Narkotikapolitikk: Sterke i troen
Vi foreslår et utvalg som får i oppgave å dokumentere effektene av narkotikapolitikken, samt å vurdere alternative reguleringsmåter. Dette bør det være mulig å gå inn for, uavhengig av hva man mener om dagens narkotikapolitikk. Det vil være et viktig første skritt i retning av en mer kunnskapsbasert narkotikapolitikk, skriver Eirik Løkke og Torstein Ulserød hos Dagbladet.
Publisert: 23. januar 2015
Av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, Civita.
Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk «ligget fast», som det gjerne uttrykkes av norske myndigheter. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om et strengt forbudsregime der enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og strafferammene har gradvis blitt skjerpet. Dagens straffenivå i Norge på narkotikaområdet er et av de strengeste i Europa.
Vi har nylig lansert et Civita-notat der vi ser nærmere på begrunnelsen for, og virkningene av, forbudet mot narkotika. Vi har også skissert noen alternative måter å regulere narkotikamarkedet på, og sett på erfaringer fra land som fører en annen og mindre strafferettsorientert politikk. Vi har ikke tatt til orde for konkrete reformer på narkotikafeltet. Men vi har etterlyst en mer kunnskapsbasert politikk. I lys av det myndighetsfastsatte målet om at ruspolitikken skal «redusere de negative konsekvensene av rusmiddelbruk», er det nemlig mye som tyder på at det strafferettsorienterte regimet i Norge er lite hensiktsmessig.
Dette ser ut til å være kontroversielt nok for mange. Det har nå vært en viss debatt om narkotikapolitikken på bakgrunn av dette, og det er bra. Som forventet er det imidlertid ingen ansvarlige politikere som ønsker en reell diskusjon om narkotikapolitikken velkommen.
Helseminister Bent Høie svarte for regjeringens linje på Dagsrevyen 15.1 i spørsmålet om avkriminalisering eller legalisering av cannabis. «Det er verken tøft eller nytenkende å foreslå å legalisere hasj», sa Høie. Men vi har ikke foreslått å legalisere hasj. Vi har foreslått at det skal utredes som ett av flere mulige alternativer til et strengt forbudsregime.
Høie «er overbevist om at flere unge ville prøvd cannabis hvis det ikke var forbudt.» Men han har ingen grunn til å være overbevist om dette. Det finnes få holdepunkter for å hevde at forbudsregimet og de strenge straffene kan ta æren for at forbruket ikke er høyere enn det er i Norge, eller at flere unge ikke prøver hasj eller andre narkotiske stoffer. Internasjonal forskning og erfaringer fra andre land gir liten støtte for en antagelse om at forbruket går betydelig opp, dersom det lempes på de strafferettslige sanksjonene. Men norske politikere er vant til at de ikke trenger å argumentere veldig hardt for den narkotikapolitikken som føres. De har lenge sluppet unna med å vise til gode intensjoner og komme med forsikringer om at de tror godt om virkningene av politikken som føres.
I Debatten på NRK samme kveld var ruspolitikken også tema. Per Sandberg (FrP) og Torgeir Michalsen (Ap) deltok i den delen av debatten som handlet om alkohol. Det er illustrerende at ingen av dem ønsket å delta i den delen som handlet om cannabis. «Avkriminalisering av hasj, hva svarer du til det», spurte programlederen Per Sandberg på tampen av alkoholdebatten. «Nei. Vi tror fortsatt på kampen mot narkotika,» kunne Sandberg forsikre om. Michalsen sa seg helt enig, før de begge forlot studio.
Dette var rett etter at Michalsen hadde fortalt om hvordan Ap vil tenke nytt i alkoholpolitikken. Partiet har satt ned ett utvalg som blant annet foreslår å fjerne taxfreeordningen. Målet er å begrense skadevirkningene knyttet til rus. «Det er som å stikke hodet inn i et vepsebol, men jeg gjør ikke jobben min som helsepolitiker, hvis jeg ikke hadde turt å løfte disse diskusjonene,» sa Michalsen. Det er bra at Ap vil diskutere alkoholpolitikk, og at partiet tør å løfte frem kontroversielle forslag. Kontrasten til narkotikadebatten er imidlertid slående. Her ser verken Michalsen eller noen andre politikere med reell beslutningsmakt ut til å føle noe ansvar for å løfte frem en diskusjon.
Det er mange sider både knyttet til skadevirkninger av rusmiddelbruk og virkninger av lovgivning og reguleringer på rusfeltet, som det ikke finnes nøyaktig kunnskap om. Og det er på ingen måte opplagt hvordan narkotikapolitikken ville sett ut med en mer kunnskapsbasert tilnærming. Likevel synes det rimelig klart at påstandene om at enhver oppmyking av dagens regime vil være et risikofylt eksperiment, mens en videreføring av forbudsregimet er trygt og ansvarlig, savner en god begrunnelse og empirisk belegg. Selv om det er mulig å argumentere fornuftig for et strengt forbudsregime, er det samtidig så mange åpenbare og godt dokumenterte negative konsekvenser ved dette reguleringsalternativet, at det burde føre til en større interesse blant ansvarlige politikere for å undersøke og diskutere alternativ politikk.
Samfunnskostnadene knyttet til opprettholdelsen av forbudspolitikken er betydelige. I tillegg til de direkte utgiftene i justissektoren, som beløper seg til flere milliarder, kommer økonomiske så vel som menneskelige kostnader for brukere av narkotika som følge av blant annet rettsforfølgelse og straff, og tapte skatteinntekter for staten.
Poenget er at disse kostnadene knyttet til forbudsregimet må veies mot hva vi oppnår, og det må vurderes om vi kunne oppnådd bedre, eller i hvert fall ikke dårligere, resultater, til en lavere kostnad for samfunnet, med en alternativ politikk.
Men knapt noen norske toppolitikere er villig til å delta i en reell diskusjon om disse spørsmålene. Politikere som ikke tør å løfte frem viktige diskusjoner, gjør ikke jobben sin, som Torgeir Michalsen kanskje ville sagt hvis det dreide seg om et annet politikkområde.
Mange vil nok mene at vi har nok kunnskap til å ta en opplyst diskusjon om narkotikapolitikken. Men det er ofte nyttig å ha et felles utgangspunkt for viktige politiske debatter. Derfor har vi foreslått at regjeringen setter ned et utvalg som får i oppgave å dokumentere effektene av narkotikapolitikken, samt å vurdere og ta stilling til alternative reguleringsmåter. Dette bør det være mulig å gå inn for, uavhengig av hva man mener om dagens narkotikapolitikk. Det vil være et viktig første skritt i retning av en mer opplysende og konstruktiv narkotikadebatt, og en mer kunnskapsbasert narkotikapolitikk.
Innlegget er på trykk i Dagbladet 22.1.15. Se også notatet kronikken er basert på:
Civita-notat nr. 1 2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger
Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk ”ligget fast”, slik det uttrykkes av norske myndigheter. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om restriktive tiltak, enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og de strafferettslige virkemidlene har stått sentralt.
Formålet med dette notatet er å se nærmere på begrunnelsen for, og virkningene av, forbudet mot narkotika. Sett i lys av de sentrale, myndighetsfastsatte målene innen rusfeltet, er det mye som tyder på at det strenge forbudsregimet i Norge er lite hensiktsmessig. Notatet skisserer noen alternative måter å regulere narkotikamarkedet på, og ser på erfaringer fra land som fører en annen og mindre strafferettsorientert politikk.
Notatet er skrevet av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, rådgivere i Civita.
Last ned og les notatet her: civita-notat_01_2015
Relatert
En krig mot menneskenaturen kan ikke vinnes
Regjeringen står i spagaten mellom straff og hjelp
Vil Ap si ja til rusreformen – eller må det inngås et kompromiss?
Krigen mot narkotika har feilet. Det er på tide å endre strategi.
Kan storbyproblemene på Grønland løses?
