Hva om Hamas ønsket fred?
Det er grunn til å tro at palestinerne kommer nærmere fred gjennom fredelige forhandlinger, fremfor bruk av terror.
Publisert: 25. november 2023
Israels pågående krig mot Hamas har skapt sterke globale reaksjoner. I USA og i mange vestlige storbyer (også Norge), kan vi observere demonstranter agitere for et fritt Palestina gjennom slagordet: «From the river to the sea», med påfølgende implikasjoner om utslettelse av Israel.
Et besynderlig trekk ved demonstrasjonene er mangelen på protester mot Hamas. Det er ikke uten betydning all den tid det er den islamistiske terrororganisasjonen som har hovedansvaret for lidelsene på Gaza, ikke Israel.
Min påstand er at dersom Hamas og palestinerne virkelig ønsket fred, hadde de fått det. La meg begrunne.
I år er det 30 år siden Oslo-avtalen, som var et historisk forsøk på å bringe en fredsløsning basert på en tostatsløsning.
Mange hevder en slik løsning er urealistisk, og det er ikke helt feil. Problemet er at alle andre løsninger er mindre realistiske, og illustrerer at det er liten grunn til optimisme. Imidlertid er en forutsetning for å løse konflikten i tråd med Oslo-avtalens intensjoner, at man har en klar forståelse av hva som er kjernen i problemet.
Som konservative Dennis Prager helt riktig har påpekt, er essensen i konflikten at staten Israel ønsker å eksistere som en jødisk stat, mens Hamas på sin side ønsker dens utslettelse. Israel har derimot prinsipielt anerkjent palestinernes rett til en egen stat.
Det er knapt mulig å overvurdere den historiske betydningen av at palestinerne og de arabiske landene fra starten av nektet å akseptere Israel.
Da FN vedtok å dele det geografiske området Palestina i en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina) stat i 1947, svarte en koalisjon av arabiske stater med å angripe Israel i den hensikt å utslette den nyopprettede jødiske staten.
Til tross for dårlige odds overlevde Israel arabernes forsøk på utslettelse.
I 1967 planla de arabiske statene, anført av Egypts Gamal Nasser, på ny å slette Israel fra kartet, men på under seks dager slo den jødiske staten nok en gang arabernes utslettelsesforsøk tilbake, ved å gå til et forkjøpsangrep.
Det var først i 1967 at Vestbredden, som da var under jordansk styre, ble okkupert av Israel. Det er interessant at det forut for seksdagerskrigen var veldig lite snakk om å danne en palestinsk stat, all den tid det var Jordan som hadde kontroll over Vestbredden.
I 1973 overlevde Israel nok et utslettelsesforsøk ( jom kippur-krigen), og på tross av store tap, fikk landet avverget angrepet.
Det historiske bakteppet er altså at Israel i løpet av sin korte historie har overlevd mangfoldige utslettelsesforsøk fra sine naboland og lever under en konstant trussel om tilintetgjørelse, noe som kommer til uttrykk i arabiske medier i form av karikaturer og religiøst hat – og nå også i mange demonstrasjoner i Vesten.
Dessverre er den daglige demoniseringen og trusselen om staten Israels utslettelse et perspektiv som i liten grad blir dekket av norske medier, og det bidrar naturligvis til at det blir vanskeligere for den norske opinionen å ta innover seg at konflikten dreier seg om staten Israels forsvar mot trusselen om utslettelse.
Nevnte Dennis Prager illustrerte poenget sitt i form av følgende tankeeksperiment: Hva tror du hadde skjedd om staten Israel la ned våpnene og erklærte at den ikke lenger ville bruke militære våpen? Og hva tror du hadde skjedd om Hamas med allierte la ned sine våpen og erklærte at de ikke lenger vil bruke våpen?
I førstnevnte tilfelle ville staten Israel umiddelbart blitt utslettet, og landets innbyggere ville blitt utsatt for folkemord. Sistnevnte tilfelle ville ført til fred.
Naturligvis må Israel utvise moderasjon i sine militære svar på Gaza, men det er en enorm moralsk forskjell mellom Hamas sitt bevisste forsøk på å ramme sivile og Israels forsøk på å minimere sivile tap.
Imidlertid kan intet land, ei heller Israel, akseptere at landets innbyggere blir utsatt for terrorangrep.
Jeg har ved mange tilfeller kritisert Israel for manglende vilje til politiske forhandlinger; blant annet har jeg ment at Israel på et tidligere tidspunkt burde ha forsøkt å snakke med Hamas. Det er nok vanskelig, for ikke å si umulig, nå.
Videre burde Israel ha stoppet alle bosettingsplaner på okkupert område, og på sikt bør Israel gjennomføre en tilbaketrekking til grensene fra før seksdagerskrigen i 1967.
Det kan selvsagt ikke skje uten sikkerhetsgarantier, slik landet fikk i 1978 da de tilbakeførte Sinai gjennom en fredsavtale med Egypt.
To andre spørsmål hvor Israel må vise vilje til forhandlinger, er spørsmålet om Jerusalems status, og mulige innrømmelser/kompensasjon for flyktningene etter 1948-krigen.
Jeg er overbevist om at israelere flest gladelig ville akseptert fredsløsninger som inkluderer kompromisser omkring de ovennevnte spørsmål, men det forutsetter at Hamas og palestinerne virkelig ønsker fred og anerkjenner Israels rett til å eksistere.
For å understreke: Hamas er ikke synonymt med palestinere. Tvert imot – det store problemet for innbyggerne i Gaza er Hamas, ikke Israel.
De som hevder at palestinerne har «forsøkt alt» for å få til en løsning, glemmer det faktum at de ikke har forsøkt fred.
Hadde palestinerne stoppet den militante kampen mot Israel, og erklært tydelig at de ønsket fred med Israel i Oslo-avtalens ånd, hadde de fått fred. Også fordi en troverdig fredsløsning hadde vært den beste sikkerhetsgarantien for staten Israel.
I så måte er det grunn til å tro at palestinerne kommer nærmere fred gjennom fredelige forhandlinger, fremfor bruk av terror.
Innlegget er publisert i VG 23.11.2023.
Relatert
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Fest sikkerhetsbeltene!
Peak menneskeheten
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
