisk-brutalistisk» i utformingen, altså alt annet enn subtilt planlagt. I tillegg (og det er ganske ille) bærer installasjonen en inskripsjon med følgende ord av lederen Asbjørn Sunde: Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker og alle sinn.

Den som har den litt kjennskap til Sovjetunionen vet at frihet var ikke-eksisterende. «Klassefiendene» ble arkebusert, land ble trampet sønder og sammen og «sinnet» tråkket ned gjennom den totalitære støpeformen. Mennesker ble vurdert som tannhjul i et maskineri, eller som slanter i den store, dialektiske kjøttkverna. Sunde, «NKVDs [senere KGB] forlengede arm», opererte på vegne av Stalin, og hans mål var ikke et fritt Norge, men Norge som en kommunistisk vasallstat. På grunn av Hitler-Stalin-pakten ante ikke kommunistene sine arme råd det første okkupasjonsåret. På ordre fra Moskva var NKP det eneste partiet ved siden av Nasjonal Samling som ønsket at regjeringen og Kongen skulle samarbeide med tyskerne etter 9. april. 

Minnekultur er på mange måter blitt til en akademisk disiplin, der fortiden kurateres, institusjonelt, men også pedagogisk. Det skulle åpenbart vært gjort mer gjennom tidene for å formidle hvor katastrofal kommunismen var for Europa. Uten at dette måtte gå på bekostning av å belyse nazismens eksepsjonelt grusomme konsekvenser. Misforholdet er en unnlatelsessynd, forårsaket av berøringsangst, men også til en viss grad, av venstresympatier. Uten å forstå Sovjetunionen, uten å forstå hvor lite et menneskeliv var verd, forstår man heller ikke dagens Russland. 

Noen fæle drag i historien har en lei tendens til å gjenta seg. Likevel kjenner vi ofte ikke igjen fortiden før den igjen begynner å hamre på døra, det skjer nå: krigen er nær, dødsmarkene er aktive. «Russerne» er tilbake på gamle tomter for å slå ned ukrainsk oppsetsighet. Putin er ekte vare: «This is like Stalin, Hitler … this is it!», som historikeren Timothy Garton Ash uttrykker det.

Så hvorfor er Holodomor nesten ukjent for folk flest? Stalins utsulting av 3–5 millioner ukrainere, nettopp for å knuse enhver tanke om uavhengighet. Hvor mange skoleelever kjenner til Martha Hillers og andre kvinners historier fra det europeiske krigsteateret? 

Samtidig valfarter medløpere til monstrøse monumenter som har fått stå nesten uimotsagt i årtier. At monumentene har fornyet sin kraft som agitprop for en forbrytersk krig og et forbrytersk regime, mens ukrainere kjeppjages og trakasseres, se det er historisk ironi på høyest mulige nivå.

Teksten er publisert i Minerva 22.5.2023.