Ideer

Her er en hyllest til fiskerbonden

Vi kan takke den norske fiskerbondekulturen for mye, likevel er det den innesluttede innlandsbonden som har blitt symbolet på erkenordmannen og norsk kultur, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 31. mars 2017

At innlandsbonden ble symbolet på erkenordmannen, er en tragedie, for det gjorde oss til et innesluttet folkeslag.

Debatten om hva som er norsk kultur, har pågått en stund, og mange trekker særlig frem vår kristne kulturarv og vårt demokratiske sinnelag med små forskjeller mellom folk.

At kristendommen er importert, blir sjeldnere nevnt, men det er ikke det som virkelig irriterer meg.

Jeg irriterer meg over at det var den trauste, innadvendte, trangsynte og bunadskledde innlandsbonden som endte opp som selve symbolet på erkenordmannen. Det myteskapte likhetstegnet mellom innlands- og fjellbonden og nordmannen har fått en enorm innvirkning på norsk kultur, og det preger fortsatt det norske samfunnet.

Myten om den norske bonden ble til dels skapt i den litterære selskapsklubben Det Norske Selskap – stiftet av norske studenter i København på slutten av 1700-tallet – som stod sentralt i den norske uavhengighetsbevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet.

Etter hundreår i ulike former for unioner og riksfelleskap med Danmark måtte man i praksis finne opp norsk nasjonalisme på nytt. For å finne frem til de nye nasjonalsymbolene og nasjonalfølelsen gikk man til de delene av den eksisterende kulturen som skilte seg mest mulig fra både Danmark og Europa.

Den åpne og europeiskorienterte kyst-, fiske- og handelskulturen – med den norske fiskerbonden i spissen – lignet for mye på Danmark og de andre europeiske nasjonene, og ble derfor forkastet til fordel for den innesluttede fjell- og innlandsbonden.

Ideen om Norge som et «annerledesland» i Europa ble også skapt i perioden, og ble flittig brukt som argument i begge EU-folkeavstemningene. Den siste tiden har vi kunnet høre Senterpartiet benytte lignende argumenter mot enhver reform fra Solberg-regjeringen.

Men denne teksten er først og fremst en hyllest til den glemte norske fiskerbonden.

At norske gårder og jordbruksområder – særlig langs den norske kysten – var arealfattige, karrige og ga lite produksjon, har vært en stor velsignelse for Norge.

Det bidro først og fremst til en sterk selveiertradisjon, spesielt når de allerede små jordstykkene ble stykket opp i stadig mindre deler i takt med befolkningsveksten og en odelsrettradisjon som ikke var like sterk som på de større gårdene på Østlandet og Trøndelag. En annen viktig konsekvens var fraværet av storbønder og «adelskultur». I tillegg var pliktarbeid for husmenn mindre vanlig langs kysten enn ellers i Norge.

Men den viktigste kulturelle arven fra fiskerbonden er risikovilligheten. Avlingene fra jordbruket og husdyrholdet var ikke nok til å brødfø familien, noe som tvang folket til å søke andre næringsveier, som oftest fiske, men også håndverk og annen næringsvirksomhet. Det gjorde kystbefolkningen til et handelsfolk, som igjen skapte en europeisk orientert handelskultur.

Det er blant annet denne handels- og fiskekulturen som la grunnlaget for den norske maritime næringen, en næring og kultur som gjorde at norske fiskerbønder kunne kolonisere øyene Shetland, Orknøyene, Hebridene, Irland, Færøyene, Island og Grønland i Vesterhavet, og Norge til en europeisk stormakt i høymiddelalderen.

I Spania ligger graven til en norsk prinsesse som levde på 1200-tallet. Prinsesse Kristina av Tunsberg, datter av kong Håkon IV, ble nemlig giftet bort til den spanske kongen for å forbedre de diplomatiske båndene til Spania.

Den norske fiskerbondekulturen brakte også med seg europeiske impulser og høykultur – som kristendommen – og europeiske innvandrere tilbake til Norge.

Vi kan takke den norske fiskerbondekulturen for mye, likevel er det den innesluttede innlandsbonden som har blitt symbolet på erkenordmannen og norsk kultur. Det muliggjør en antieuropeisk argumentasjon, der det er viktig å forsvare den norske kulturen ovenfor angivelige trusler utenfra.

Hvem vet: Hadde fiskerbonden endt opp som nasjonalt symbol er det ikke usannsynlig at Norge hadde vært medlem av EU i dag. I stedet er vi blitt et innesluttet folkeslag med mindreverdighetskomplekser overfor vår egen kultur.

Innlegget er publisert hos Minerva 29.3.17.