Spiller statens formue virkelig ingen rolle?
Når fellesformuen har utjevnende effekter på områder man er opptatt av i debatten om ulikhet, blir det for meg feil å se bort fra den når formuesulikhet vurderes, selv om den ikke kan brukes fritt av den enkelte. Steinar Juel i Oppland Arbeiderblad.
Publisert: 10. mai 2019
Utgavesjef Øyvin Søraa mener jeg blander epler, pærer, pølser og bananer når jeg i et Civita-notat hevder at man må ta hensyn til den enorme fellesformuen vi har via staten når formuesfordelingen i Norge skal vurderes. Ingen andre demokratiske land er i en slik formuessituasjon. I sin kommentar 7. mai spinner Søraa videre på retorikken til professor Kalle Moene og forsker Rolf Aaberge i Aftenposten og Dagens Næringsliv.
Utgangspunktet for nevnte Civita-notat kan spisse i fem punkter:
- Har det noe å si for fordelingen av eiermakten i Norge at staten har en stor netto formue, og blant annet har store eierandeler i en rekke bedrifter? Ja, det virker utjevnende.
- Har det noe å si for fordelingen av finansinntektene her i landet at staten sitter på den desidert største finansformuen? Ja, det virker utjevnende.
- Har det noe si for folks økonomiske trygghet at staten har en stor finansformue? Ja, våre universelle velferdsordninger er da finansielt svært godt funderte. Hadde staten hatt stor gjeld, ville kutt i ordningene av statsfinansielle hensyn fort vært et tema.
- Kunne formuen alternativt havnet på private hender? Ja, eller den kunne vært brukt opp. At vi har nettoformuen er et resultat av forutseende og god politisk styring av rammene for oljevirksomheten og av at skiftende flertall på Stortinget har vært enige om ikke å bruke inntektene fra petroleumssektoren løpende. Norge er ganske enestående i verden i å ha fått til en slik forvaltning av inntektene fra en verdifull naturressurs.
- Kan jeg som privatperson bruke «min del» av formuen til ny bil eller bolig? Nei, men den gir folk en bedre og tryggere inntekt slik at flere får lån til bolig. Hvis det ble flertall i folket, og på Stortinget, så ville også formuen kunne deles ut, noe jeg riktig nok håper aldri vil skje.
Når fellesformuen har utjevnende effekter på områder man er opptatt av i debatten om ulikhet, blir det for meg feil å se bort fra den når formuesulikhet vurderes, selv om den ikke kan brukes fritt av den enkelte.
Når en snakker om formue, tar en med et mangfold av formuetyper, som penger i banken, egenkapital bundet i bolig, eierandeler i bedrifter og pensjonskapital bundet på en pensjonskonto. Tilsvarende blir det faktisk riktig å ta med både epler, pærer, pølser og bananer, pluss andre matvarer, når en snakker om mat.
Innlegget var publisert i Oppland Arbeiderblad 9. mai 2019.