Hva skjer med USA og Kina etter koronakrisen?

Verden etter koronakrisen vil trolig bli mer polysentrisk enn tidligere, uten en tydelig hegemonisk makt. Men en polysentrisk verdensorden vil aldri kunne fungere uten sterke liberale og multilaterale kjennetegn.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 14. mai 2020

USA kom ut av den kalde krigen som verdens eneste virkelige supermakt, en dominerende hegemonisk makt. Berlin-murens fall ble kalt et «unipolært øyeblikk». Samtidig gjennomførte Kina økonomiske reformer og tok større del i globaliseringen, med mål om å gi landets innbyggere en merkbart bedre fremtid, men også om å styrke det eneherskende kommunistpartiets legitimitet i befolkningen.

På begynnelsen av 1990-tallet så det meste ut til å gå i USAs og Vestens retning. USA var på dette tidspunktet en magnet for unge talenter fra hele verden og et fyrtårn for både det liberale demokratiet, en åpen verdensøkonomi og en verdensorden preget av fred og stabilitet. Denne liberale verdensorden var basert på et overlappende nettverk av multilaterale institusjoner, som USA, mer enn noen andre land, hadde bidratt til å bygge opp og beskytte siden andre verdenskrig.

Alt så ut som fortsettelsen på en vestlig suksesshistorie: USA ga full støtte til Tysklands gjenforening og til EUs planer om både utvidelse og fornyelse, inngikk NAFTA-avtalen med Mexico og Canada, sikret etableringen av WTO og ønsket Kina velkommen inn i det regelbaserte samarbeidet om frihandel.

Nå, ved inngangen til koronakrisen, ser verden ganske annerledes ut, og USA er knapt til å kjenne igjen. Etter en rekke eksempler på utenrikspolitisk alenegang, som ble mer markert etter 11. september 2001, og omstridte intervensjoner i Irak og Libya, mistet USA mye av sin tidligere opparbeidede tillit, også blant nære allierte, og dermed sin reelle lederrolle. Etter finanskrisen 2008/2009 fikk USAs anseelse i verdenssamfunnet nok en knekk, samtidig som at Kina av mange ble sett på som landet som løftet verdensøkonomien opp igjen.

Etter finanskrisen har også verdens kritiske blikk mot de mange dysfunksjonelle trekkene ved det amerikanske samfunnet, spesielt de dype sosiale problemene og tilløp til ødeleggende økonomisk og politisk maktkonsentrasjon, blitt skjerpet. Begreper som «hvordan Amerika mistet seg selv», «den krympende supermakten» og «en post-amerikansk verden» er blitt vanlige.

Siden valget av Donald Trump som president i 2016 har USA i tillegg fortapt seg i et eksepsjonelt overlegenhetskompleks, hvor USA anses som hevet over alle regler, konvensjoner og normer i verdenssamfunnet. Trumps USA forstår også internasjonal økonomi og internasjonalt samarbeid som et nullsumspill, artikulert gjennom en aggressiv nasjonalisme og kontinuerlige angrep på institusjonelle spilleregler. Bak skimter vi også en politikkforståelse som tegner alt inn i et venn/fiende-bilde og et venn/fiende-spill. Men både handels- og teknologikrigen mot Kina, undergravingen av WTO, angrepene på EU, uttreden av Parisavtalen, trusler mot allierte, og den seneste økonomiske boikotten av WHO, er alle eksempler på det som kan vise seg å få ødeleggende konsekvenser for både USAs og verdens befolkning.

Da koronakrisen traff verden, var USA allerede redusert til en stormakt i generell miskreditt. Tilbake stod kun fire rester av en tidligere velgjørende hegemonisk makt: militær kapasitet, dollaren som verdens viktigste valuta, landets forsknings- og innovasjonskvaliteter, samt det faktum at USA er et åpent samfunn. Det siste formidler et lite håp om forandring til det bedre i fremtiden.

I mellomtiden har Kina gått fra å fremstå som verdensøkonomiens reddende engel etter finanskrisen, til dagens ubehagelige kombinasjon av økonomisk stormakt og et politisk undertrykkende ettpartidiktatur, med befestet makt og utstyrt med verdens mest teknologisk avanserte overvåkningsapparat. I skyggen av det maktvakuumet som USAs isolering fra verdenssamfunnet har skapt, har også Kina forsøkt å tilta seg enn større internasjonal rolle, spesielt som infrastrukturell utviklingsaktør. Men Kina har ingen alternativ verdensorden å tilby, og heller ingen realistisk mulighet til å skape et attraktivt alternativ til en liberal verdensorden som bygger på åpenhet, likhet og gjensidighet. Når Kina har valgt å støtte lojalt opp om det regelbaserte internasjonale samarbeidet, i merkbart større grad enn USA, skyldes det at landets ledere forstår at landets økonomiske utvikling og velstandsutvikling er best tjent med det.

Men Kina, og det kinesiske regimet, er også sårbart. Regimets elendige håndtering av koronaviruset i første fase, etterfulgt av drastiske tiltak, og nå forsøk på å formidle seieren over koronaviruset som reklame for det kinesiske regimets effektivitet, er lite tillitvekkende. Det er heller ikke sikkert at landet vil mestre den økonomiske krisen like godt som finanskrisen. Denne nedturen kan bli langt vanskeligere, mer global og kan komme til å undergrave regimets legitimitet blant stadig flere kinesere. Da hjelper det heller ikke å bli minnet om de grove menneskerettighetsbruddene mot uigurene og undertrykkingen av demokratibevegelsen i Hong Kong.

Kina har lite tillitskapital og er først og fremst mektig i kraft av størrelsen og betydningen av landets økonomi. Kina er kjempen som ikke har så lett for å bli en supermakt.

Samtidig er risikoen stor for at USA kommer sterkt skadeskutt ut av koronakrisen etter en alvorlig økonomisk nedtur med store, og kanskje samfunnsomveltende, sosiale konsekvenser. Et ytterligere svekket USA, og et sårbart EU og Kina, kan gi økt spillerom for autoritære regimer som ønsker å erstatte multilateralt samarbeid med innflytelsessfærer, slik som Russland, Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia. Men alle disse statene er også svært sårbare, så vel økonomisk, som sosialt og politisk.

Verden etter koronakrisen kan derfor komme til å bli preget av mer uorden og oppløsningstendenser, med to krympende stormakter, USA og Kina, som begge kan få mer enn nok med seg selv de nærmeste årene.

Men verden vil etter koronakrisen samtidig stilles overfor tre utfordringer som ikke kan løses på en god måte utenom gjennom økt internasjonalt samarbeid: koronapandemien og lignende helseutfordringer i fremtiden, en global økonomisk krise, samt klimaendring og alvorlige miljøproblemer. Dessuten står vi overfor en rekke andre utfordringer knyttet til cybersikkerhet, mennesker på flukt, rustningskontroll og fred.

Derfor kan koronakrisen også komme til å tvinge frem økt engasjement for å gjenskape og utvide det internasjonale samarbeidet. Det engasjementet trenger ledelse basert på tillit. I dag er det kun «The Rest of the West», det vil si Norden, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea, som kan bevege verden med tillit og troverdighet. Men USA kan på nytt komme til å bli den avgjørende aktøren, hvis landet klarer å finne tilbake til seg selv som leder av den frie verden, før det er for sent.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: