Narkotikapolitikk: Om feighet og overbevisning
Torstein Ulserød og Eirik Løkke svarer kommentator Erling Rimehaug: Rimehaug spør retorisk om det er feigt å følge overbevisningen sin. Nei, selvsagt ikke. Men den type argumentasjon bidrar til å tåkelegge hva dette dreier seg om. Det interessante spørsmålet er om måten denne debatten føres på i Norge, gjør det vanskelig for stortingspolitikere å argumentere for sin egen overbevisning.
Publisert: 28. januar 2015
Av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, Civita.
I Vårt Land (21. januar) skriver Erling Rimehaug om politisk feighet, og fremstiller det som om undertegnede mener norske politikere er feige fordi de ikke vil legalisere cannabis, noe vi angivelig har foreslått.
Men vi har ikke foreslått å legalisere cannabis, vi har tatt til orde for at dette skal utredes som et av flere reguleringsalternativer til det strafferettsorienterte regimet vi har for narkotika i dag. Vi beskylder heller ikke politikerne for å være feige fordi de ikke ønsker å legalisere cannabis.
Vi har beskyldt norske politikere for å være feige fordi knapt noen ansvarlig politiker ser ut til å ønske en reell debatt om narkotikapolitikken, til tross for at det er god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt den eksisterende politikken fungerer etter hensikten.
Tausheten skyldes sikkert for manges vedkommende at de støtter den politikken som føres, og at de verken ønsker endring eller debatt. Men det er også grunn til å tro at en del politikere mener at narkotikapolitikken er moden for reform. I Minerva sitt spesialnummer om narkotika (4/2011) skriver tidsskriftet at de kjenner til et stort antall stortingspolitikere som mener at dagens forbudslinje ikke fungerer, men frykten for ubehagelige medieoppslag og vanskelige spørsmål fra bekymrede velgere med tenåringsbarn gjør at de velger å tie.
Det er kanskje forståelig, men det er like fullt et uttrykk for overdreven politisk forsiktighet, som bidrar til å paralysere en høyst nødvendig diskusjon om og hvordan vi kan nå de offisielle målsetningene om å redusere skadevirkningene ved bruk av rusmidler på en rasjonell måte.
Rimehaug spør retorisk om det er feigt å følge overbevisningen sin. Nei, selvsagt ikke. Men den type argumentasjon bidrar til å tåkelegge hva dette dreier seg om. Det interessante spørsmålet er om måten denne debatten føres på i Norge, gjør det vanskelig for stortingspolitikere å argumentere for sin egen overbevisning.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 28.1.15. Se også:
Civita-notat nr. 1 2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger
Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk ”ligget fast”, slik det uttrykkes av norske myndigheter. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om restriktive tiltak, enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og de strafferettslige virkemidlene har stått sentralt.
Formålet med dette notatet er å se nærmere på begrunnelsen for, og virkningene av, forbudet mot narkotika. Sett i lys av de sentrale, myndighetsfastsatte målene innen rusfeltet, er det mye som tyder på at det strenge forbudsregimet i Norge er lite hensiktsmessig. Notatet skisserer noen alternative måter å regulere narkotikamarkedet på, og ser på erfaringer fra land som fører en annen og mindre strafferettsorientert politikk.
Notatet er skrevet av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, rådgivere i Civita.
Last ned og les notatet her: civita-notat_01_2015
Relatert
En krig mot menneskenaturen kan ikke vinnes
Regjeringen står i spagaten mellom straff og hjelp
Vil Ap si ja til rusreformen – eller må det inngås et kompromiss?
Krigen mot narkotika har feilet. Det er på tide å endre strategi.
Kan storbyproblemene på Grønland løses?
