Et mer normalt Sverige
Ved å slutte å behandle partiet som en paria, kan det hende at Sverigedemokraterna vil prege svensk politikk mindre i tiden som kommer.
Publisert: 28. oktober 2022
Tirsdag 18. oktober fikk Sverige en ny regjering ledet av statsminister Ulf Kristersson fra Moderaterna. Kristersson leder en koalisjonsregjering med Moderaterna, Kristdemokraterna (KD) og Liberalerna (L), med avgjørende parlamentarisk støtte fra Sverigedemokraterna (SD). På lederplass (17. okt.) omtaler Vårt Land valgresultatet som «et kaldere Sverige». Avisen er langt fra alene om å beklage utviklingen, det gjorde også tidligere statsminister Stefan Lövfen, som hevder at SD er en trussel mot det svenske demokratiet.
Det er åpenbart mange problemer med SD.
Deres historiske røtter i den svenske nazismen er ikke uvesentlig, og enda mer foruroligende er avsløringer om at det fremdeles er SD-kandidater som støtter ekstreme synspunkter. Deres blanding av nasjonalkonservativ og populistisk politikk er dessuten lite appellerende for de av oss som tilhører den borgerlig-liberale idetradisjonen.
Det er nettopp på grunn at dette at mange på borgerlig side i Sverige opplever at valgresultatet er en seier med bismak. Mange borgerlige misliker SDog mener at dagens regjering står i sterk kontrast til Reinfeldt-regjeringen (2006–2014), ofte omtalt som Alliansen, hvor koalisjonspartiene M, KD, L og Centern (C) hadde en tydelig borgerlig profil og gjennomførte viktige økonomiske reformer. I sin første mandatperiode hadde alliansen rent flertall. Og selv om SD ved valget i 2010 passerte sperregrensen og ødela flertallet for Alliansen, fikk Sverige fire nye år med borgerlig regjering.
Fredrik Reinfeldt (og finansminister Anders Borg), var en svært populær politiker og fikk internasjonalt betydelig anerkjennelse for sin håndtering av økonomiske spørsmål, især for håndteringen av finanskrisen. Men Reinfeldt insisterte på at Sverige fortsatt skulle være en slags humanitær supermakt og føre en svært liberal asylpolitikk. Snarere enn å adressere utfordringene som fulgte av innvandringen, valgte Reinfeldt å demonisere SD og svenske velgere som ikke delte hans ønske om å være verdensledende i å ta imot flyktninger.
Svensk venstreside roste Reinfelds asylpolitikk og gjentok beskyldningene om at SD var både fascister og rasister. Dette gjorde de, selv den svenske asylinnvandringen ikke var bærekraftig, noe vi blant annet kunne observere i november 2015, da visestatsminister fra Miljöpartiet, Åsa Romson, i en veldig emosjonell tale, måtte innrømme at det svenske samfunnet ikke maktet å håndtere tilstrømmingen. Det svenske mottakssystemet var i ferd med å bryte sammen. Legger vi til den eskalerende volden, er det ikke overraskende at SD har vokst i hvert eneste valg siden 2002, da de fikk 1,4 prosent . I årets valg fikk de 20,5 prosent..
Påstanden om at årets valg er en milepæl fordi SD har fått politisk innflytelse, er formelt sett riktig, men de politiske realitetene er at SD har hatt stor innflytelse på politikken allerede. Helt siden 2010 har hvert eneste riksdagsvalg i Sverige handlet om SD: Partiet har med andre ord øvet enorm innflytelse på den politiske debatten. Ved å slutte å behandle partiet som en paria, kan det hende at SD vil prege svensk politikk mindre i tiden som kommer. Slik det fremgår av grunnlaget for Kristersson-regjeringen (Tidöavtalen), har den en betydelig mindre borgerlig profil enn Alliansen. Det legges ikke opp til store skattelettelser eller omfattende økonomiske reformer. Som statsminister kommer Ulf Kristersson til å stå eller falle på sin evne til å håndtere integrasjonen og løse voldsproblematikken. I så måte er ikke Sverige lenger et unntak i europeisk politikk.
Innlegget var publisert i Vårt Land 25. oktober 2022.