Boligmarkedets realiteter
Når Døving hevder at det frie boligmarkedet «beviselig» er en dårlig ordning for befolkningen, fortjener det en imøtegåelse.
Publisert: 9. januar 2022
Civita tror «at markedet er løsningen på alt fra boligbygging, helse og utdanning til strømforsyning», skriver Runar Døving i Klassekampen 4. januar. Mitt anliggende er ikke å diskutere markedets rolle innenfor alle disse områdene. Men når Døving hevder at det frie boligmarkedet «beviselig» er en dårlig ordning for befolkningen, fortjener det en imøtegåelse.
Etterkrigstidens sosiale boligbygging skjedde i vesentlig grad ved at boliger ble reist av boligbyggelag og borettslag, hvor enkeltmennesker var medlemmer, mens laget formelt eide alle boligene. Det enkelte medlem fikk en borett, som senere kunne omsettes. Men denne omsetningen var ikke fri. Boligene skulle selges til fastsatte takster. Verdiene var satt lavt, normalt langt under den markedsprisen som gjaldt for tilsvarende selveierboliger, hvor prisen ble fastsatt i markedet. Det ble vanskelig å få ut den reelle verdien av boligen i det regulerte markedet, slik at man eventuelt kunne fortsette veien inn i det private markedet. Det hele førte til et svart boligmarked, hvor det i stor grad ble salgsoppgjør med penger «under bordet».
Under Willoch fikk vi på 1980-tallet en deregulering av boligmarkedet. Forholdene ble lagt til rette, slik at flere kunne bli eiere av egen bolig. For borettslagsleiligheter ble takstene kraftig hevet, ofte med omfattende prisøkninger som resultat, noe som bidro til at formuesverdiene blant folk flest, økte.
I dag bor nærmere 80 prosent av innbyggerne i Norge i eiet bolig. I Sverige er det ikke slik. Det norske jordbrukssamfunnet var i større grad enn det svenske dominert av bondeselveie. I Sverige var det større eiendomskonsentrasjon og en stor gruppe eiendomsløse landarbeidere. Vi har dessuten ikke hatt noen adel på nivå med Sverige.
I norsk historie har den frie, selvstendige og selveiende bonden vært et ideal. Den bærende ideen om et fritt boligmarked kan trolig spores tilbake til dette idealet.
Eierskap til egen bolig har flere positive konsekvenser. Det å eie og rå over egen bolig bidrar til kapitalspredning og dermed et samfunn med desentralisert makt og selvstendige individer. Når vi kjøper egen bolig, blir vi langt mer bevisst på egen sparing. Først må en spare opp kapital – forbruke mindre enn før. Når man så får sin egen bolig og boliglån, må man betale avdrag. Dette fungerer i stor grad som en form for tvungen sparing – noe som kan sies å være oppdragende, vi blir mer ansvarlige.
Det er også ting som tyder på at eierlinjen har gode effekter på integrering av innvandrere. I tråd med at flere eier egen bolig i Norge, er det også slik at innvandrerbefolkningen i Norge oftere eier enn innvandrere i de fleste andre land. Fordi boligkjøp er en såpass stor investering, gjør det at man ofte blir mer stedbunden – det gir større tilknytning til nærmiljøet. Det fører igjen til at kvaliteten på nærsamfunnet og nabolaget øker, som igjen sannsynligvis bidrar til at kvaliteten i storsamfunnet øker. Det hele fører trolig til bedre integrering.
Døving kan jo ta en titt på Sverige. Her skapte Millionprogrammet, et storstilt boligbyggingsprosjekt på 1960- og 70-tallet, en nærmest perfekt infrastruktur for etnisk og sosial segregering. Som vi vet, fungerer ikke integreringen i Sverige særlig bra – for å si det pent. Forskjellen på svensk og norsk boligpolitikk er trolig en av bidragsyterne til at integreringen fungerer langt bedre her til lands.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 7.1.2022.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
