Internasjonalt

Game of France

Fransk politikk er varig endret. Den sentrale skillelinjen går for tiden ikke mellom høyre og venstre, men mellom en åpen og liberal visjon for landet og en autoritær, høyrepopulistisk nasjonalisme, skriver Haakon Rikeles.

Haakon Riekeles

Publisert: 27. april 2017

I den lange ventetiden frem til siste sesong av Game of Thrones starter, har fransk politikk gitt oss en presidentvalgkamp som er minst like spennende.

Her er en recap av det som har skjedd hittil, for de som har begynt å følge med nå helt på slutten.

I det presidentvalgkampen begynte var situasjonen ganske oversiktlig. Litt som i GoT handlet det mest om to gamle hus i konflikt – partiene. Nicolas Sarkozy, fra Les Republicain, var forventet å møte den sittende kongen (presidenten) fra sosialistene, Francois Hollande, i et avgjørende slag (første valgrunde), og få sin revansj fra en tidligere krig.

Vinneren av det slaget ville deretter måtte kjempe mot hæren på den andre siden av muren. Muren markerer skillet mellom den siviliserte verden og barbarene. Hæren på den andre siden er ledet av isdronningen Marine Le Pen. Hennes undersåtter består av fæle skapninger man trodde man hadde nedkjempet for godt for flere tiår siden. Men, de som er på den rette siden av muren, gjør feil i å fordømme alle på den andre siden. Der finnes det også mange vanlige mennesker som lever i verre kår og er redde. Deres angivelig usiviliserte fremtoning er ingen unnskyldning for den forakten eliten på rett side av muren til tider viser dem.

Langt utenfor konflikten mellom de to husene var det enda kandidat til tronen. En ung, karismatisk og pen leder, uten særlig erfaring, ved navn Emmanuel Macron. Hans program var inspirerende, om noe uklart. Å følge hans lange ferd for å skaffe seg støtte, var kanskje interessant, men uten hæren til et mektig hus bak seg var det få som trodde han ville spille noen avgjørende rolle i kampen om tronen.

Alle som har fulgt Game of Thrones vet at hovedkarakterer plutselig kan bli tatt av dage, og historien kan ta en ny og uventet vending. Så også her. Først var Sarkozys posisjon truet av den mildere, mer populære pretendenten Alain Juppé. De valgte hver sin strategi. Juppé satset på å appellere til sentrum, med litt utydelige løfter om et lykkeligere Westeros (Frankrike). Sarkozy, derimot, ville ha med forsterkninger fra den andre siden av muren for å styrke sine sjanser, gjennom en retorikk som til tider var like kald som isdronningen selv.

Men i det oppgjøret skulle stå mellom Juppé og Sarkozy, kom den første store overraskelsen. En helt annen, Francois Fillon, kappet brutalt av hodet til Sarkozys politiske karriere, og ga et dødelig sår til Juppé. Plutselig var han pretendenten og storfavoritt til å overta tronen. Hans varemerke var å være en streng hersker. Sløseri i staten skulle bort, arbeidsuken forlenges, pensjonsalderen økes. Han var også kjent som en mann med sterk tro, og kunne appellere til tradisjonelle velgere utenfor den dekadente hovedstaten. Ikke minst likte han å påpeke at han var en hederlig mann, uten noen tidligere skandaler eller problemer med loven. I så måte skilte han seg tydelig fra Juppe, som hadde blitt dømt for mange år siden (men som i de flestes øyne var tilgitt for lengst), og Sarkozy, som var under etterforskning.

I sosialistenes hus var det palassintriger på vei. Presidenten var svak og upopulær, med støtte fra så lite som fire prosent av folket på det verste. The hand of the king (statsministeren), Manuel Valls, så sitt snitt til å presse Hollande til å abdisere (ikke stille til gjenvalg). Alt så ut til å gå veien for Valls. Fornuftig økonomisk styring, og en appell til sentrum, kunne være en vinnende oppskrift overfor folket, spesielt når Les Republicains gikk så langt til høyre med Fillon. Hans egne ville det annerledes. De stilte seg i stedet bak den radikale Benoît Hamon, som blant annet mente at løsningen på Westeros problemer var å dele ut penger til alle borgere uten krav, og at man gjerne kunne jobbe enda mindre.

Lykken skulle være kortvarig også for Hamon. Han prøvde, uten hell, å få støtten til Jean-Luc Mélenchon, en enda mer radikal hærfører. I stedet for at han samlet venstresiden, flokket hans egne folk seg om Mélenchon. Hvis man først skulle være radikal, kunne man vel likeså greit gå for ham som kalte bankmenn for parasitter, ville ha 100 prosent skatt for de rike, lavere pensjonsalder, høyere minstelønn, og avvise frihandel? Mélenchon hadde også til felles med isdronningen at han ville rive ned mye av EU.

Også i den andre leiren var det krise. Den ærbare Fillon, viste seg å være en hykler. Han hadde brukt av statens midler på sin kone og barn. Stadig nye avsløringer dukket opp om gaver fra rike venner. Da han ble satt under etterforskning, noe han tidligere hadde sagt ville være utålelig for en presidentkandidat, vurderte hans nærmeste støttespillere et snikmord (å bytte ham ut som kandidat). De nølte til muligheten var forbi. Fillon overlevde, men var kraftig svekket.

Plutselig var det outsideren Macron som var favoritt til å møte isdronningen. Ja, han var favoritt til å vinne hele kongeriket (republikken).

Men før den tid det første slaget, med fire hoveddeltakerne, Macron, Le Pen, Fillon og Mélenchon. To ville overleve til å kjempe en annen dag, to måtte ut. Alt var mulig. Hvis det ble Le Pen og Mélenchon som sto igjen ble det spådd ruin for landet. Macron hadde samlet store styrker, men de var utestet i kamp, og ingen visste om de ville møte opp til slaget.

Til slutt gikk slaget som spådd på forhånd. Macron gjorde det best, med Le Pen etter. Macron er storfavoritt, politikere fra så godt som alle leire erklærer at de vil stemme på ham i andre runde. Sosialistpartiet opplevde en katastrofe med 6,2 %. Ikke bare ble de holdt utenfor andre runde, men de endte ikke en gang opp med å ha den fremste kandidaten fra venstresiden. Les Republicain har grunn til å være skuffet av å ha tapt et valg de for et halvt år siden var storfavoritter til å vinne, men de har hvert fall Fillons skandaler å skylde på. Ytre venstre gjør det bedre enn noen gang. Til sammen har over 40 prosent av velgerne stemt på ytterliggående populister fra høyre eller venstre.

I parlamentsvalget som kommer rett etter presidentvalget er det ingen som vet hva som skjer. Det franske valgsystemet har sørget både for en komplett dominans av de to store partiene, og for at den nyvalgte presidenten skal ha gode sjanser til å få et styringsdyktig flertall bak seg. Ingen vet om Macrons helt nye parti vil lykkes der også.

Fransk politikk er uansett varig endret. Den sentrale skillelinjen går for tiden ikke mellom høyre og venstre, men mellom en åpen og liberal visjon for landet og en autoritær, høyrepopulistisk nasjonalisme. Samtidig er det håp. Macrons reformer kan være akkurat det Frankrike trenger for å komme seg videre.

Innlegget er publisert hos Dagbladet 27.4.17.