Året da følelsene fikk forrang

I disse juletider er det vanlig å se tilbake på året som gikk. For egen del er det ett forhold som peker seg ut: At følelser og intuisjon har tatt enda mer plass i det offentlige ordskiftet enn tidligere. Er det en bra ting?

Bård Larsen

Publisert: 30. desember 2018

Følelser er viktige, men ikke alltid i fri dressur. I et ytringsrom der veldig mange opplever at «jeg er det jeg føler», er det også rom for mye konflikt. Det er utfordrende å bygge fellesskap på hva den enkelte til enhver tid føler. Når vi føler er det lett å oppleve kritikk som et overgrep. Samfunnet kan vanskelig fungere hvis mennesker lar følelser og intuisjon styre adferd og hvordan vi omgås andre.

Sånn sett er sosiale medier dårlig egnet for ansvarliggjøring.

Og her er vi ved det paradoksale. Selv om vår tid preges av individualisme, er det også slik at vi i økende grad kanaliserer følelser gjennom gruppetenkning. Tilhørighet styrer vår oppfatning av sannhet. Hva som vitterlig er sant, eller rimelig, er nemlig ofte noe helt annet.

Gruppetenkning er et menneskelig trekk. Vi tenker ofte i flokk og velger oss sannheter som passer inn i det verdensbildet vi allerede har og som deles av vår egen flokk. Derfor har vi en tendens til å være uenige i det de andre sier, også når de har rett. Det er farlig når det tar av. Farlig når motpolene blir sintere og mer uforsonlige, for gruppetenkingens fetter er mistenksomheten.

Oppdelingen av verden i lys og mørke, det onde mot det gode, har vært et evig populistisk maktgrep: Vi er de gode, dere er onde! Den populistiske sjargongen har dryppet ned i nær sagt alle former for offentlighet. Det finnes åpenbart rett og galt. Men man skal være varsom med å senke listen for hva det er rimelig å beskrive som mørke.

Et velfungerende velferdssamfunn er avhengig av en noenlunde balanse mellom rettigheter og plikter. Kanskje har denne balansen forskjøvet seg, slik at vi har fått en offentlighet som på den ene siden er veldig personlig, og på den andre siden veldig fordømmende? Bidrar dette til at vi er i ferd med å bli mindre solidariske og mer fragmentert? Terskelen for pinefull frustrasjon fremstår i alle fall som lavere nå enn for noen år siden. Spørsmålet er altså om noe av denne mentaliteten eller kulturen er årsak til mye av den strengt tatt unødvendige polariseringen vi opplever.

Mye av aktiviteten på sosiale medier dreier seg om temmelig enkle og overfladiske ting, som kropp, utseende, «fotballfruer» og «rosablogging», der «flosklene og i-landsproblemene står i kø», som en anmelder skrev om en bloggerbok. Mye handler om eget selvbilde, om ønsket om å bli respektert fullt og helt for den man er og om hvilke rettigheter man har.

Merkelig nok oppstår det også mye konflikt rundt slike spørsmål. På sitt verste har sosiale medier utviklet seg til en kolossal arena for sladder, også mobbing.

Blant de mer samfunnsengasjerte hauser man hverandre opp og lager konfrontasjon og uthenging av meningsmotstandere for et applauderende publikum. En del dreier seg om rabiate, sinte, ofte middelaldrende menn. Men toleranse er ikke alltid synlig på sosiale medier blant mer oppegående folk heller. Det skapes mye klammeri rundt spørsmål om identitet, grupper og rettigheter, og ikke minst handler mye om hvilke meninger som er akseptable eller ikke. Det skaper en kultur der det minste avvik fra en gitt moralsk norm (som skifter hele tiden og er politisk subjektiv) kan skape voldsomme reaksjoner, slik at folk må passe på hva de sier.

Følgen blir at mange lar være å si noe, eller sier seg enig med siste, oppskriftsmessige taler, mens andre går amok og opptrer som militant indignerte. Til tider flommer sosiale medier over av følelser og stammetilhørighet, der skillet mellom det private og det offentlige har falt sammen.

Her er det ikke hva som er sant som er avgjørende, men hva som blir sagt, og ikke minst hvem som sier det. Merkelig nok kan utfallet av moralsk diagnose og straff (utestengelse) føre til en angstfylt og deprimert offentlighet.

Uttrykket «krenkomani» beskriver en tilstand der det klages i mediene over at man er et offer og at tilværelsen ikke er til å holde ut. Denne merkelappen er selvfølgelig litt urettferdig, for livet er ikke alltid enkelt. Rasisme eller storsamfunnets krav til perfeksjon er åpenbare belastninger. Likevel fremstår en del av offerposisjoneringen krampaktig, særlig om vi ser oss rundt i resten av verden. En forklaring kan være at selv om vi har det godt, så har vi glemt hvorfor vi har det godt. Når det kommer til stykket identifiserer vi oss først og fremst med oss selv og våre nære omgivelser. Da er det fort gjort å glemme at det er et samfunn vi lever i og at dette ikke har kommet rekende på ei fjøl. Det er også viktig å huske at de som drar offerkortet hyppigst også kan være de som er størst i kjeften. Blant høyrepopulister er det blitt til en oppskrift.

Det er i det hele tatt en kjempeutfordring for de fleste å kunne skille mellom fakta og løgn, mellom store saker og små saker. Og er det noe den digitale verden ikke gir oss gratis, så er det måtehold. I den digitale virkeligheten må brukeren selv finne ut av hva som er fornuftige proporsjoner og hva som er representativt for et fenomen.

Det vi opplever er gravitasjonen fra et ordskifte der radikale og sinte stemmer tar mye plass og bidrar til å skape et ganske falskt bilde av konflikt.

For å unnslippe gravitasjonskraften fra den radikale støyen kan det også være lurt å senke skuldrene innimellom alle fornærmelser og grovheter. Det er uttrykk som heter at man ikke bør fôre trollene, som har mye for seg. Det har etter hvert dannet seg et mønster som gjentar seg gang på gang, helt etter oppskriften stimuli og respons: Person x sier noe stygt/dumt, gjerne helt bevisst, og blir møtt med et hav av forskrekkelse og fordømmelse. X blir lei seg og drar offerkortet. Offerkortet er trumfen i stokken. Ute i verden er det ikke så veldig mange som får med seg hva saken dreier seg om, mens mange flere får med seg at noen i ens egen flokk er krenket. Så begynner spillet, oppslutningen om egne rekker, stammetilhørigheten og drittslengingen.

Det er det vi ser konturene av i dag; en konkurranse om å være offer, av krenkelse som identitetsmarkør, som slynges ut i verden uten filter. «De slemme», ofte i majoritetsbefolkningen, slår tilbake og mener seg misforstått og idiotforklarte. Twitter og Facebook har også blitt billig moro for dagspressen og nettavisene. Misnøye og offerrolle gir klikk. Derfor følger mange medier med og sprer småkonflikter, misforståelser og rasisme viralt for hele verden.

Sånn sett er den digitale revolusjonen med på å blåse opp konflikter til de store høydene, der vi sitter igjen med inntrykk av at de mest urimelige meninger i sosiale medier er representative for det våre meningsmotstandere står for. Her har for eksempel NRK et ansvar. For hvor god journalistikk var det egentlig å servere oss «nyheten» om at det er krenkende for barn når nissen spør: «Er det noen snille barn her?» Her har NRK sikkert ganske bevisst forsøkt å lage moro av noe som er fullstendig marginalt, og som dessuten gir vann på mølla til debatten om at akademia er gått fra vettet.

For moralens sinte voktere er alt politikk, der man setter snevre grenser for kunst, ytringer og overlevninger, og truer med sosiale sanksjoner. John Stuart Mill var tydelig på at sosial kontroll og sosiale sanksjoner kan redusere det reelle rommet for ytringsfriheten. Det er altså ikke bare juss som setter grenser for en fri og åpen debatt.

Men alt dreier seg ikke om politikk og opphøyde verdier. I et moderne, sekulært demokrati skal det være et rom for de som ikke er opptatt av politikk eller av kjønnsteori. Det skal være rom for hårete humor, for det som er gammeldags, og for mennesker som velger å leve litt på siden av samfunnet. For de som gir litt blaffen i kutyme og konformitet. Det er viktig å huske at staten er til for folket og ikke omvendt. Det er ikke statens eller den moralske majoritetens oppgave å disiplinere borgerne til politiske dydsmønstre.

Men enkelt er det ikke. For hvor lett er det å mane til ro når profilerte samfunnsdebattanter tar til orde for å forby islam? Hvor sivilisert kan et ordskifte være gitt slike premisser? Eller hva skal man si til en teaterregissør som setter opp et stykke der det fortelles hvor hennes politiske fiender (inkludert justisministeren) bor. Der det legges ut bilder av husene deres?

For da er vi ved problematikkens kjerne: De aller fleste av oss reagerer på at privatlivet invaderes som del av et politisk budskap. Men slik teaterstykket har blitt varmt mottatt av mange som ikke liker Frp, minner det oss på hvor sterkt forestillingene om lys og mørke rår. Målet helliggjør middelet. Hvis du er «slem», må du tåle steken. For de snille gjelder andre regler.

For blir du fortalt av folk du stoler på at de andre er slemme og kalde, ja hva da, egentlig?

Artikkelen er på trykk i VG 28.12.18.