Oppmerksomheten mot barnefattigdom, det vil si barn i husholdninger med vedvarende lav inntekt, er gjerne stor før jul og sommerferier. Før jul publiserer Statistisk sentralbyrå (SSB) nye inntektstall som viser utviklingen siden året før, og Frelsesarmeen og andre forteller om barnefamilier som ikke har råd til julemat og julegaver. Før sommerferier fortelles det ofte om barnefamilier som ikke har råd å reise på ferie eller melde barna på fritidstilbud når skolen og skolefritidsordningen er stengt. Til tross for at regjeringen i 2015 lanserte en strategi med 64 tiltak mot barnefattigdom, har andelen og antallet barn i vedvarende lavinntektsfamilier fortsatt å stige. (Vedvarende lavinntekt defineres som at familiens inntekter per forbruksenhet i en 3-årsperiode er under 60 prosent av medianinntekten i landet.) I 2018 bodde 11,3 prosent av alle barn (personer under 18 år) i familier med vedvarende lav inntekt, opp fra 10 prosent i 2015 og 7,6 prosent i 2008.
Det finnes mye kunnskap om barnefattigdom. Barnefamilier med vedvarende lav inntekt består i stor grad av enslige forsørgere, av familier med flere og små barn, og foreldrene har ofte innvandrerbakgrunn. Som jeg viser i et Civita-notat som publiseres nå, har økningen i barnefattigdommen de siste årene i hovedsak sammenheng med økningen i antallet flyktninger. Det gjør ikke problemet mindre, tvert imot. Det er vanskelig for barn å bli integrert i det norske samfunnet hvis de ikke har råd til å delta i aktiviteter på linje med andre.
Det mangler heller ikke på forslag til hva som kan gjøres for å få ned barnefattigdommen. Et offentlig utvalg kom i 2017 med flere forslag, blant annet å behovsprøve barnetrygden samtidig som satsen skulle omlag dobles. Utvalget foreslo også gratis barnehage til alle. Forslaget var og er kontroversielt. Barnetrygden er en populær ordning, da dette er noe alle familier med barn i dag får. Innenfor omlag uendret budsjettramme for tilskudd til barnefamilier, vil det ikke være mulig å la lavinntektsgruppene få mer uten at høyinntektsgruppene får mindre. Omfordeling av en gitt ramme, betyr at etablerte ordninger på en eller annen måte må endres. Samtidig vil det i praksis ikke være mulig å få ned barnefattigdommen i noen særlig grad bare ved generelle økninger i barnetrygden. Det vil bli så kostbart at ingen regjering vil komme til å foreslå det. Når barnetrygden økes generelt går omlag 90 prosent til barnefamilier som ikke har vedvarende lav inntekt.
Enslige forsørgere, hvor andelen med lav inntekt har økt mest, har omtrent ikke opplevd inntektsvekst siden 2008. De har hatt en sterkere økning i arbeidsinntekter enn andre husholdninger, noe som tyder på at deres yrkesdeltagelse har økt. Det er positivt. Statlige skattefrie stønader til enslige forsørgere har derimot falt og blitt erstattet med en kraftig økning i sosialhjelp fra kommunene. Skattefrie stønader er viktige inntektskomponenter for enslige forsørgere. Data fra statsregnskapet og kommunenes regnskaper bekrefter dette bildet fra inntektsstatistikken. Bortsett far en liten økning nå i det siste, har barnetrygden stått stille i mange år. De samlede utbetalingene til bostøtte og overgangsstønader har falt, mens kommunenes utbetalinger til sosialhjelp har økt sterkt.
Eksplosjonen i kommunenes utgifter til sosialhjelp ble omtalt i Nettavisen 16. januar, hvor ordfører Ivar Vigdenes i Stjørdal kommune var bekymret. Økningen kan altså tilskrives kombinasjonen av et økt lavinntektsproblem for barnefamilier og tilstramninger i viktige statlige stønadsordninger. I Oslo har barnefattigdommen siden 2006 vært stabilt høy, men har økt sterkt, til dels svært sterkt, i alle andre fylker, inklusive i gamle Nord-Trøndelag og i Stjørdal kommune.
Det er vanskelig å finne noe spor fra en strategi mot barnefattigdom i de statlige stønadsordningene. Noe av problemet med mangelen på tiltak og resultater kan være at ansvaret for tiltakene i strategien er fordelt mellom seks departementer, og at man ved å lansere 64 tiltak har vært for lite fokusert. Målet for strategien fremstår også som svært upresis. Ut fra det som karakteriserer lavinntektsbarnefamilier, kunne en fått merkbare effekter ved å konsentrere seg om noen få tiltak, for eksempel følgende fire:
- Omfordele en vesentlig del av barnetrygden til de med vedvarende lav inntekt gjennom behovsprøving.
- La enslige forsørgere få barnetrygd for minst ett ekstra barn til, det vil si for til sammen to ekstra barn.
- Bedre bostøtten for barnefamilier.
- Konsentrere økningen av barnetrygden til barn under 10 år.
Konsekvensene av økt barnefattigdom kan bli store i form av vedvarende utenforskap. Derfor trengs det en ny strategi med klare mål og handlinger. Dette er en oppgave Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad bør prioritere høyt.
Kronikken var publisert i Vårt Land 9. mars 2020.
Relatert
Irrasjonalitet satt i system
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Politikk uten perspektiver
Den norske syke
For raus same kva
