Forklaringer på det norske fruktbarhetsparadokset

Det er grunn til å forvente at antallet barn som fødes i Norge fremover, vil holde seg lavt. Hva ligger til grunn for denne utviklingen?

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 19. april 2025

«Det fødes for få barn her i landet til at den norske velferdsmodellen kan videreføres», sa daværende statsminister, Erna Solberg, i sin nyttårstale i 2018.

Bakgrunnen for bekymringen var at fruktbarhetsnivået i Norge var lavere enn det hadde vært siden 1970-tallet. Men siden Solbergs nyttårstale har fruktbarhetstallet sunket ytterligere. Fruktbarhetsnivået nådde rekordlave 1,4 barn per kvinne i 2023.

Dette var en av grunnene til at Støre-regjeringen i 2024 nedsatte et offentlig utvalg som skal utrede mulige årsaker til at vi får færre barn enn tidligere, hvordan dette vil påvirke samfunnet, og foreslå mulige tiltak for å snu utviklingen.

I 2023 skrev jeg et Civita-notat om tiltak for å øke antallet barnefødsler. I denne artikkelen, som delvis er basert på dette arbeidet, vil jeg forsøke å forklare fallet i fruktbarhet.

Hvorfor er lave fruktbarhetstall et problem?

Enkelt forklart vil samfunn der hver kvinne i snitt får færre enn 2,1 barn, oppleve at befolkningen vil synke over tid. Dette vil legge press på vår samfunnsmodell, som er avhengig av at en høy andel av befolkningen er i arbeid for å finansiere velferden til de unge, pensjonistene og de som ikke kan arbeide.

Noen vil peke på innvandring som en mulig løsning, men en rekke offentlige utredninger som har sett på konsekvensene av dagens migrasjon til Norge, konkluderermed at innvandringen snarere bidrar til å svekke vår velferdsmodell.

Dessuten viser fruktbarhetsstatistikken at innvandrerne og deres etterkommere vil nærme seg det samme fruktbarhetsnivået til eksisterende befolkning.

Med andre ord bør fruktbarhetstallene opp for å opprettholde vår velferdsmodell over tid.

Hvor ille står det egentlig til med fruktbarheten i Norge?

Fruktbarhet måles som oftest med samlet fruktbarhetstall (SFT) og kohort-fruktbarhetstall.

Det mest brukte målet for fruktbarhet – som også er omtalt ovenfor – er samlet fruktbarhetstall. Men dette tallet er ikke nødvendigvis det mest presise. Tallet kan for eksempel påvirkes av større endringer i antallet kvinner i fruktbar alder i befolkningen, som i 2023, da mange ukrainske kvinner kom som flyktninger til Norge.

De neste årene kommer de relativt større 1990-årskullene inn i statistikken. Det er derfor forventet at SFT går noe opp, slik fødselstallene for 2023 og 2024 faktisk har gjort.

SSB forventer også at samlet fruktbarhetstall går noe opp mot 2030, før det på lengre sikt vil stabilisere seg på 1,66 barn per kvinne.

Et mer presist mål på fruktbarhet er kohort-fruktbarhet, som måler antallet barn hvert årskull hadde ved visse aldre.

Kvinner som har fylt 45 år, er det mest brukte kohort-fruktbarhetstallet, fordi det gir en slags fasit. Dette tallet har sunket fra 2,42 til 1,90 barn per kvinne født fra 1935 til og med 1978. Altså er nedgangen mindre, men trenden er likevel den samme som ved samlet fruktbarhetstall.

Det er i hovedsak to trender som ligger bak nedgangen i fruktbarhet i Norge. Det er en svak økning i andelen barnløse kvinner og kvinner som ender opp med ett barn, mens stadig færre kvinner får tre eller flere barn.

Det kan med andre ord virke som man har fått en sterkere to-barns-norm. Mer enn førti prosent av alle kvinner ender nå opp med to barn.

Samme utvikling ser vi ved lavere aldre og enda yngre årskull. Når man ser på fruktbarhetspreferanser, finner man det samme bildet, hvor de yngre i snitt ønsker seg færre barn enn de eldre.

Det er med andre ord grunn til å vente at antallet barn som blir født i Norge, fortsatt vil forbli lavt i årene fremover.

Utdannelsesnivå betyr mindre

Den vanligste forklaringen på hvorfor fruktbarheten synker, er at norske kvinner utsetter tidspunktet for når de får sitt første barn. Hypotesen går ut på at mange kvinner dermed ikke «rekker» å få det antallet barn som de ønsker seg, og at dette i særlig grad har gått ut over andelen trebarnsfamilier, hvor den typiske attpåklatten er blitt mindre vanlig.

Men det er ikke så «nytt» at kvinnenes gjennomsnittlige alder ved første fødsel er på dagens nivåer. Frem til 1900-tallet var gjennomsnittsalderen for en fødende kvinne rundt 32 år. Det er samme alder som i dag. Årsaken til at gjennomsnittsalderen har økt de siste årene, er at det knapt skjer tenåringsfødsler lenger – enda det har vært ansett som et viktig politisk mål.

At kvinner velger å få barn senere, kan ha flere forklaringer, hvor den viktigste handler om at flere kvinner tar høyere utdannelse.

Men denne forklaringsmodellen er blitt svekket de siste årene. Mens det tidligere var en sammenheng mellom høy utdannelse og barnløshet og lavere fruktbarhet for kvinner (mens det var motsatt for menn), viser nyere studier at forskjellene mellom kvinner med ulikt utdannelsesnivå er blitt mindre og i noen tilfeller snudd.

Ellers er det viktig å understreke at nedgangen i fruktbarhet i Norge ikke er særlig spesiell. De andre nordiske landene har alle hatt en lignende nedgang i fruktbarhet i samme periode, mens fruktbarheten i mellominntektsland faller raskere enn den gjorde i vestlige land på samme velstandsnivå.

Nordisk statsfeminisme og velferdsstat

Norge var, sammen med de andre nordiske landene, lenge unntakene blant industrialiserte høyinntektsland. Gjennom store deler av 1990- og 2000-tallet hadde nordiske kvinner høy yrkesdeltagelse i kombinasjon med relativt høye fruktbarhetstall.

Dette bidro til at mange politikere, forskere og journalister valfartet til Norden for å finne ut av årsakene til dette nordiske kinderegget. Den nordiske suksessformelen ble av mange avskrevet fordi den vanskelig lot seg kopiere, enten fordi statene ikke hadde råd til en såpass generøs velferdsstat, eller på grunn av det kulturelle aspektet, hvor staten ble brukt som et verktøy for å fremme likestilling og feminisme – i en kultur som allerede verdsatte likhet høyt.

Utover på 2010-tallet ble de nordiske landene smittet av det samme lave fruktbarhetsfenomenet som hadde herjet i øvrige vestlige land. Hvorfor falt fruktbarheten i Norden – til tross for generøse velferdsordninger for barnefamilier og en sterk likestillingskultur?

Forskning som hadde sett på de typiske nordiske velferdsordningene – som barnehager og foreldrepermisjon – fant en positiv, men svak, fruktbarhetseffekt, når velferdsordningen ble innført. Men det kan se ut som effekten forsvinner over tid.

Et godt eksempel er full barnehagedekning, som hadde en betydelig positiv effekt på fruktbarheten. Man kan imidlertid kun innføre full barnehagedekning én gang.

Mye tyder derfor på at de nordiske landene kun bidro til å bremse og utsette den dypere og globale kulturelle trenden mot lavere fruktbarhet.

Verdien av omsorgsarbeid undervurderes

En annen hypotese er at kvinnene tilpasser sitt reproduksjonsmønster etter velferdsordningene, siden flere av velferdsordningene er knyttet opp mot lønnet arbeid.

Altså kan noen av de velferdsordningene som var ment å støtte opp om høy arbeidsdeltagelse i kombinasjon med barn – som en svært gunstig foreldrepermisjonsordning som er tilknyttet lønnsinntekt – kanskje ha en negativ fruktbarhetseffekt?

Dersom det er et mål at det fødes flere barn, må man frigjøre reproduksjonsarbeid fra lønnsarbeid, mente overlege Anne Eskild ved Kvinneklinikken på Akershus universitetssykehus i et intervju med Minerva i 2023.

Poenget til Eskild minner om den økonomiske retningen som kalles feministisk økonomi, hvor hovedpoenget er at mye av omsorgsarbeidet – som i hovedsak utføres av kvinner – ofte ikke er betalt eller telles som verdiskaping i økonomien. Dermed undervurderes verdien av det kvinner bidrar med i form av å være gravid, føde og oppdra barn.

Dette har fått flere til å konkludere med at «kvinner ikke kan oppnå alt», i betydningen å kombinere barn og karriere.

Slik sett kan man stille spørsmål om den nordiske statsfeminismen har skapt forventninger som for mange kvinner synes umulige å oppnå. Altså må noe nedprioriteres, noe som for stadig flere kvinner betyr å ikke få barn eller ikke få ett barn til.

Men hva med mennene?

Var ikke ideen bak den nordiske statsfeminismen at menn og fedre i større grad skulle involveres i barnepass og husarbeid og dermed «frigjøre» kvinner for hovedansvar for familie og hjem?

Ifølge SSBs tidsbruksundersøkelser har det skjedd en revolusjon i hjemmet til norske par. En kvinne i 2022 bruker nesten tre timer mindre på husarbeid i snitt hver dagsammenlignet med en kvinne på 1970-tallet.

Samtidig bruker menn mer tid på hus- og omsorgsarbeid, inkludert sosialt samvær med barn, og mindre tid på inntektsgivende arbeid i dag, enn på 1970- og 1980-tallet.

Så hvorfor faller da antallet barnefødsler i Norge?

For mens internasjonal forskning finner en positiv korrelasjon mellom en mer likestilt arbeidsfordeling i hjemmet og flere barnefødsler, er lignende forskning i Norge noe mer nyansert.

Forskning på norske par finner nemlig at en ujevn fordeling av husarbeid henger negativt sammen med fruktbarheten, både ved førstefødsler og videre fødsler, mens lik fordeling av barneomsorg har lite å si for videre barnefødsler. Det er tilfredsheten med deling av barneomsorgen som øker sannsynligheten for å få flere barn. Altså kan fordelingen av barneomsorg gjerne være skjev, uten at det påvirker tilbøyeligheten til å få flere barn, så lenge begge parter er tilfredse med fordelingen.

Helikopterforeldrene

Dersom man går dypere inn i SSBs tidsbruksundersøkelse, har det skjedd en trendendring fra 2010 til 2022 som handler om omsorgsoppgaver, og som kan redusere tilfredsheten.

Overordnet bruker nordmenn mindre tid på omsorgsoppgaver enn før. Men dette skjer fordi gruppen som faktisk utfører omsorgsoppgaver, er blitt mindre. Når menn og kvinner som faktisk utfører omsorgsoppgaver blir sortert ut som en egen gruppe, finner SSB at tidsbruken har gått opp med mellom 30 og 45 minutter per dag siden 1990- og 2000-tallet.

For eksempel bruker kvinner i par med barn under seks år i gjennomsnitt mer tid på omsorgsarbeid enn inntektsgivende arbeid.

Samme trend ser man internasjonalt. Amerikanske mødre brukte en time i snitt på foreldreoppgaver i 1965. I 2018 var dette økt til rundt tre timer. Franske kvinner, som lenge hadde Europas høyeste fruktbarhet, bruker i snitt færre timer på barn enn kvinner i andre land.

Kan det tenkes at det er skapt eller blitt såpass høye forventninger og tidskostnader knyttet til omsorg for og oppdragelse av barn at både menn og kvinner rett og slett velger å bruke tiden på noe annet? Eller hadde firebarnsfar Harald Eia et poeng i 2024 da han uttalte at det er et overdrevent samfunnsfokus på hvor slitsomt det er å få barn?

En kvalitativ studie fra Institutt for samfunnsforskning fant at lengre foreldrepermisjon, kortere normalarbeidsdager, ekstra ferie og mer fleksible arbeidsdager kan bidra til høyere barnetall. Men slike effekter er ikke vist i gode statistiske studier.

Hva med økonomi?

En metastudie fra FHI finner at det å redusere de økonomiske kostnadene forbundet med å ha barn kan øke fruktbarheten, og særlig direkte økonomiske overføringer har sterk støtte i forskningen.

Et problem med slike økonomiske tiltak, er at tiltakene også treffer alle de familiene som ville valgt å få sitt første, eller ett barn til, uavhengig av selve tiltaket.

Altså vil kostnadseffektiviteten for hver ekstra barnefødsel blir svært høy.

Dog kan man argumentere for at det er rettferdig at barnefamilier, som naturlig nok har en ekstra økonomisk byrde ved nettopp å få og oppdra barn, blir kompensert for denne «ekstra» kostnaden gjennom økonomiske overføringer.

Kåre Willoch var inne på slike tanker da han påpekte at barnefamilier hadde opplevd mindre forbedring i levestandarden enn andre, som følge av at summen av barnetrygd og det tidligere fradraget i skatten for forsørgere, var blitt drastisk redusert siden 1990-tallet.

Det er godt mulig at en kombinasjon av å lette både på de økonomiske og de tidsmessige byrdene for barnefamilier kan øke fruktbarheten.

Samtidig er det nok vanskelig å motvirke den kulturelle globale trenden, hvor fruktbarhetspreferansene går mot færre, men helst to, barn.

Foreløpig er det ikke noe land som har evnet å snu fruktbarhetstallet i nevneverdig grad tilbake til et nivå på over 2,1 barn per kvinne etter at fruktbarhetsnivået har falt under dette nivået.

Riktignok finnes det vestlige industrialiserte land som fremdeles har høy fruktbarhet, hvor det mest kjente eksempelet er Israel, med en fruktbarhet på opp mot tre barn per kvinne i lang tid. Mange tror at dette skyldes veldig høy fruktbarhet hos de ultraortodokse israelske jødene, men også sekulære jødiske kvinner får mer enn to barn i snitt. Likevel er det israelske samfunnets historie, kultur og situasjon såpass spesiell at det trolig heller ikke lar seg kopiere, slik det også var vanskelig for mange vestlige land å kopiere den nordiske likestillingskulturen.

Avslutningsvis er det derfor viktig å minne om at det er dype og personlige motivasjoner og årsaker bak hver enkelt barnefødsel. Selv om det nå synes å være en bred enighet om å arbeide for flere barnefødsler i Norge – både gjennom politiske tiltak og prepolitikk – er det viktig å minne om at retten til både å få og ikke få (flere) barn er sentralt i ethvert fritt samfunn.

Teksten er publisert i Minerva 16.4.2025.

Publisert: 19. april 2025