Lærere bør forhandle med kommunen, ikke staten

Alle arbeidstakere bør forhandle med sin egen arbeidsgiver.

Publisert: 4. september 2022

BTs Hans K. Mjelva mener at lærere bør tjene mer (30. august).

Han tror at problemet kan løses ved at lærerne forhandler lønn med «en rik stat utan arbeidsgjevaransvar» fremfor med «evig-fattige kommunar». Han gir meg skylden for at det ikke er slik i dag.

Mjelva har rett i en ting: Det var Bondevik II-regjeringen, der jeg var utdannings- og forskningsminister, som overførte forhandlingsansvaret for lærerne fra staten til kommunene.

Det var en overmoden reform, og det var ingen på Stortinget som protesterte da det skjedde. Flere partier var snarere lettet over at det var noen som gadd å ta belastningen med å gjøre det flere tidligere regjeringer hadde ønsket å gjøre.

Mjelva innrømmer at det er en viss logikk i å forhandle lønns- og arbeidsvilkår med sin egen arbeidsgiver, og det har han rett i. Alle andre arbeidstakere gjør det. Alle lærere i andre land gjør også det.

Det er grunnleggende usunt at en arbeidsgiver ikke skal være involvert i forhandlinger med sine egne arbeidstakere. Arbeidsgivere uten ansvar og muligheter til å påvirke forholdet til arbeidstakerne er dårlige og likegyldige arbeidsgivere.

Motsatt kan man si at den som forhandler lønn og arbeidsvilkår uten måtte ta ansvaret for resultatet, blir en temmelig sløv og likegyldig forhandlingsmotpart. Det vrimlet blant annet av kompliserte og rare særavtaler som kommunene måtte forholde seg til, og lærerorganisasjonene fikk en til tider urimelig innflytelse på den skolepolitikken de folkevalgte har ansvaret for.

De såkalte skolepakkene som Giske hadde ansvaret for, og som Mjelva nevner, betød i realiteten svært lite.

Norske kommuner er for øvrig ikke fattige – og staten kan ikke alltid bruke mer penger, selv om den er rik. Også det burde Mjelva vite.

Når alt dette er sagt:

Jeg er enig i at vi har store utfordringer når det gjelder rekrutteringen til viktige yrker i offentlig sektor i fremtiden, og at det hadde vært ønskelig om lærere kunne tjene mer. Men jeg deler ikke Mjelvas syn, verken når det gjelder årsakene til at de ikke gjør det, eller løsningene som skal til.

Det grunnleggende problemet er etter min mening at lønnsdannelsen ikke er mer differensiert, og at alle lærere – litt satt på spissen – skal tjene det samme. Når lærerorganisasjonene fastholder en slik profil på lønnsdannelsen, er det vanskelig å heve lønningene mye, fordi det samlet sett blir for dyrt.

Det er heller ikke rettferdig, syns jeg, at det bare er formell utdanning og ansiennitet som skal telle i lønnsfastsettelsen. Det bør også være et større rom for å gi individuelle tillegg.

Mjelva påstår at læreryrket «forvitrer». Hvis det er sant, skyldes det nok også mange andre forhold enn lønnsforhandlingene og lønnsnivået – men det er en annen debatt.

Innlegget var publisert i Bergens Tidende 1. september 2022.

Publisert: 2. september 2022