Hjem til jul

Det ville vært befriende med et parti som er positivt til at vi arbeider mindre hvis vi vil ha mer familietid. Men som samtidig sa at det har en pris. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 18. desember 2018

Nesten halve befolkningen er på reisefot i julen. Mange av dem reiser hjem, kanskje med Home for Christmas og Maria Mena på øret. De reiser hjem til familien.

Selv har jeg voksne barn som overnatter hjemme bare én gang i året, nemlig når det er jul. Og med «hjemme» mener jeg barndomshjemmet, for de har jo allerede et annet hjem selv.

De er ikke alene. I en undersøkelse som ble gjort for et par år siden, mente nesten 90 prosent av de spurte at samvær med familie er viktig i julen.

Familien lever i beste velgående

Idealfamilien er ikke like lett å definere som før, men familien har fortsatt stor betydning. Mange trodde at familien ville gå i oppløsning, fordi vi begynte å skille oss mer, få barn på alternative måter og lot homofile få gifte seg.

Men ifølge forskere (og min svogerforskning) er det fortsatt mye som er stabilt. Familien lever i beste velgående, bare på nye måter. Noen ganger omfatter den i praksis også nære venner.

Det finnes familier som er dysfunksjonelle. Hvert år får vi høre at det er mange barn som gruer seg til jul, fordi det er vold eller rus i hjemmet. Men dette er heldigvis unntak som bekrefter regelen. De aller fleste barn og familier gleder seg til jul. De gleder seg til å være sammen, snakke sammen, slappe av sammen og spise sammen.

Familien er privat, men også politisk

Familien tilhører privatlivet. Derfor kan det virke paradoksalt at familien også er så sentral i det politiske liv. Men tanken er god. Politikerne har ønsket å legge til rette for at voksne kan greie å kombinere arbeid og familieliv. I mange land er ikke det like lett, fordi det finnes for få barnehageplasser, eller fordi arbeidet krever altfor mye fravær fra hjemmet.

Sett utenfra fremstår Norden som en idyll. I en intervjuundersøkelse som ble gjort blant utlendinger som lærer seg norsk, ville mange flytte hit for å kunne jobbe mindre og få mer tid til familien.

Men også i Norge kan det av og til være vanskelig å balansere arbeid og familieliv. Når toåringen følges til barnehagen mens det ennå er mørkt, og hentes få timer før han skal legge seg, blir det ikke mye tid til familien. Det kan kanskje være en årsak til at vi får så få barn at vi ikke greier å reprodusere befolkningen.

Regjeringens «fødeutvalg»

Nå vil regjeringen gjøre noe med dette. Den skal sette ned et «fødeutvalg» for å finne årsakene til at vi får så få barn. Begrunnelsen er at lave fødselstall utgjør «en stor utfordring for velferdsstatens bærekraft».

Ifølge barne- og likestillingsministeren trenger vi å føde flere barn fordi vi trenger mer arbeidskraft. Hun vil både at vi skal få flest mulig barn, og at vi skal arbeide mest mulig.

At en borgerlig regjering i så stor grad betrakter samfunnet ovenfra og på systemets premisser og nærmest gjør det å få barn til noe instrumentelt, er i seg selv interessant.

Men den er ikke alene om å ønske at vi arbeider mer. Et stort flertall på Stortinget ønsker at vi skal arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat. Antall timeverk pr. innbygger bør helst økes med 13 prosent, og det er mye. Hvis alle kvinner som jobber deltid, begynner å jobbe heltid, ville det kun utgjøre åtte prosent.

Det er riktig at den nordiske velferdsstaten er så omfattende at den bare kan finansieres gjennom mye og produktivt arbeid. Derfor er den såkalte arbeidslinjen et sentralt element i modellen. Vi må rett og slett arbeide mye for å finansiere (nesten) gratis barnehager, utdanning, helsetjenester, sjenerøs pensjon og eldreomsorg.

Dermed er vi inne i en god eller ond sirkel, alt ettersom man ser det: Siden alle jobber, må vi ha barnehager. Og siden vi gjerne vil ha billige eller gratis barnehager, må alle jobbe.

Vitsen med flest mulig barn?

Men det er fristende å være djevelens advokat. For hva er egentlig vitsen med å få flest mulig barn, hvis vi skal være minst mulig sammen med dem? Syns barna at det er en god idé? Eller syns de, slik de fleste av oss syns i julen, at det er fint å være mer sammen med familien?

Jeg tror at de aller fleste barn har det fint i barnehagen. Men jeg tror ikke at de ville hatt noe imot å være litt mer sammen med familien. Ifølge en stor undersøkelse blant danske barnehagebarn gir halvparten uttrykk for at foreldrene er veldig opptatt og at de opplever en stressende hverdag på grunn av foreldrenes arbeid. Nesten 20 prosent sier at de aldri gjør noe morsomt sammen med foreldrene sine. Ett av tre barn savner tid med mamma og pappa.

Slike undersøkelser skal man selvsagt ta med en klype salt. Det ville ikke forundre meg om nesten 100 prosent av barna syns at de får for lite godteri. Likevel har nok de danske barna et poeng. Foreldre flest elsker barna sine, uansett hvordan de er, og det merker nok barna godt.

De barna som var med i denne undersøkelsen, vet neppe at foreldre nå bruker mer av fritiden sin på barna enn de gjorde før. Det gjelder i Norge, men sikkert også i Danmark. Men kanskje føles samværet med foreldrene litt stressende for noen barn. Aktivitetsnivået er ofte skyhøyt, mens barnas alenetid brukes foran en skjerm. Mange bekymrer seg i dag for at den frie leken har forsvunnet fra skolen. For mange barn er den frie leken kanskje i enda større grad forsvunnet fra fritiden.

Det tydeligste partiet

Kristelig Folkeparti er det partiet som tydeligst tør å si at vi må ha frihet til å arbeide litt mindre og være mer sammen med barna når de er små, og at det må være opp til den enkelte familie å velge det som er best for dem. Det syns jeg er positivt. Dermed fanger nok KrF noe av tidsånden, siden det er en del småbarnsforeldre som frivillig velger å ikke jobbe fulltid. Også MDG vil at vi skal jobbe mindre av miljøhensyn.

KrF og MDG er likevel ikke modige nok. For også de må ta innover seg at velferdsstaten koster. Hvis vi skal arbeide mindre, blir det mindre til offentlig velferd. Og hvis de som ikke arbeider, attpåtil skal få mer offentlig velferd, for eksempel i form av kontantstøtte eller barnetrygd, blir det enda mindre til annen velferd. Dermed er det vanskelig å se at de langsiktige regnestykkene til KrF og MDG går opp.

Ingen partier i Norge har noen planer om å gi oss en mindre velferdsstat i fremtiden. De har knapt nok planer om å begrense veksten i den offentlige velferden. De er antagelig redde for at det er upopulært og foretrekker derfor fortsatt å konkurrere om å tilby mest mulig offentlig velferd.

Dermed blir de også tvunget til å oppfordre oss til å føde flest mulig barn som med tiden kan bli arbeidskraft, og til å arbeide så mye som mulig.

Prisen for mer tid med familien

Men siden partiene er så samstemte om dette, ville det vært befriende, dersom vi hadde ett parti som sa noe helt annet, og som stilte seg positivt til at vi arbeider litt mindre hvis vi vil, og som samtidig sa at det har en pris:

Kanskje må sykelønnsordningen strammes inn, og kanskje må vi droppe dyre reformer som for eksempel innføring av en lærernorm.

Det kan også bli nødvendig med en pensjonsreform til, slik at alderdommen blir noe vi hovedsakelig må finansiere selv.

Til gjengjeld kan vi få mer tid med familien.

Jeg tror at utfordringen først og fremst bør gå til Kristelig Folkeparti og MDG.

God jul!

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 16. desember 2018.