I Aftenposten (28. juli) kritiserer Dag Endal undertegnede og mener jeg har en virkelighetsfjern tilnærming til norsk narkotikapolitikk.
Selv om innlegget ikke adresserer min hovedkritikk (forbudspolitikken) og preges av lite respekt, vil jeg gjerne få gi uttrykk for respekt for det forebyggende arbeidet blant barn og unge som han og mange andre gjør.
Dette arbeidet er ingen er imot. Det vi diskuterer, er om Norge skal videreføre forbudslinjen i narkotikapolitikken, eller om det finnes bedre metoder for å begrense de sosiale konsekvensene. For en nærmere omtale både av problemene i Norge og mulige løsninger viser jeg til Civitanotat 1/2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger.
Endal misliker begrepet «krigen mot narkotika» og omtaler det som et «retorisk triks». Men dette er en vanlig måte å omtale forbudspolitikken på, samt at våre strenge straffer for narkotikaforbrytelser nettopp kan ses på som et norsk bidrag i krigen mot narkotika. Et eksempel på hvordan denne krigen er relevant i Norge, er fremveksten av gjenger som Young Bloods. Ved å avvikle forbudet kan vi redusere pengestrømmene til organisert kriminalitet, regulere pris, tilgjengelighet og aldersgrenser. Samtidig kan vi spare milliarder i politi- og domstolsressurser, mens inntektene kommer staten til gode. Det vil kunne gi enda mer penger til sosiale formål og det forebyggende arbeidet som Endal er opptatt av.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 6.8.18.
Relatert
En krig mot menneskenaturen kan ikke vinnes
Regjeringen står i spagaten mellom straff og hjelp
Vil Ap si ja til rusreformen – eller må det inngås et kompromiss?
Krigen mot narkotika har feilet. Det er på tide å endre strategi.
Kan storbyproblemene på Grønland løses?
