Profesjonell barneoppdragelse

På venstresiden har det vært en mistro til foreldrenes evne til å oppdra sine egne barn, skriver Kristin Clemet i Vårt Land.

Kristin Clemet

Publisert: 15. juni 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita

På venstresiden har det vært en mistro til foreldrenes evne til å oppdra sine egne barn.

De siste 15 årene har andelen barn i alderen ett til fem år som går i barnehage, steget fra 63 til 90 prosent. Andelen barn med en avtalt oppholdstid på 41 timer eller mer per uke er på 93 prosent.

Nå diskuterer politikerne tiltak som kan få enda flere barn til å gå i barnehage, særlig barn fra minoritetsspråklige eller utsatte familier. Forslag som luftes, er å gjøre barnehagene gratis eller obligatoriske.

Full barnehagedekning har vært et mål for alle politiske partier lenge, men motivasjonen har vært forskjellig.

Ikke gode nok.

På venstresiden har det vært en mistro til foreldrenes evne til å oppdra sine egne barn og en desto større tillit til at det offentlige kunne gjøre det bedre. Tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) mente at det var «et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn», selv om han – etter et visst press – også anerkjente «foreldrenes rett til å holde barna hjemme».

Hans partifelle Kristin Halvorsen brukte dette som et argument for å ønske barnehageplass til alle, nemlig at det er i denne tidlige perioden av livet at vi «formes» mest. Eller for å sitere fra en landsmøtetale i 2005: «Det er ikke til å begripe at samfunnet tar minst ansvar på det tidspunkt i livet hvor barn formes og utvikles aller mest». Underforstått: Det er når vi utvikler oss mest, danner vår personlighet og er mest sårbare, at vi bør være hos profesjonelle folk og ikke hos glade amatører som mamma og pappa.

Frihet til å velge.

På borgerlig side har det vært mer snakk om å gi foreldrene valgfrihet, det vil si muligheten til å velge om de vil være hjemme sammen med barna, velge en annen omsorgsløsning eller ha barna i barnehage. Men valgfriheten har nok for mange vært en illusjon: De fleste vil jobbe, og mange må nok jobbe mer enn de strengt tatt har lyst til når de har små barn. Dessuten har barna ofte ikke noen å leke med, hvis de ikke går i barnehagen.

De samme politikerne som snakker om valgfrihet, underslår også et annet problem: Hvis mange nok velger ikke å jobbe, vil vi ikke ha råd til de velferdsordningene politikerne tilbyr. Det er arbeidet og produktiviteten som finansierer velferden, og hvis vi vil arbeide mindre, blir det mindre velferd enn om vi arbeider mer. Satt på spissen kan vi derfor si at jo flere og bedre barnehageplasser vi vil ha, jo mer og smartere må vi jobbe. Og jo mer vi jobber, jo flere barnehager må vi ha.

Det har ikke vært helt stuerent å stille spørsmål ved hvorvidt barna har det bra i barnehagen, men stadig flere gjør det. Blir barna stresset? Får de nok voksenkontakt? Er det større risiko for seksuelle overgrep? Har de nok plass til å leke ute? Og får de utfolde seg på sine egne premisser?

Svaret er like snedig som det er enkelt: Gode barnehager er gode for barn, mens dårlige barnehager ikke er det. Det vi trenger, er derfor «bare» barnehager som er kvalitativt gode.

Subjektiv omsorg

Problemet er vel at ikke alt kan kjøpes for penger. Selv ikke en høyt kompetent og dyktig førskolelærer kan erstatte far eller mor, og går man i barnehagen i en by, er det grenser for hvor mye natur og uteareal man kan få.

Et eksempel: Lærere og førskolelærere skal, etter beste evne, forsøke å se barna objektivt, like alle like godt og behandle alle likt. Undersøkelser viser imidlertid at det ikke er så lett. Lærere liker medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, de liker snille piker bedre enn urolige gutter. Utviklingen starter visstnok allerede i barnehagen: Fysisk aktive gutter med «altfor mye» energi blir lett et problem i tradisjonelt kvinnedominerte miljøer. Rolige innesysler og strenge begrensninger av uteleken gjør at jenter allerede i barnehagen blir sosiale vinnere.

Med foreldre er det som regel annerledes. De ser sine barn subjektivt. De elsker barna sine uansett. Om de har urolige eller medgjørlige barn, spiller ingen rolle. Foreldre flest elsker sine barn.

Det er altså forskjell på å være ansatt for å ta seg av andres barn og å være sammen med egne barn. Det vet ikke minst lærerne og førskolelærerne selv, som helt sikkert har andre følelser i møte med barna på jobben enn de har med barna hjemme. Og for barna er det selvsagt en stor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt.

Vi har veldig gode barnehager i Norge, og de kan helt sikkert bli enda bedre. Men intet «kvalitetsløft» kan fjerne slike grunnleggende forskjeller på samvær med familien og opphold i institusjon.

Innlegget er publisert i Vårt Land mandag 15. juni 2015.