«Hvordan er det mulig å være mot utdanning?»
Utdanning er nøkkelen til sosial mobilitet, til gode muligheter for den enkelte i arbeidslivet og til et produktivt næringsliv. Det er en opplest og vedtatt sannhet. Men stemmer det?
Publisert: 7. juli 2018
Utdanning er nøkkelen til sosial mobilitet, til gode muligheter for den enkelte i arbeidslivet og til et produktivt næringsliv. Det er en opplest og vedtatt sannhet. Men stemmer det?
Det finnes ikke det land på kloden som ikke ønsker seg en utdannet befolkning. Tidligere statsminister i Storbritannia, Gordon Brown, ledet nylig en internasjonal utdanningskommisjon som leverte sine rapport til FN. Da han deltok på frokostmøte i Civita høsten 2016, ble møtet introdusert slik: Hvis ingenting gjøres, vil nesten én milliard barn mangle utdanning i 2060. Det vil være eksplosivt og lede til større ulikhet, konflikter og migrasjon. Hva skal til for å få verdens land til å satse mer på utdanning?
For et par år siden så jeg nærmere på sosial mobilitet og utdanning. Stigende sosial mobilitet betyr at barn har lengre utdanning og bedre jobber enn foreldrene. Norge er blant de landene i verden med best sosial mobilitet og lavest ulikhet, men bedre inntekstmobilitet enn utdanningsmobilitet. Jeg så også nærmere på hvordan etterkommere etter innvandrere gjør det, og mange av dem opplever stor sosial mobilitet og gjør det bra på skolen og i høyere utdanning. Det er bra for integreringen.
I 2004 ble Kunnskapsløftet, en skolereform som blant annet handlet om å styrke lesing, skriving og regning i grunnskolen, vedtatt av Stortinget. Bakgrunnen for reformen var blant annet at en svært høy andel elever (17-20 prosent) gikk ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Nå viser undersøkelser at norske elever har hatt stor fremgang særlig i lesing, siden Kunnskapsløftet ble innført. Det satses også mye på høyere utdanning i Norge. Norge har i dag 10 universiteter, seks høyskoler og fem vitenskapelige høyskoler, samt mange private høyere utdanningsinstitusjoner.
Det er altså ingen tvil om at utdanning har svært høy prioritet både i Norge og internasjonalt. Det var derfor med en stor porsjon skepsis at jeg leste boken til økonomiprofessor Brian Caplans «The Case Against Education: Why the Education System is a Waste of Time and Money».
Hvordan er det mulig å være mot utdanning? Ved første øyekast ble jeg provosert. Caplan vil kun ha utdanning som er nyttig, og med det mener han utdanninger som gir kunnskap og ferdigheter som kan brukes i arbeidslivet, hvorav det viktigste er å lese, skrive og regne. Fag som ikke bidrar til dette, er ifølge Caplan bortkastet, i hvert fall dersom de skal inngå i en offentlig finansiert utdanning. Han mener videre at altfor mange tar for lang utdanning, og at mesteparten av det vi lærer på skolen og i høyere utdanning ikke bidrar til økt produktivitet. Snarere er det slik at det meste av det vi lærer glemmes. Innen fem år har de fleste glemt halvparten av det de har lært på skolen.
Det Caplan argumenterer for, et at utdanning i dag handler om signalisering, ikke om å tilegne seg nok kunnskap til å fungere i arbeidslivet. En universitetsgrad eller fullført videregående skole gir en signaleffekt til arbeidsgivere. De bruker utdanning for å sile kandidater for å avgjøre hva de skal betale i lønn, selv om det ikke går an å si hvor produktiv kandidaten egentlig er basert på utdanningen. Faktisk er det slik at «betalingen» for en ikke fullført grad er svært mye lavere enn om siste eksamen tas, selv om den det gjelder bare mangler eksamensbeviset.
Det er bare en liten del av utdanningen som egentlig handler om å bedre den enkeltes kvalifikasjoner, og spørsmålet Caplan stiller er om vi bruker altfor mange ressurser, både tid og penger, på at for mange tar for mye utdanning som ikke bidrar til å øke produktiviteten i samfunnet eller som resulterer i universitetsgrader som ikke kan brukes til noe.
Det er grunn til å spørre: Har Caplan rett i at for mange tar for lang utdanning?
En artikkel Journal of Education and Work fra 2015 har sett nærmere på utdanningsrevolusjonen i Sørøst-Asia og på om det er mulig å nå en grense for hvor omfattende utdanningssystemet ut over grunnutdanningen bør være.
Dersom høyt utdannede mennesker ikke får arbeid, vil det ikke lønne seg å ta høy utdanning. I sørøst-asiatiske land har det vært satset så sterkt på å øke utdanningskapasiteten at det har skapt et press på arbeidsmarkedet for høyt utdannede mennesker, og dermed også et press på sosial mobilitet oppover. For 30 år siden hadde rundt 20 prosent av sørkoreanerne utdanning ut over videregående skole, men i dag gjelder det 70 prosent.
Likevel har ikke denne utdanningseksplosjonen ført til tilsvarende økninger i produktivitet, men heller ført til at mange arbeider i jobber de på papiret er overkvalifisert for, noe som for mange kan føles svært urettferdig. Utdanningen viste seg å ikke være en billett til bedre betalte (og mer relevante) jobber. Gjelder dette til en viss grad også i Norge?
Videre kan vi spørre: Er det slik at vi heller må satse sterkere på grunnleggende ferdigheter og la det være mer opp til den enkelte å studere mindre «nyttige» fag? Caplan argumenterer for mer yrkesfaglig utdanning. En yrkesfaglig eller yrkesrettet utdanning vil være «nyttig» i arbeidslivet, og kombinert med høy kvalitet i undervisningen av grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning, vil det gi samfunnsmessige gevinster.
En videreføring og forsterkning av Kunnskapsløftet er noe Caplan sikkert ville gi sin tilslutning til, men trolig vil han si at vi ikke har et godt nok system for yrkesutdanninger. Caplans forslag er radikale, og det er lite trolig at han får gjennomslag i vestlige lands utdanningspolitikk. Jeg synes særlig avfeiingen av humaniora, språk og samfunnsvitenskaper er vanskelig å ta alvorlig.
Caplan kommer til Norge og til Civitafrokost 20. august, og da har jeg tenkt å utfordre ham på hvordan han tror det er mulig å komme ut av «signalspiralen». slik at arbeidslivet etterspør kunnskap og ikke bare ser på eksamensbeviset, og hva land med lave utdanningsnivåer skal gjøre.
Artikkelen er på trykk i VG 5.7.18.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
