Danmark, dansk flagg, flagg, Dansk gardist, fanebærer — iStockphoto.com/Gianfranco Vivi

Den lilla kongemakeren

Lars Løkke Rasmussen har i løpet av syv år ommøblert dansk politikk.

Publisert: 1. april 2026

Tirsdag i forrige uke var det valg i Danmark.

Regjeringen, som besto av Socialdemokratiet, det borgerlige partiet Venstre og sentrumspartiet Moderaterne, tapte så det suste og må gå av.

Hvilken regjering som nå kommer, er uklart. Den politiske situasjonen er kaotisk. Hvis alle partier holder fast ved sine ultimative krav, blir det umulig å danne en regjering som har et flertall bak seg. Noen må gi seg, men det gjenstår å se hvem det blir.

Hvordan havnet danskene der?

Svaret på spørsmålet er Lars Løkke Rasmussen. Han har, i løpet av syv år, ommøblert dansk politikk.

Tanken virket forrykt

Frem til 2019 hadde Danmark, som de fleste andre demokratiske land, en «rød» og en «blå» blokk, og det fantes et rimelig stort parti på hver side. I Danmark var det Socialdemokratiet og Venstre som vekslet på å sitte i regjering og ha statsministeren.

I 2019 var det Løkke Rasmussen som var statsminister, og han representerte Venstre. Men den parlamentariske situasjonen var vanskelig, og så gikk Løkke lei. Han var frustrert over at ytterpartiene hadde så stor innflytelse i dansk politikk.

Midt i valgkampen, som lyn fra klar himmel, kom Løkke med en bok, kalt «Befrielsens øjeblik».

Han ville befri seg selv og dansk politikk fra avhengigheten av de mest ytterliggående partiene både til høyre og venstre. Og måten det kunne skje på, mente han, var at de moderate partiene dannet en regjering «hen over midten»: Socialdemokratiet og Venstre skulle altså gå sammen i en rødblå regjering.

Tanken virket forrykt, men den fikk etter hvert gjennomslag.

Ble knust noen egg på veien

Noen måneder før valget i 2022 luftet også Socialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, tanken om en bred regjering «over midten». Hun fikk et knapt rødt flertall ved valget, men valgte likevel å starte et historisk eksperiment: Det ble dannet en regjering av Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne (SVM-regjeringen).

Dette var en stor seier for Løkke, men det var ikke en seier som kom lett. Det ble knust noen egg på veien. I 2022 hadde Løkke forlatt Venstre og dannet det nye sentrumspartiet Moderaterne. Partifargen var lilla, for partiet skulle hverken være rødt eller blått. Det skulle være uavhengig av blokkene.

Også den tidligere nestlederen i Venstre, Inger Støjberg, forlot partiet etter en riksrettsdom, og også hun dannet et nytt parti, Danmarksdemokraterne.

Det gamle borgerlige styringspartiet Venstre var dermed sprengt i tre. Til sammen er de sterkere enn Socialdemokratiet, men det hjelper ikke: Det er skapt for mange sår, og det er for mange som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre, både personlig og politisk.

Vellykket eksperiment?

Den «over midten-regjeringen» som nå går av, fikk leve i nesten fire år.

Spørsmålet vi kan stille oss i dag, er om det var et vellykket eksperiment som bør gjentas.

Jeg tror de fleste vil mene at det var en kompetent regjering som fikk gjennomført flere viktige reformer, og som styrte Danmark trygt gjennom flere kriser.

Men det var også en upopulær regjering og en regjering som enkelte mener var usunn for demokratiet.

Diskusjonene mellom den «røde» og den «blå» siden ble flyttet inn i de lukkede rom, det ble vanskeligere for velgerne å orientere seg, ytterpartiene vokste, og opposisjonen ble svak, fordi de største partiene satt i regjering.

Mange håpet derfor nå at dansk politikk ville vende tilbake til «normalen» ved at enten den røde eller den blå siden fikk flertall ved valget. Men det skjedde ikke. I stedet oppnådde Løkke akkurat det han ønsket: Han fikk 14 av i alt 179 mandater, og partiet er nå i en vippeposisjon. Ingen av blokkene har flertall uten Moderaternes mandater.

Enkelte synes å mene at Lars Løkke Rasmussen med dette har opphevet blokkpolitikken. Men det har han ikke. Den røde siden, med sine fem partier, og den blå siden med seks partier, lever i beste velgående.

Det som har skjedd, er at Løkke, med sitt lille parti i ryggen, har skaffet seg enorm makt i dansk politikk. Han stiller seg rett og slett i veien for at det kan dannes en ren rød eller blå regjering.

Mange snakker nå om Løkke som en slags kongemaker i dansk politikk. Han kan riktig nok ikke bestemme hva slags regjering Danmark skal få. Men han kan i utgangspunktet spenne ben på alle de regjeringene han ikke vil ha.

En tålmodighetsprøve

Det Løkke ønsker seg, er en ny «over midten-regjering» som ikke er avhengig av støtte fra hverken ytre høyre (Dansk Folkeparti) eller ytre venstre (Enhedslisten). Problemet er bare at det ikke er tilstrekkelig mange partier som er beredt til å danne en slik regjering.

Utfordringene blir ikke mindre av at partibildet er så fragmentert, både politisk og geografisk. Det er bare ett rimelig stort parti i Danmark nå, nemlig Socialdemokratiet. Til sammen er det 12 partier i Folketinget, og de fleste av dem vaker mellom 5 og 10 prosents oppslutning. Og jo flere som må samarbeide for å danne flertall, desto vanskeligere er det. Det ser vi også i Norge.

Personlig syns jeg at eksperimentet med den rødblå regjeringen har vært spennende. Regjeringen har hatt styrke til å gjennomføre det som, etter regjeringens mening, har vært nødvendige, men upopulære reformer. Og mange mener at det borgerlige partiet Venstre har fått betydelige gjennomslag.

Men jeg er også enig med dem som hevder at det er usunt at den politiske debatten mellom høyre- og venstresiden i så stor grad foregår bak lukkede dører. Mange er opptatt av at høyre/venstre-aksen er mindre viktig enn før, og det er det noe i. Men den er fortsatt veldig potent og viktig for mange velgere.

I det lange løp er det heller ikke bærekraftig at én mann og ett parti skal ha så stor innflytelse som Løkke og Moderaterne har nå. Maktspillet hans er en tålmodighetsprøve for de andre partilederne. Heller ikke det er sunt.