Når staten står i veien for fellesskapet
Alle partier er for velferdsstaten. Men i dagens debattklima blir minimale forslag om å vektlegge individuelt eller sivilt ansvar noe mer, avfeid som hjerterått og kaldt, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.
Publisert: 1. desember 2018
En samtale mellom Niels Christie og Inge Lønning trykket i Minerva i 2009 inneholdt følgende interessante replikkveksling:
– Det eneste man husker fra Gro Harlem Brundtlands statsministertaler, er etterlysningen av nabokjerringa, sier Lønning.
– Men det var en viktig etterlysning, bemerker Christie raskt.
– Jo da, men det var hun som avskaffet nabokjerringa, svarer Lønning. De ler.
De lo, men bak enhver god spøk ligger det som kjent noe alvorlig. Bak Lønnings spøk lå det en bitende kritikk av det omfattende norske sosialdemokratiet. Et sosialdemokrati som ikke ser forskjell på stat og samfunn, og som – satt på spissen – setter likhetstegn mellom solidaritet og skatt.
Brundtlands etterlysning av nabokjerringa, som det for øvrig var Anne Holt som etterlyste først, er på mange måter ikke sosialdemokratisk. En etterlysning av nabokjerringa handler om sivil velferd bygget nedenfra, helt lokalt. Etterlysningen av nabokjerringa var en appell til det individuelle og private ansvaret, men vanligvis handler en sosialdemokratisk forståelse av velferd og solidaritet om mer politikk. Velferd og solidaritet kommer ovenfra, vedtas politisk og er organisert gjennom byråkrati og det offentlige.
Det kan selvsagt innvendes at det ikke er en nødvendig motsetning her. Offentlig organisert velferd trenger ikke fortrenge sivilt organisert velferd. Det offentlige legger på mange måter til rette for bedre og mer sivil velferd. Men i prioriteringssaker – og i politisk debatt – fremstilles ofte fravær av offentlig organisert velferd som ensbetydende med fravær av velferd.
Litt karikert kan man si at borgerlige tenkere har en tendens til å hevde at en for omfattende velferdsstat fortrenger sivilt engasjement, mens stemmer på venstresiden hevder at fravær av velferdsstat er det samme som fravær av velferd, eller i mer moderne språkbruk: et kaldere samfunn.
Likhetsidealet
En av hovedgrunnene til at sosialdemokrater mener at velferden må leveres fra offentlig sektor er idealet om likhet. Dette idealet har på mange måter gode intensjoner. Tanken er at velferden innbyggerne har krav på ikke kan overlates til tilfeldigheter. Velferdstilbudet i det langstrakte Norge kan i likhetens navn ikke være for preget av lokale forskjeller.
Tidligere ble velferden i større grad levert av sivilsamfunnet. Menigheter drev helse- og pleietilbud. Undervisning var ikke bare et offentlig anliggende. Sosialdemokratiets tanke om velferdsstaten er sterkt preget av at velferden må preges av likhet og sikkerhet. Mennesker har rett til et likt og sikkert tilbud. Velferd og solidaritet levert av det sivile samfunn kan verken garantere likhet eller sikkerhet. Innbyggerne i et sosialdemokratisk samfunn har krav på visse rettigheter som ikke kan overlates til medmenneskers eget forgodtbefinnende. Familien er sivil nestekjærlighet.
Velferdssamfunnet er mer enn velferdsstaten
Sosiologen Håkon Lorentzen har skrevet om hvordan også profesjoner har bidratt til å forsterke posisjonen til offentlig velferd – gjennom at velferdstilbud profesjonaliseres og fortrenger sivile aktørers engasjement. Når velferd i større grad blir rettigheter som innbyggerne har krav på, forsterkes profesjonaliseringen ytterligere.
Omfanget og utbyggelsen av denne formen for velferdsstat har samtidig bred politisk støtte. Etableringen av velferdsstaten er på mange måter et tverrpolitisk prosjekt. Likevel finnes det fortsatt ideologiske forskjeller – tanken om at velferdssamfunnet er noe mer enn velferdsstaten har mye for seg. Et samfunn med bare velferdsstat er også et kaldt samfunn. Ideen om at velferdssamfunnet er mer enn det offentlige, at samfunnet bygges nedenfra samt vektleggingen av individuelt og familiært ansvar, er noe som forener liberale, konservative og kristendemokratiske partier.
Sylvi Listhaug skriver i sin bok «Der andre tier» om viktigheten av familien og god kontakt mellom generasjoner. Hun mener at unge kan bli rotløse når de har manglende kontakt med de eldre. Hun skriver at: «I den forbindelse mener jeg at vi kan lære av mange innvandrere som har større respekt for eldre og deres ressurser.»
Jeg tror Listhaug har et poeng, og det kan illustreres med hva som skjer når politikere forsøker å sette grenser for det offentliges ansvar. Det er som sagt bred politisk enighet om at det offentlige har stort ansvar for velferden, men å sette grenser for dette og antyde at familiene eller sivilsamfunnet også har et ansvar, er politisk sprengstoff i norsk offentlighet.
Hjerterått og kaldt?
Sett med kommunikasjonsøyne er kanskje en av de største tabbene Solberg-regjeringen har gjort forsøket på å avvikle den kulturelle spaserstokken. Forslaget møtte massiv kritikk og ble aldri gjennomført. Det interessante med kritikken var at det ble satt likhetstegn mellom avvikling av det offentlige tilbudet og total avvikling. At kulturtilbud for eldre kan ordnes privat eller bør være et ansvar for pårørende eller sivilsamfunnet, ble knapt nevnt.
I dagens debattklima blir minimale forslag om å vektlegge individuelt eller sivilt ansvar noe mer, raskt og massivt avfeid som hjerterått og kaldt. Den retoriske inndelingen: «enten er du for det varme samfunn, ellers er du for det kalde samfunn», hemmer effektivt reelle diskusjoner om velferdsstatens bærekraft og balansen mellom sivilt og offentlig ansvar. Regningen sendes til Oljefondet og fremtidige generasjoner. Andre som taper på dette er grupper som ikke like effektivt klarer å definere seg som svake. Dette poenget har blant annet Kristelig Folkepartis ungdom fanget opp, når de hevder at full sykelønn til oss som er i full jobb ikke er riktig prioritering – om vi ønsker å utvide hjelpen til dem som har det vanskeligst.
En mindre polarisert og mer saklig debatt bør ta inn over seg at alle partier ønsker et varmt samfunn. Alle ønsker en omfattende velferdsstat. Men hvor grensene for denne går, og hvilke andre faktorer som er avgjørende for å legge grunnlaget for et varmt samfunn, er det legitime uenigheter om.
Innlegget var publisert i Minerva torsdag 29. november 2018.