Boliglån, bolig, penger — istockphoto.com

Utlånsreguleringer og bankenes ansvar for «serieopplånerne»

Nå som renten er i ferd med å øke, bør utlånsreguleringene trappes ned og avvikles.

Publisert: 2. september 2022

Endre Jo Reite (BN Bank), Joakim Blix Prestmo (PwC) og Are Oust (NTNU) skriver i en kronikk i DN 30. august at vi trenger utlånsreguleringer fordi mange tar opp usikrede forbrukslån som refinansieres i boliglån etter hvert som boligprisene stiger.

Dette er ikke veldig overraskende funn. Det er et kjent fenomen i økonomisk teori og i økonomiske modeller at verdiøkninger på folks formue bidrar til høyere privat forbruk. Incentivene til å finansiere bilkjøp eller nye møbler med høyere boliglån fremfor forbrukslån er sterke fordi renten på boliglån er svært mye lavere enn på forbrukslån. Jeg er enig i at det kan representere en finansiell risiko for den enkelte hvis man baserer seg på til stadighet å refinansiere forbrukslån med høyere boliglån. Problemer kan oppstå den dagen boligprisene slutter å stige, og faller.

Det er imidlertid ikke helt lett å se hvordan forfatterne ut fra analysen kan konkludere med at utlånsreguleringene må opprettholdes. Deres funn av at det finner sted gjentatte refinansieringer av forbrukslån er gjort på data fra 2019-2021, en periode med utlånsreguleringer.

For det andre tilskriver de ikke bankene noe ansvar. Bankenes jobb er å vurdere kredittrisikoen til den enkelt låntager, å si nei dersom kunden er i ferd med å ta på seg for mye gjeld. Lederen for personmarkedet i en bank – Reite – burde ha et klart forhold til dette.

Utlånsreguleringene var et tiltak for å redusere risikoen for finansiell ustabilitet i makro da rentene var ekstremt lave, og fratar ikke bankene ansvaret for individuelle kredittvurderinger. Nå som renten er i ferd med å øke, bør utlånsreguleringene trappes ned og avvikles.

Utlånsreguleringer har over tid en rekke uheldige sider som er beskrevet av tidligere kollega Jon Nicholaisen i Civita-notat 24–2022.