Hva om Israel la ned våpnene?

Naturligvis må Israel utvise moderasjon i sine militære svar på rakettangrepene fra Gaza, men det er en enorm moralsk forskjell mellom Hamas’ bevisste forsøk på å ramme sivile og Israels forsøk på å unngå sivile, skriver Eirik Løkke hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 11. juli 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Konflikten kan ikke forstås uten å ta inn over seg at krefter som Hamas helt siden 1948 har kjempet for å utslette Israel.

Midtøsten-konflikten beskrives ofte som en av de vanskeligste konfliktene å løse, noe den pågående konflikten mellom Israel og Hamas illustrerer.

Men om konflikten er vanskelig å løse, er den, til tross for all tåkelegging i norsk medier, betydelig enklere å beskrive. I sin essens dreier den seg om det faktum at staten Israel ønsker å eksistere som en jødisk stat, samtidig som Israel anerkjenner palestinerens rett til egen stat, mens Hamas på sin side ikke anerkjenner staten Israels berettigelse og ønsker dens utslettelse.

Den historiske årsaken til konflikten ligger nettopp i at palestinerne og de arabiske landene aldri har akseptert Israels rett til å eksistere. Da FN vedtok å dele det geografiske området Palestina i en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina) stat i 1947, svarte en koalisjon av arabiske stater med å angripe Israel i den hensikt å utslette den nyopprettede jødiske staten. Til tross for lave odds overlevde Israel arabernes forsøk på utslettelse.

I 1967 hadde de arabiske statene, anført av Egypts Gamal Nasser, på ny planer om å slette Israel fra kartet, men under det som ble kjent som seksdagerskrigen, overlevde den jødiske staten nok en gang arabernes utslettelsesforsøk ved å gå til et forkjøpsangrep. Det var forøvrig først i 1967 at Vestbredden, som da var under jordansk styre, ble okkupert av Israel. Det er interessant at det forut for seksdagerskrigen var veldig lite snakk om å danne en palestinsk stat, all den tid det var Jordan som hadde kontroll over Vestbredden. I 1973 overlevde Israel et tredje utslettelsesforsøk (Yom Kippur-krigen), og nok engang fikk landet avverget angrepet.

Det historiske bakteppet er altså at Israel i løpet av sin korte historie har overlevd mangfoldige utslettelsesforsøk fra sine naboland og lever under en konstant trussel om tillintetgjørelse, noe som kommer til uttrykk i arabiske medier i form av karikaturer og religiøst hat – palestinsk barne-tv er intet unntak. Dessverre er den daglige demoniseringen og trusselen om staten Israels utslettelse et perspektiv som i liten grad blir dekket av norske medier, og det bidrar naturligvis til at det blir vanskeligere for den norske opinionen å ta innover seg at konflikten i dreier seg om staten Israles forsvarskrig mot trusselen om utslettelse.

La meg presentere et lite tankeeksperiment for å illustrere: Hva tror du hadde skjedd om staten Israel la ned våpnene og erklærte at den ikke lenger ville bruke militære våpen? Og hva tror du hadde skjedd om Hamas med allierte la ned sine våpen og erklærte at de ikke lenger vil bruke våpen? I førstnevnte tilfelle vil staten Israel umiddelbart blitt utslettet, og landets innbyggere ville blitt utsatt for folkemord. Sistnevnte tilfelle ville ført til fred.

En varig fredsløsning må i sin natur være politisk, og her bør Israel i større grad være villig til å signalisere politiske endringer, som blant annet innebærer stans av alle bosettingsplaner på okkupert område, og på sikt en tilbaketrekking til grensene fra før seksdagerskrigen. Dette bør skje i bytte mot internasjonale sikkerhetsgarantier, noe landet gjorde i 1978 (Sinai) gjennom en fredsavtale med Egypt. Videre bør Israel signalisere tydelig at landet er villig til å forhandle om Jerusalems status, og mulige innrømmelser for flyktningene etter 1948-krigen. På disse områdene fortjener Israel kritikk, fordi landets politikk er lite progressiv.

Men vi må huske på at helt siden staten ble opprettet, har landet kjempet en forsvarskrig for å overleve, og det er den samme type forsvarskrig landet nå utkjemper mot en organisasjon som ønsker dens utslettelse. Det er et narrativ norske journalister ikke burde glemme i sin dekning av konflikten.

Innlegget er publisert hos Minerva 11.7.14.