Mandelson Starmer — Kilde: Number 10, Flickr. https://www.flickr.com/photos/number10gov/54354501680/ CC BY-NC-ND 2.0

Den sosialdemokratiske strategen som senker Starmer

Peter Mandelson, «Mørkets fyrste», red på den siste store politiske bølgen før høyrepopulismen. Han gjorde sosialdemokraten Tony Blair til en historisk leder. Han inspirerte Jens Stoltenberg. Men Mandelson kan bli husket som mannen som senket Blairs arvtaker og dyttet Labour mot venstre.

Kjetil Wiedswang

Publisert: 22. april 2026

Mandag 20. april forklarte Storbritannias statsminister Keir Starmer i Parlamentet hvorfor han hadde utnevnt Peter Mandelson (72) til ambassadør i USA. Det hadde skjedd selv om Mandelson ikke var sikkerhetsklarert. Det britiske Utenriksdepartementet hadde aldri fortalt Starmer om den manglende klareringen, sa statsministeren.

– It beggars belief – det er knapt til å tro, sa Starmer, som hadde gitt UD-toppen Olly Robbins sparken da opplysningen ble kjent.

Tirsdag 21. var det Robbins som forklarte seg til en komité i Parlamentet. Det var ikke riktig at Mandelson ikke var sikkerhetsklarert, sa Robbins. Han hadde blitt godkjent, riktignok under tvil. Samtidig hadde departementet vært under massivt press fra regjeringen nettopp for å få Mandelson godkjent.

Det spørres åpent om statsminister Starmer kan overleve skandalen. Han går neppe umiddelbart, men han er allerede historisk upopulær. Man får dårlige odds hos Englands bookmakere for å vedde på at han er ute i løpet av året.

Epstein-effekten

Saken handler i utgangspunktet om Jeffrey Epstein-skandalen. Den krever stadig nye ofre i flere land, syv år etter overgriperens død. Det var kjent at Mandelson hadde hatt kontakt med Epstein. Offentliggjøringen av millioner av dokumenter fra amerikanske myndigheter i fjor høst viste imidlertid at båndene mellom de to mennene var dypere, mer personlige og mer omfattende økonomisk enn Mandelson hadde fortalt og at det hadde fortsatt etter at Epstein var straffedømt. Det førte til at statsminister Starmer ga Mandelson sparken som ambassadør i Washington. Da britiske medier i vinter fortalte at Mandelson hadde lekket sensitiv regjeringsinformasjon til Epstein, ble han pågrepet mens politiet ransaket huset hans og satt under etterforskning.

Det er en historie som tilsynelatende handler om maktberuselse og grådighet – skjønt neppe om sex. Mandelsons unnskyldning for angivelig ikke å ha forstått hva Epstein drev med, er at han selv er homofil og knapt noe offer for Epsteins honningfeller med unge piker.

Men saken var også politisk.

Mandelson var Keir Starmers nære rådgiver etter at han ble valgt til leder for Labour i 2020 og frem til partiet vant valget med et historisk valgskred i 2024. Starmer hadde ført partiet inn mot sentrum i britisk politikk etter at den venstreorienterte partilederen Jeremy Corbyn hadde gjort partiet «uvalgbart». Starmers triumf kom ikke overraskende; han tok over etter en dypt upopulær konservativ regjering.

Det var en historie som gjentok seg.

Mørkets fyrste

Mandelson hadde bakgrunn fra fagbevegelsen og kommersielt TV da han i 1985 ble ansatt som kommunikasjonssjef i Labour. Han gjorde det godt, men det skulle gå et tiår før han fikk muligheten til å forme sitt virkelig store politiske prosjekt, da den unge og karismatiske Tony Blair ble valgt til partileder.

Mandelson ble en av hovedarkitektene bak det som fulgte: en relansering av partiet som «New Labour», frigjort fra tidligere tiders tvangstanker om statsdrift og skyhøye skatter for de rike.

1980-tallets markedsliberale bølge var umulig å reversere totalt. Man måtte akseptere markedets dynamikk, men bruke fortjenesten til å bygge ut velferdsstaten. Dette var «den tredje vei», fremholdt Blair med Mandelson som sjefsstrateg i skyggene. Tanken var ikke helt original. I USA regjerte allerede den sentrumsorienterte demokraten Bill Clinton.

Det fungerte. I 1997 seilte Labour inn med et valgskred. Strategen Mandelson fikk oppnavnet «Prince of Darkness», mørkets fyrste, på grunn av sine angivelige politiske svartekunster. Labour hadde aldri tidligere vunnet to parlamentsvalg på rad. Nå vant de tre og ble sittende med makten i ti år.

Suksessen endret også europeisk politikk. I Tyskland regjerte sosialdemokraten Gerhard Schröder fra 1998 til 2005 med sin egen variant av «den tredje vei». I Norge var Jens Stoltenberg under sin første regjering fra 2000 til 2001 klart inspirert av Blair og gjennomførte blant annet delprivatiseringen av Statoil og Telenor.

Nedturen

Som med andre britiske politikere var det skandaler som ødela Blairs ettermæle. Blair ledet Storbritannia inn i krigen mot Irak sammen med USA, på grunnlag av uriktige påstander om at regimet der hadde masseødeleggelsesvåpen.

Mandelson ble også rammet. Han fikk statsrådsposter, men måtte gå av – to ganger. Først gjaldt det et lån fra en søkkrik partifelle han ikke hadde orientert om. Han fikk sparken, men ble tilgitt og fikk ny ministerjobb mindre enn et år senere. Men nok en gang måtte han gå, denne gangen for å ha brukt politisk innflytelse for å sikre britisk pass til en indisk forretningsmann.

Unåden var likevel ikke større enn at han senere fikk jobb og satt en periode som EU-kommissær – og nok en ministerjobb under Blairs etterfølger Gordon Brown. Etter at Labour tapte valget i 2017, gikk han over i konsulentbransjen.

Før han altså var tilbake igjen under Starmer. Nok en gang hadde Labour tapt valg under en venstreorientert ledelse. Den nye, moderate lederen Keir Starmer ble Mandelsons klient. Også denne gangen gikk valget strålende. I 2024 vant Starmer med et valgskred og et historisk flertall i Parlamentet.

Fortsettelsen var mindre bra. Labours store seier skyldtes først og fremst dyp misnøye etter kaotiske år under skiftende konservative statsministre og økonomisk nedtur etter finanskrisen, brexit og covid-pandemien.

Starmer lovet ny økonomisk vekst, men det har han ikke gitt britene. Etter en serie med politiske snuoperasjoner er det stilt spørsmål ved hans politiske styringsevne. Det politiske programmet virker uklart. Starmers popularitet har stupt til et historisk lavmål på rekordtid. Og så eksploderte Mandelson-skandalen.

I mai er det lokalvalg. Slår målingene til, går det mot en katastrofal nedtur for Labour. Starmer sitter svært utrygt. Faller han, er det sannsynlig at en etterfølger kommer fra venstresiden i partiet. Og Peter Mandelson får neppe nok en sjanse.