Hvorfor vant Alliansen?

Publisert: 8. november 2006

Kristin Clemet og PJ Anders Linder, politisk sjefredaktør i Svenska Dagbladet og medlem av fagrådet i Civita, skriver i denne artikkelen om det borgerlige samarbeidet i Sverige og årsakene til Alliansens klare seier.

Av Kristin Clemet, leder i Civita og PJ Anders Linder, politisk sjefredaktør i Svenska Dagbladet og medlem av fagrådet i Civita

Det har vært gjennomført 26 riksdagsvalg i Sverige siden den alminnelige stemmeretten ble innført i 1921. I 18 av disse valgene har de borgerlige partiene blitt større enn sosialdemokratene. Likevel har sosialdemokratene dominert fullstendig. De har hatt regjeringsmakten i 65 av de siste 74 år. Årsaken er bl.a. at de har fått kommunistenes støtte, men det skyldes også manglende samarbeid på borgerlig side.

Det er det blitt en endring på nå. De borgerlige partiene har vunnet, men nå har de gode forutsetninger for å regjere, takket være en historisk samling på borgerlig side. Alliansen, som består av Moderaterna, Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna, har forberedt seg i to år. De har fått en tøff start; to statsråder har allerede gått av som følge av uregelmessigheter i privatøkonomien. Men hva kan svenskene vente seg nå når støvet etter skandalene har lagt seg?

De fire partiene har utviklet et tett samarbeid og et omfattende regjeringsprogram. Selv i de mest problemfylte sakene, der uenigheten har vært størst, som for eksempel i energi- og familiepolitikken, er det før valget inngått kompromisser mellom partiene.

Mange trodde at Alliansen nådde ”formtoppen” for tidlig, og at den ikke ville holde gjennom en lang og krevende valgkamp. Det viste seg å være tvert om. Den utviklet et samhold og en solidaritet som til og med bar i meget vanskelige situasjoner rett før valget, som for eksempel da det ble avslørt at ansatte i Folkpartiet hadde brutt seg inn i sosialdemokratenes datasystem.

Kan så det gode samarbeidet videreføres i regjering? Det gjenstår å se. I Norge har ikke de rødgrønne lyktes like godt med det. Mye tyder imidlertid på at Alliansen er bedre forberedt enn de norske partiene var; at de har løst flere problemer, inngått flere kompromisser og lært hverandre bedre å kjenne på forhånd. På den annen side har de svært liten erfaring med å regjere. I motsetning til de rødgrønne i Norge har de ikke et stort og erfarent regjeringsparti i sin midte.

Allianse-partiene vant fordi Göran Persson og sosialdemokratene gjorde en dårlig valgkamp, og fordi mange mente det var på tide med et maktskifte uansett. Men de vant også fordi de gjorde en god valgkamp selv og klart vant den debatten som historisk har vært en sikker vinner for sosialdemokratiet, nemlig debatten om sysselsetting. Moderaterna gikk kraftig frem i forhold til katastrofevalget i 2002, men også Centerpartiet hadde en pen fremgang.

Det synspunkt som oftest blir fremført i Norge, er at Alliansen vant fordi den kommende statsministeren, Fredrik Reinfeldt, har beveget Moderaterna, tilsvarende det norske Høyre, til venstre. Det er, etter vår oppfatning, en for enkel analyse.

Alle partier forandrer seg når de får nye ledere eller utvikler politikk for en ny tid. Slik sett har alle de borgerlige partiene i Sverige forandret seg. Men det er ikke nødvendigvis Moderaterna som har forandret seg mest.

Kristdemokraterna, tilsvarende det norske KrF, har over noen tid gått fra å være et parti ”for pinsemenigheten” til å bli et moderne kristelig-demokratisk parti. Man kan nesten si at det i dag er et moderne konservativt parti. Partiet har for eksempel gått i bresjen for å avskaffe den statlige eiendomsskatten.

Centerpartiet, som før tilsvarte det norske Sp, har gjennomgått den største forandringen. Det har tatt et fullstendig farvel med sine rødgrønne standpunkter og fremstår i dag som et klart borgerlig parti med stort engasjement for småbedriftene. Mange vil mene at Centerpartiet i dag er Sveriges mest konsekvente liberale parti.

Folkpartiet, som tilsvarer det norske Venstre, fikk for mange år siden en tydeligere borgerlig profil med særlig vekt på kunnskap i skolen.

Alle de fire borgerlige partiene i Sverige er nå så borgerlige og såpass like at mange borgerlige velgere nok føler at de har mange partier å velge blant.

Hva så med Moderaterna? Har de gått mot venstre? Det er nok helt klart at Reinfeldt håndterer mange spørsmål på en annen måte enn partiet hans gjorde før. Han snakker mer om mennesker og mindre om systemer. Men er politikken forandret?

Moderaterna hadde tre hovedsaker i denne valgkampen: Sysselsetting, skole og kriminalitet. Sysselsettingspolitikken, eller ”jobben”, ble klart viktigst i valgkampens sluttfase.

Verken når det gjelder skole eller kriminalitet er det mulig å spore noen ”venstredreining”. Også i sysselsettingspolitikken er det, i hvert fall sett med norske øyne,

mange høyreløsninger som velges: Sysselsettingspolitikken skal ikke bare være arbeidsmarkedspolitikk, men en politikk for verdiskaping og vekst som kan skape nye arbeidsplasser. Det skal gjennomføres store skattelettelser; inntektsskatten for dem som er i arbeid, skal senkes med 37 milliarder kroner allerede det første året. Det skal være mer lønnsomt å jobbe enn å være på trygd. Det skal gis incentiver til næringslivet slik at det blir mer lønnsomt å ansette nye, og særlig de som har vært lenge utenfor arbeidsmarkedet.

Utvikling i retning sentrum har først og fremst skjedd i synet på arbeidsrett og kollektive avtaler, der Moderaterna inntil nylig hadde en mer anglosaksisk holdning, og i synet på utgifter til kommunal velferd, der man ikke lenger foreslår å spare.

Alt i alt hadde de borgerlige stort gjennomslag med denne politikken. Sosialdemokratene, derimot, hadde ingen ideer om sysselsetting i sitt valgmanifest. De tilbød i stedet gratis tannlegebehandling til de unge, men det slo ikke an.

Politikere vet som regel mye om forskjellene mellom partiene, og de liker å dyrke dem. Men slik sekterisme er ofte uforståelig for mange velgere, som ikke ser så stor forskjell på partiene. Det svenske valget har slående paralleller til det norske valget i 2001. Klare regjeringsalternativer og vilje til samarbeid ser ut til å slå an hos velgerne.