Klokt og pragmatisk av LO-ledelsen

LOs leder Peggy Hessen Følsvik ønsker ikke å «frede» pensjonsgrensen på 62 år, melder Klassekampen tirsdag. Hun utviser med dette en ansvarlighet som vi er helt avhengige av for å bevare velferdsstaten.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 4. juni 2022

Pensjonsreformen som Jens Stoltenbergs regjering i sin tid iverksatte og gjennomførte, var en høyst nødvendig reform. Den norske velferdsstaten er basert på høy sysselsetting. Kombinasjonen av økte offentlige utgifter til pensjon, som en følge av eldrebølge, og at staten vil få mindre inntekter fra både olje og skatt, gjorde at det ikke var bærekraftig å beholde det daværende pensjonssystemet.

Med dagens system velger man selv hvor lenge man vil jobbe, og pensjonen vil derfor avhenge av dette. To personer med lik inntekt kan få ulik pensjon. Og ved å jobbe lenger kan en få bedre pensjon enn hva vedkommende ville gjort med det gamle systemet. Det er et rettferdig system, basert på individuelle valg.

Folk får altså bedre pensjon hvis de jobber lenger. Til tross for dette velger mange å gå av med pensjon ved første mulighet, når de er 62 år.

Dette gjør at mange ikke får det de opplever som en god nok pensjon. Det kan være en uheldig konsekvens av systemet. Og det kan derfor være et fornuftig grep å heve minstealderen for pensjon, slik pensjonsutvalget, ledet av Kristin Skogen Lund, foreslår.

I dagens arbeidsmarked er de fleste i stand til å jobbe lenger enn tidligere. De aller fleste av oss jobber ikke i tunge fysiske jobber. Samtidig lever vi også lenger i dag, og den høye forventede levealderen gjør at pensjonister utgjør en større kostnad for staten enn hva de gjorde tidligere. Det er med andre ord helt legitimt å ta til orde for en høyere pensjonsalder.

De politiske partiene og partene i arbeidslivet har et ansvar for å sikre at velferdsstaten er bærekraftig. Derfor er det klokt av LO å fremvise den pragmatismen som er nødvendig for å sikre velferdsstatens fremtid. Det finnes grenser for hvor generøs en velferdsstat kan være, og det er rettferdig overfor fremtidige generasjoner å forvalte den med måtehold.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 2.6.2022.