Ruspolitikk

Krigen mot narkotika har feilet. Det er på tide å endre strategi.

Rusavhengige trenger helsehjelp, og ikke straff.

Publisert: 31. mars 2021

I 1996 uttalte en av landets fremste jurister, Johs Andenæs, at norsk narkotikapolitikk måtte anses som tidenes feilinvestering i straff. 25 år senere har det norske Stortinget en mulighet til å rette opp noe av «feilinvesteringen» ved å støtte regjeringens foreslåtte rusreform.

Kort oppsummert har regjeringen foreslått at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. I stedet skal de innkalles til et møte med en kommunal rådgivningsenhet for narkotikasaker. Det innebærer at ruspolitikken i større grad skal anses som et domene for helseapparatet fremfor politi og rettsvesen.

Det er et standpunkt som jeg, sammen med Torstein Ulserød, argumenterte for i et Civita-notat i 2015. Det er svært gledelig at regjeringen nå også har konkludert med det samme.

Det er særlig to grunner til at dette er fornuftig.

For det første finnes det ingen sammenheng mellom straffenivå og bruk av rusmidler. Vi har over tid mye forskning som viser at strafferegimet i liten grad påvirker bruken. Den viktigste inspirasjonen for reform finner vi i Portugal, som i 2001 avkriminaliserte alle former for bruk av narkotika, 10 år etter viser tallene at narkotikabruken i befolkningen var lavere enn da reformen ble innført. Erfaringene fra Portugal er ganske entydige på at kriminelle sanksjoner er ineffektive og virker mot sin hensikt. De bidrar ikke til å adressere konsekvensene av stoffmisbruk, og narkotikapolitikken burde derfor baseres på helsepolitiske, ikke justispolitiske virkemidler.

For det andre bidrar straff til å høyne terskelen for å søke og få hjelp. Det viktigste tiltaket for rusavhengige er å fjerne stigmatisering gjennom å gjøre det så enkelt som mulig å be om hjelp. Straks man introduserer straff som et virkemiddel, gjør man det motsatte. Til sammenligning er det veldig gode grunner til at man ikke introduserer straff eller bøter for å hjelpe mennesker som sliter med overvekt, spiseforstyrrelser, mentale depresjoner eller andre problemer, ettersom straff bidrar til å høyne terskelen for å søke hjelp.

Hvis man virkelig mener at politi og straff er en god måte å hjelpe folk med helseutfordringer – hvorfor ikke foreslå å gjøre overvekt eller alkoholisme ulovlig? Å straffe mennesker som trenger hjelp er misbruk av tvangsmakt. Særlig gjelder det norske strafferettsregimet som har vært drakonisk på narkotikafeltet, noe ikke minst sosiolog Willy Pedersen har illustrert i flere velskrevne artikler.

La meg understreke at jeg har stor forståelse for at mange frykter økt bruk av (ulovlige) rusmidler i samfunnet, og at flere på denne bakgrunn er skeptiske til å avkriminalisere. Det er imidlertid lite som tyder på at straff er en hensiktsmessig måte å nå dette målet på. Skeptikerne burde heller se på et relatert område hvor vi har lyktes veldig bra uten bruk av straff, nemlig i alkoholpolitikken. I alkoholpolitikken bruker vi sosialpolitiske verktøy som å begrense tilgang (Vinmonopolet) og etterspørsel (avgifter). Dette er mye bedre måter å begrense bruken på enn med strenge straffer.

FN har erklært krigen mot narkotika for tapt ettersom krigen har hatt grufulle sosiale konsekvenser i samfunnet. I så måte er det å fortsette dagens narkotikapolitikk, som i realiteten er et «gigantisk eksperiment», ikke kunnskapsbasert. Rusavhengige trenger helsehjelp, og ikke straff.

Innlegget er publisert hos Trønderdebatt.no 29.3.2021. Se også: