Internasjonalt

Reformer seiret over populisme

Det er fortsatt mye usikkerhet knyttet til utviklingen i eurosonen, men det er et svært godt utgangspunkt at franske velgere sa ja til reformer og globalisme, og nei til populisme og nasjonalisme, skriver Steinar Juel.

Steinar Juel

Publisert: 27. juli 2017

Det er lenge siden jeg har opplevd så sterk optimisme blant økonomer fra eurosonen som tilfellet er nå.

Tysk økonomi er fortsatt på en solid vekstbane og arbeidsledigheten har nådd svært lave nivå. For 12–15 år siden var Tyskland Europas syke mor. Den sterke veksten i Spania fortsetter, drevet av både høy eksportvekst og vekst i innenlandsk etterspørsel. Det tidligere krise- og underskuddslandet har nå balanse i handelen med utlandet. Hellas sliter fortsatt, mens Portugal opplever moderat vekst og gradvis nedgang i arbeidsledigheten.

Felles for landene som kommer fra lav vekst og krise, og nå opplever solid og balansert vekst, er at de har vært gjennom tøffe reformer. Frankrike har hengt etter, men står nå på terskelen til en reformperiode. Av hovedlandene i eurosonen, gjenstår Italia som et problembarn.

For et halvt år siden var eurosonen preget av stor politisk usikkerhet. Etter parlamentsvalget i Nederland, og ikke minst etter presidentvalget i Frankrike, er dette snudd til fornyet tro på EU-samarbeidet.

I Frankrike sto valget mellom populisme eller reformer, og befolkningen valgte reformer. Det er første gang en fransk president er blitt valgt på en klar reformagenda. President Macron vil skape et mer fleksibelt arbeidsmarked, blant annet ved at det på bedriftsnivå skal kunne avtales betingelser som avviker fra nasjonale og bransjemessige bestemmelser. Det skal bli lettere for bedrifter å foreta nedbemanninger, samtidig som retten til ledighetstrygd utvides. Offentlig sektor skal reduseres, og budsjettunderskuddene gradvis fjernes. Videre vil Macron reformere systemet for yrkesutdannelse samt redusere arbeidsgiveravgiften på ufaglært arbeidskraft. Det er i første rekke folk med lav kompetanse som er arbeidsledige.

Macron vil gjøre det mer attraktivt for bedrifter å være etablert i Frankrike. Bedriftsbeskatningen skal gradvis reduseres fra 33 til 25 prosent, og finansielle plasseringer skal unntas for formuesskatt. Formuesskatten i Frankrike er alt i dag gunstigere for bedriftseiere enn tilfellet er i Norge. Skatten slår først inn på formuer noe over syv millioner kroner. Selvstendige næringsdrivendes produksjonsmidler er unntatt formuesskatt. Det samme er investeringer i «eget» aksjeselskap, når man selv leder det og kontrollerer minst 25 prosent av de stemmeberettigede aksjene. Ut fra Macrons skisse til formueskattereform, vil han unnta alle aksjeinvesteringer, bankinnskudd og andre finansielle plasseringer for formuesskatt. Etter dette vil i hovedsak bare boliger inngå i skattegrunnlaget.

Forventningene til Macron er høye, og franske velgere er utålmodige. Det blir sikkert strid om flere av reformene, med demonstrasjoner og streiker, trolig alt i høst.

Velgernes utålmodighet er den største risikoen for Macrons prosjekt, da det alltid tar tid før gevinstene av reformer blir synlige. Ofte blir det noe verre før det blir bedre. Politiske ledere som gjennomfører større reformer erfarer derfor ofte å tape neste valg.

Det skjedde med den tyske sosialdemokratiske kansleren Gerhard Schröder etter hans arbeidsmarkedsreformer på begynnelsen av 2000-tallet. Det samme skjedde med Portugals statsminister Pedro Passos Coelho i 2015, etter harde krisetiltak, og det skjedde nesten med Spania Mariano Rajoy fra det konservative partiet PP.

Også i Norge ser vi at reformer sliter på en regjerings oppslutning når resultatene ikke kommer med en gang. Macron vil trolig kunne flyte på at en generell konjunkturoppgang vil trekke arbeidsledigheten ned, og gi inntrykk av at reformene virker raskt. At Spanias Rajoy i fjor så vidt overlevde som statsminister hadde nok stor sammenheng med at pilene i spansk økonomi vendte oppover.

Med valget av Macron har eurosonen fått fastere grunn under føttene, etter kriseår som nesten endte i full kollaps. Reformer og budsjettinnstramninger var nødvendige, men ble møtt med massiv motstand og kritikk, også fra økonomer. Kjente amerikanske økonomer som Krugman og Stiglitz var svært negative til tiltakene som ble gjennomført, og mente det ville mislykkes. Det er stille fra disse nå.

Med Macron i Elyséepalasset er det utsikter til at det tysk-franske samarbeidet, som lå dødt under president Hollande, men som historisk har vært avgjørende for EUs utvikling, vil styrkes. Macron vant også på en sterkt pro-EU-plattform, og han har flere forslag til institusjonelle reformer som vil gjør pengeunionen mer robust mot fremtidig kriser.

I begynnelsen av juli var jeg sammen med en gruppe økonomer fra hele verden. Lettelse, gryende stolthet og optimisme preget økonomene fra eurosonen. Det var skamfullhet og fortvilelse blant de amerikanske økonomene og de britiske var oppgitt. To år tilbake var rollene motsatt. Pessimisme dominerte eurosone-økonomene, optimisme og tro på fremtiden de amerikanske og britiske.

Er det noe vi har lært siden finanskrisen satte inn i 2008, så er det at politisk-økonomiske forhold kan endres raskt.

Det er fortsatt mye usikkerhet knyttet til utviklingen i eurosonen, men det er et svært godt utgangspunkt at franske velgere sa ja til reformer og globalisme, og nei til populisme og nasjonalisme.

Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 25.7.17.