Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Internasjonalt

Den autoritære flørten

Det finnes flere grunner til å glede seg over Maud Nycander og Kristina Lindstrøms dokumentar om Olof Palme, som har Norges premiere fredag 26. oktober, skriver Eirik Løkke i VG.

Eirik Løkke

Publisert: 26. oktober 2012

Av Eirik Løkke, rådgiver, Civita

Det finnes flere grunner til å glede seg over Maud Nycander og Kristina Lindstrøms dokumentar om Olof Palme, som har Norges premiere fredag. For det første portretteres en av Sveriges viktigste politikere etter 2. verdenskrig. For det andre har fortellingen om Palme i stor grad begrenset seg til omstendighetene rundt mordet, noe som har gått på bekostning av personen og politikeren. For det tredje har oppmerksomheten om filmen revitalisert idedebatten. Plassen tillater ikke en grundig gjennomgang, men la meg i det følgende nyansere to sentrale forhold som vies betydelig oppmerksomhet i dokumentaren: Det såkalte Palmehatet og den tidligere Statsministerens internasjonale engasjement.

Olof Palme var utvilsomt en polariserende figur, ikke ulikt sin politiske motsats på høyresiden, Margaret Thatcher. I likhet med det Iron Lady evnet Palme å skape betydelig kontrovers gjennom sin opptreden. I den sammenheng er det helt riktig å si at det eksisterte et hat mot Palme i Sverige, men dokumentaren utforsker ikke hvorfor Palmehatet oppsto, ei heller hva som var dens røtter. Palmetilhengerne argumenterer med at det var politikken som var årsaken til hatet. Men i så tilfelle skulle andre sosialdemokrater, eksempelvis Tage Erlander, også blitt rammet av lignende hat. Men Erlander ble aldri offer for den samme harme, snarere tvert imot.

En annen forklaring på hatet, er henvisningen til hans oppvekst som overklassegutt på Østermalm. Men forargelsen over Palme var betydelig større enn hva en liten krets av overklassefamilier på Østermalm utgjorde. Hovedforklaringen på Palmehatet var ikke hans politiske ståsted eller hans overklassebakgrunn. Snarere dreide det seg om arroganse, nedlatende debatteknikk og polariserende retorikk. I boken ”Hatets och illviljans kolportörer” (Timbro 2012) skriver forfatter Lars Anders Johanssen om Palmes hatretorikk mot næringslivet, hvor særlig striden om lønnstagerfond (som attpåtil Palme var imot) i 1981 er megetsigende: Den svenske arbeidsgiverforeningen (SAF) hadde naturlig nok store problemer med å akseptere at svenske selskaper skulle havne under fagforeningens kontroll, hvorpå Palme beskrev SAF som ”hatets och illviljans kolportörer gentemot svensk arbetarrörelse”. På denne tiden ble man kalt høyreekstremist om man mente at private hadde noe å bidra med innen barneomsorg, og markedstilhengere ble sammenlignet med nazister av toneangivende sosialdemokratiske skribenter. Palme var selv en drivende kraft i denne formen for retorikk, og er essensielt for å forstå Palmehatet. Dessverre er denne delen av historien utelatt i Nycander og Lindstrøms dokumentar.

Olof Palmes internasjonale engasjement var i likhet med hans retorikk forbundet med betydelig kontroverser. Særlig hans usmakelig sammenligning av Nixon-administrasjonen med nazistene  (bombingen av Hanoi) skapte furore i USA. Samtidig som det bidro til å gjøre ham til et ikon på venstresiden. For all del, det er liten grunn til å tvile på at Palme sto trygt plantet på rett side av demokratiet, men han hadde et uavklart forhold til autoritære regimer. Palme nølte ikke med å kritisere militærdiktaturene i krasse ordelag (satans mordere), enten dette gjaldt juntaen i Hellas, Franco eller Pinochets Chile. Ære være ham for det. Men Palmes støtte til demokratibevegelsen var selektiv. Det var ikke tilfeldig at Palme ble den første vestlige regjeringssjefen som besøkte Fidel Castro i 1975, og det bekymret han åpenbart lite å opptre som nyttig idiot for diktaturet. Palmes møte med Muhammar Gadaffi og støtte til diverse marxistiske opprørsgrupper tegner et lignende bilde. Samtidig var ikke Palme naiv med hensyn til Sovjetunionen, noe som førte til utstrakt overvåking av svenske kommunister. I det lys, er hans beundring for Castro ekstra underlig.

Nycander og Lindstrøms dokumentar gjenføder Palme som politiker og person. Og til tross for at filmen lider av mangler, er den et viktig bidrag, særlig for den oppvoksende generasjon.

Kronikken er på trykk i VG fredag 26. oktober

Publisert: 17. september 2024
Sosialdemokrati Sverige
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Keir Starmer
Kjetil Wiedswang

Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.

Keir Starmer fikk det ikke til som britisk statsminister. Utsiktene for etterfølgeren er ikke veldig mye lysere.
Internasjonalt
Donald J. Trump and Air Force One
Bård Larsen

Statskupp i USA?

Vi kan dessverre ikke se bort fra muligheten for et Trump-orkestrert kupp av den amerikanske staten.
DemokratiUSA
kors kristendom kirke religion
Kjetil Wiedswang

Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken

Gud er ikke død. Det er flere religiøse mennesker i verden enn noen gang tidligere, og de kommer til å bli enda flere de neste tiårene. Aktive ikke-troende er en krympende global minoritet. Norge er likt, men også et annerledesland i denne sekulære minoriteten.
Politikk og samfunnSivilsamfunnet
Brexit EU Storbritannia
Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.
InternasjonaltEU og EØS
Stortinget, 169 stortingsplasser, borgerlig, rødgrønn
Kristin Clemet

Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?

Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
EU vegg mur
Kjetil Wiedswang

Hva britene fikk – og hva de tapte

Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.
InternasjonaltEU og EØS

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo