Kontantstøtte er ikke så dumt

Høyres vedtak om å fjerne kontantstøtten er et steg i retning sosialdemokratisk A4-tankegang, og et steg bort fra borgerlig valgfrihet. Borgerlige politikere, med sans for mangfold og valgfrihet, burde la familiene beholde denne lille lommen av valgfrihet som kontantstøtten utgjør.

Gard Løken Frøvoll

Publisert: 28. mai 2021

Høyres vedtak om å fjerne kontantstøtten er et steg i sosialdemokratisk retning, og et steg bort fra borgerlige tanker om mangfold og valgfrihet for familiene.

Høyres landsmøte gikk 16.5. inn for å fjerne kontantstøtten og i stedet innføre en ventestøtte for foreldre til barn som ikke har fått tilbud om barnehageplass. Dermed har dagens kontantstøtte få sterke forsvarere igjen, og den risikerer å bli et tilbakelagt kapittel rimelig snart. Siden kontantstøtten ble innført i 1998, under statsminister Bondevik fra KrF, har nettopp Høyre og KrF vært blant ordningens fremste forsvarere. Statsminister Erna Solberg og stortingspresident Tone W. Trøen ønsket å beholde ordningen, men tapte saken mot et flertall med nestleder Tina Bru og tidligere Unge Høyre-leder Sandra Bruflot i spissen.

I forkant av landsmøtet ble Bru og Bruflot intervjuet av TV2. Bruflot trakk frem at sønnen hennes er født i desember, og at han dermed ikke har rett til barnehageplass før åtte måneder etter at foreldrenes permisjon er over. Dette er et problem som oppstår fordi de fleste kommuner kun har ett barnehageopptak i året. Er man riktig uheldig med datoen barnet blir født, kan det gå nesten to år før barnet får innvilget barnehageplass. Såkalt rullerende eller fleksibelt opptak er dyrt og arbeidskrevende, og Bru og Bruflot mener ventestøtte, med samme sats som dagens kontantstøtte, er en passende kompensasjon for manglende barnehageplass. Kontantstøtten derimot, vil de fjerne. Bruflot uttaler: «Jeg tenker at vi ikke bør kompensere noen for å la være å bruke et velferdstilbud, som barnehage er».

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil Alstadheim, er helt enig i Høyres nye vedtak. Han mener den prinsipielle argumentasjonen for kontantstøtten alltid har vært sviktende og spør: «Hvis noen ønsker å være hjemme med barna sine i stedet for å jobbe, hvorfor skal de som jobber og betaler skatt, få regningen?». Han viser også til en NAV-undersøkelse, som viser at kontantstøtten i stor grad allerede er en ventestøtte.

Det er ingenting faktuelt galt med denne argumentasjonen. Men den er sterkt preget av sosialdemokratisk A4-tankegang, der systemet er det velgjørende, mens alternative valg direkte eller indirekte bør få negative konsekvenser. Hvis systemet «svikter», og man må vente lenge på barnehageplass, skal dette kompenseres med ventestøtte, som for sikkerhets skyld skal være på nivå med kontantstøtten. Og kontantstøtten fungerer altså allerede, i praksis, som en ventestøtte, ifølge NAV.

Dermed er en ventestøtte, som både Høyre, Ap, SV og Venstre støtter, til forveksling lik dagens kontantstøtte. Men jeg vil trekke frem én viktig forskjell: Kontantstøtten er en mulighet som foreldrene selv kan velge å benytte seg av mens barnet er mellom ett og to år gammelt, mens ventestøtten er betinget av at man ikke har fått tilbud om barnehageplass. Når barnehageplassen er innvilget, får foreldrene være så gode å sende ungen i barnehagen og komme seg på jobb, uten videre dikkedarer. De 7500 månedlige kontantstøttekronene som foreldrene etter dagens ordning kan beholde, for å være hjemme i noen måneder til, bortfaller så snart systemet har funnet plass til også dette barnet i en barnehage.

Siden de fleste allerede bruker kontantstøtten som en ventestøtte, og støttebeløpet skal være noenlunde likt, er det få økonomiske effekter av forslaget. Det kan være verd å legge til at maksimalt kontantstøttebeløp per barn, hvis foreldrene tar ut alle de elleve støtteberettigede månedene, er 82 500 kroner, mens én barnehageplass (i 2018) koster staten mellom 100 000 og 140 000 kroner årlig. Barnehageplasser utgjør dermed en større statlig utgiftspost pr. barn enn kontantstøtten utgjør, men effekten av at foreldrene kommer tidligere i arbeid, bidrar til å utligne denne forskjellen. For statsfinansene er det relativt ubetydelige summer, og med gjennomsnittlig antall barn pr kvinne helt nede på 1,5, er de økonomiske forskjellene mellom kontantstøtte og ventestøtte sannsynligvis neglisjerbare. Alstadheims påstand om sviktende prinsipielt grunnlag, fordi folk i arbeid må betale for foreldre som benytter seg av kontantstøtten, fremstår som mer konstruert enn basert på reelle bekymringer for skattebyrde og statsfinanser. Det er jo heller ikke slik at foreldre som frivillig jobber deltid, og dermed bidrar mindre til statskassen, får mindre subsidierte barnehageplasser, som vel ville vært i tråd med Alstadheims prinsipielle argumentasjon?

Den eneste vesentlige forskjellen mellom kontantstøtte og ventestøtte er hvorvidt ordningen skal være frivillig og selvvalgt, eller en kompensasjon for manglende statlig tilbud. Borgerlige politikere, med sans for mangfold og valgfrihet, burde la familiene beholde denne lille lommen av valgfrihet som kontantstøtten utgjør.

Innlegget var publisert i Vårt Land 24. mai 2021.

Publisert: 18. november 2022