Høyere utdanning og forskning

Humanistisk kunnskap

Hva er forskjellen på humanistisk kunnskap og naturvitenskapelig kunnskap? Er det ene mer nyttig, mer verdt enn det andre, og hva slags kunnskap vil vi trenge i fremtiden? Mathilde Fasting i Magma.

Mathilde Fasting

Publisert: 11. mai 2018

Jeg kommer stadig tilbake til hva kunnskap er, og hva som er forskjellen på humanistisk kunnskap og naturvitenskapelig kunnskap. Er det ene mer nyttig, mer verdt enn det andre, og hva slags kunnskap vil vi trenge i fremtiden?

I vinter har jeg deltatt i en ny satsing fra Ekko på P2, Antipanelet. Her blir vi i panelet utfordret på å se begreper fra motsatte synsvinkler, og i én av sendingene var spørsmålet: Hva er problematisk med kunnskap? Kunnskap er jo i utgangspunktet positivt. Norge er et kunnskapssamfunn, og kunnskap er nøkkelen til fremtidig velferd.

I panelet kom vi inn på hva det vil si å ha kunnskap om noe. En arv fra antikken er skillet mellom å ha kunnskap – techne – og på å være klok, grekernes begrep fronesis. Essensen i fronesis er at kunnskap må brukes på en god måte. Den virkelige kloke vet hvordan kunnskap brukes. I dag bruker vi ikke denne oppdelingen, men det kan kanskje oversettes til det å ha fagkunnskap eller faktakunnskap, og det ha evnen til kritisk tenkning og en forståelse av hvordan kunnskap brukes.

I middelalderen trodde man at all kunnskap kunne samles og systematiseres rundt teologien. Dantes Guddommelige komedie, den teologiske Summaen, universitetet og den gotiske katedralen er alle eksempler på kunnskapssystematisering. I opplysningstiden forsøkte de franske opplysningstenkerne å samle all kunnskap i Ensyklopedien, ett kapittel for hvert emne.

Gradvis ble kunnskapsidealet om å ha oversikt forlatt. Etter Adam Smiths Wealth of Nations fra 1776, som forklarte velstanden med arbeidsdeling og spesialisering, har det ligget til grunn for økonomisk utvikling, men også for kunnskapsidealet.

De første universitetene oppstod før det tolvte århundre i Salerno og Bologna i Italia som et svar på et økende behov for medisinsk og juridisk kunnskap. Fagkretsen på universitetet fulgte mønsteret som var etablert i klosterskolene, og som igjen bygget på utdanningspraksisen i senantikken. Den var delt inn i syv hovedområder og omfattet alle kjente kunnskapsområder: grammatikk, retorikk og logikk – trivium – og aritmetikk, geometri, astronomi og musikk – quadrivium. I dag viser samordnet opptak at studentene har rundt 1 300 ulike studieprogrammer å velge mellom.

Kunnskap er et tastetrykk unna på Google, og valgmulighetene er omfattende. Utfordringene fremover blir ikke bare å velge, men også å kjenne forskjellen på god og dårlig kunnskap og å kunne stille spørsmål og tenke kritisk. Vi må erkjenne hva som er det menneskelige bidraget, og hva det er å være et menneske. Min påstand er at den humanistiske kunnskapen blir viktigere, og det blir viktigere å kunne skille god kunnskap fra dårlig og å forstå hvordan vi skal forholde oss til kunnskap.

Vi leser stadig om alle jobbene som forsvinner, og om den teknologiske utviklingen som innebærer at roboter, kunstig intelligens, tingenes internett og systematiserte, store datamengder på ulike måter erstatter menneskelig kunnskap og arbeidsplasser.

Et viktig spørsmål er om produktivitetsøkningene fremover vil skje ujevnt med hensyn til kompetanse, det vil si om det er arbeidsoppgaver som forsvinner, eller om det er kompetansebehov som forsvinner eller endres.

Foreløpige analyser viser at høy produktivitetsvekst i tradisjonelle bransjer og industrier skyver arbeidskraft fra disse sektorene og over i mer kunnskapsbaserte bransjer. Når arbeidsmarkedet er i endring, vil det oppstå behov for kvalifisering. Det er utdanning og kvalifisering som først og fremst sikrer at mennesker får jobber eller kan skifte jobber. Utdanning er også grunnlaget for produktivitetsvekst, og særlig for kvalitetsvekst. Et godt utdanningssystem, også for etterutdanning, er viktig, men det er også viktig å spørre om hva som ligger i godt. Min påstand er at vi i større grad vil trenge evnen til å resonnere, til å tenke kritisk og stille spørsmål, samtidig som all kunnskap om det menneskelige; så som sosialisering, psykologi, adferd, samspill, håndtering av risiko og usikkerhet og forståelse av hvordan vi tar valg, blir viktigere.

I min første spalte i Magma skrev jeg om økonomifagets utvikling. Jeg skrev at jeg tror at økonomifaget trenger impulser og kunnskap fra ulike hold, selv om samarbeid over faggrensene til en viss grad skjer i flere miljøer. På oversikter over hvilke jobber som forsvinner, står gjerne enklere økonomiarbeid og regnskapsførsel, mens Stefan Fölster, som nylig var i Norge og snakket på NHOs årskonferanse, mener at jobber som inkluderer ledelse, forståelse av arbeidsprosesser og av anvendelse av teknologi, vil bli viktigere.

Jeg tror vi er i stand til å sysselsette oss også i fremtiden, men det krever også et kunnskapsideal som reflekterer hva som er det menneskelige bidraget, hva vi ønsker å bruke kunnskapen til, og hvordan vi forholder oss til kunnskap.

Artikkelen er publisert i Magma, Econas tidsskrift, nr. 3/2018.