Det røde vrakgodset: Russland er en forlengelse av Sovjetunionens kriminelle system.

Et av våre tids største paradokser er at Vladimir Putin begynte karrieren sin som portvokter for det sovjetiske kommunistpartiet, og endte opp som diktator i en stat hvis ideologi er å finne på den andre ytterkanten. Putin og den russiske makteliten ligger nært opptil vår tids fascisme.

Bård Larsen

Publisert: 25. januar 2023

Begrepet fascisme kan avle ganske lange metadebatter om hva som er og ikke er fascisme. Så selv om putinismen kanskje ikke er fascisme i helt ordrett forstand, så ligner den mye.

Hos noen hersker det en forestilling om at Putins Russland fremdeles er disponenter for en slags kommunisme. Putins KGB-bakgrunn brukes som eksempel. Det er en temmelig unøyaktig påstand, men den er heller ikke helt feil. Ikke hvis vi tar i betraktning den såkalte skråplanseffekten (slippery slope).

En ganske vanlig tanke hos ytre venstre er at kapitalisme med nødvendighet ender som fascisme. Skulle man våge å snu det litt på hodet? Kan det være at fascisme er kommunismens endepunkt? Kan det ligge en hestesko innbakt i de ideologiske ytterlighetene?

Kina er et totalitært gubbevelde, underlagt korrupt rovdyrskapitalisme uten et fnugg av menneskerettigheter. Nord-Korea er mer nasjonalsosialistisk enn kommunistisk. Og Russland har for lengst innfunnet seg på et mørkebrunt sted, der det i fullt alvor propaganderes etter fascismens dreiebok. Det er altså ikke så rent lite selvmotsigende at slike ad-hoc, opportunistiske bandittstater kontrolleres av de samme kreftene som inntil relativt nylig styrte med en marxist-leninistisk jernneve. Mange som håpet på frihet, likhet og brorskap har blitt sittende igjen med Putin (et ikon blant europeiske høyreradikale), Xi, Ortega og Maduro.

Hvordan kunne det skje?

Hipp som happ?

Det var en enkel øvelse for den sovjetiske makteliten etter 1990: De sluttet simpelthen å være kommunister (og hvor mange hadde egentlig vært kommunister?). De la beslag på det røde vrakgodset og skapte egne karteller av penger og makt (silovikene). Kommunistpartiet ble til en nasjonalsosialistisk sekt. De gamle kommunistene sendte barna til jetset-tilværelse i Nice, New York eller Bali.

Å stjele og drepe konkurrenter ble en enkel oppgave, fordi forbryterapparatene, som delvis gikk tilbake til tsarveldet, var nesten helt intakte. Putin kunne bøte på sin egen manglende popularitet ved å myrde 300 landsmenn i en boligblokk i Moskva og legge skylda på tsjetsjenerne, sannsynligvis med Jeltsins samtykke. Slik ble den russisk- tsjetsjenske krigen iverksatt. Metamorfosen tok form.

Elitene hoppet direkte fra det kommunistiske nomenklaturet, og over i det som skulle bli Putins kapitalistiske mafiastat. Her blir absurditeten komplett hvis vi legger Karl Marx stadietenking til grunn. «Takke meg til at kommunismen var vitenskapelig. For tenk hvordan det ville vært hvis den ikke var vitenskapelig», som Per Egil Hegge har sagt.

Meningen med revolusjonen var å kick-starte det sosialistiske mennesket. Overgangsfasen, eller proletariatets diktatur som det het, skulle lose sovjetborgerne gjennom den sosialistiske etableringsfasen mot endemålet: Det kommunistiske, statsløse samfunn. I stedet fikk de altså noe annet.

Det vi med sikkerhet kan si, er at alle kommunistiske eksperimenter har ført til noe helt annet enn kommunisme. Fellesnevneren for dem alle sammen er ting som vold, død, konsentrasjonsleirer, massedeportasjoner, invasjoner samt generell fattigdom og elendighet. Dette var på ingen måte tilfeldige sammentreff. Vold, makt og død er revolusjonære virkemidler som kommunister alltid har sverget til. Død var Lenins metode. Lenin satte standarden for råskapen plass i det sosialistiske Shangri-la, ved å myrde sine egne; sosialistene, anarkistene, de som vek hårfint bort fra den satte ortodoksien. Det ligger noe i det som blant andre opptar forfatteren Cormac McCarthy: At de som er overbevist om at de er blitt tildelt oppgaven å drive det onde ut av verden for godt, er de mest skremmende av alle.

Det var også Bertolt Brechts metode: «Det er en forferdelig ting å drepe. Men vi dreper ikke bare andre, vi vil drepe oss selv om nødvendig, for denne morderiske verden kan bare forandres med makt, noe ethvert levende menneske vet.»

Brudd, eller mer av det samme?

Historikere opererer med termene brudd og kontinuitet, som på godt norsk betyr hva som endrer seg og hva som ikke endrer seg i en brytningstid. Det som åpenbart har endret seg i Russland er at kommunismen som statsdoktrine er avgått med døden. Det som ikke har endret seg, eller rettere sagt, det som har kommet tilbake nesten for fullt (det forsvant aldri), er den totalitære staten, undertrykkelsen og forakten for menneskeliv. Hvilken ironi, at hele prosjektet til slutt ender opp som pseudofascisme. Altså den totale ideologiske kapitulasjon.

Men er det egentlig snakk om en ideologisk kollaps i praktisk betydning? Kommunismen i Sovjetunionen avgikk ikke bare med døden, den har aldri eksistert. Kommunismen er ikke en utopi for ingenting.

Overgangen mellom utopi og system kjennetegnes av et særlig interessant forhold, nemlig forholdet mellom den revolusjonære og den autoritære personlighetstypen. Den systemiske anatomien til en autoritær stat er logisk nok at den åpner døren for stadig flere autoritære, siden det revolusjonære prosjektet ganske umiddelbart møter en vegg av komplikasjoner, motstand i befolkningen, økonomiske utfordringer og ikke minst: power grab, kamp om posisjoner og privilegier. For å si det banalt: utopien møter virkeligheten. Voldsstaten blir byråkratisert. Den blir grå i all sin grusomhet.

Kommunismen strider mot både menneskenaturen (i den grad det gir mening å snakke om natur) og et hvilket som helst institusjonelt funksjonelt system. De revolusjonære kommunistene som sveipet over Europa var millenarister, religiøse svermere. De ville skape himmelen på jord, men jorden ville ikke vite av dem. Men kommunistene var breddfulle av overmot, de påberopte seg vitenskapelig sikkerhet, både for systemet og historiens gang. Siden lignelsen ikke gikk riktig opp, var bolsjevikene fast bestemt på å endre menneskenaturen, slik at det sosialistiske mennesket kunne virkeliggjøres. Slik ble vitenskapen underlagt terrorregimet. Krigsfanger ble utsatt for grusomme medisinske eksperimenter. Kvasibiologen Trofim Lysenkos teorier om at det sosialistiske mennesket kunne avles via arvematerialet, i tråd med den historiske materialismen, ble rådende vitenskapssyn. Biologen Ilya Ivanov forsøkte på Stalins ordre å krysse aper med mennesker. I kulturlivet var poetene «sjelens ingeniører». Alle disse frenetiske, vanvittige forsøkene på å manipulere både kropp og sinn var selvsagt nødt til å implodere. Sovjetunionen var som en råtten løk de siste tiårene. Ingenting staten sa kunne tas på alvor. Det var kommunistene som lærte russerne at fatalisme, apati og kynisme er helt nødvendige overlevelsesstrategier. Det eneste som forble forholdsvis intakt var volden, løgnene, GULagene og maktelitene.

Grusomheter i kø

Nazismen og andre verdenskrig omtales ofte som den største katastrofen som har rammet menneskeheten. Å rangere kolossal lidelse er selvsagt ingen elegant øvelse, likevel kan vi med ganske stor grad av sikkerhet hevde at bolsjevikenes statskupp under den russiske revolusjonen fikk skjebnesvangre konsekvenser på høyde med Det tredje riket. Den russiske revolusjonens følgeproblemer sto i kø. La oss ta en kontrafaktisk øvelse, what if:

Ville vi sett Hitlers tredje rike hvis Sovjetunionen ikke hadde eksistert? Kunne Weimar-republikken ha overlevd hvis de moskvastyrte kommunistene ikke hadde gjort sitt ytterste for å ødelegge den? Hvordan ville det gått med Kina og de 45 millionene Mao tok livet av? Ville verden vært foruten kald krig, atomvåpenangst og de utallige stedfortrederkrigene?

Bolsjevismen spredte seg til andre deler av verden. Uten Lenin er det langt fra sikkert at vi ville sett Mao ved makten. Kanskje 45 millioner menneskeliv kunne være spart der.

Ingenting av dette kan vi vite. Men det vi vet er at et sted mellom 80 og 100 millioner mennesker omkom under kommunistisk styresett i det forrige århundre. Sannsynligvis ville andre former for uro og krig kommet i stedet. Men det er svært sannsynlig at de ville være mindre blodige og skjebnesvangre.

Og vi kan med ganske stor sannsynlighet anta at Russland i dag ville hatt en annen president enn Putin og derfor at ukrainerne i det minste ville vært spart for inneværende krig.

Selv om nazismen isolert kan forstås som mer direkte grusom enn kommunistdiktaturene, ble Hitler nedkjempet og Tyskland tvunget til demokrati. Det sovjetisk-russiske marerittet skulle derimot var mye lenger. Det er ikke over enda.

Vi må lære oss å leve med ustabilitet og eksistensiell angst på nytt. Alt dette skyldes i bunn og grunn Sovjetunionen, og ikke minst det manglende oppgjøret med imperiets forbrytelser og overgrep på egen og andres befolkninger. Sovjetborgerne var i tillegg nedsyltet i medløperi.

Den totale stat er det naturlige habitat for Putin og hans indre krets, ikke minst fordi de selv er forbrytere som kontinuerlig må begå nye forbrytelser for å skjule «gamle» forbrytelser. Den ortodokse kirken, som kommunistene fåfengt forsøkte å utradere, er nå KGB-Putins kanskje mest prominente allierte. Gud, fedreland og krig mot satanistene i Kyiv. Ingen klassefiender i sikte altså.

Noe annet er om Putin vil lykkes i å knuse Ukraina og ukrainerne. Russlands maktelite er uten skrupler, slik de har vært gjennom historien. For dem er folkemord business as usual. Men det er høyst tvilsomt at de vil klare det. I den grad Putin har en plan B, altså en plan for veien videre etter et ydmykende tap, så handler nok dette om å gjøre Russland om til en komplett, ultravoldelig terrorstat. Den eneste måten for Putin å overleve på toppen på, er å knuse ethvert tilløp til misnøye, både i befolkningen og i maktelitene. Tilbake til Stalin, eller kanskje Ivan den grusomme?

Altså omtrent som i Sovjetunionens dager.

Teksten i en noe forkortet utgave, var på trykk i VG den 23.1.23