Umyndiggjør småbarnsforeldrene
Det er en dårlig løsning hvis det åpnes for at en kommune kan umyndiggjøre foreldrene ved å pålegge barnehager som foreldrene foretrekker, til å redusere kapasiteten, for å fylle opp kapasiteten i andre, skriver Steinar Juel.
Publisert: 25. juni 2021
Kommunene skal heretter stå for barnehageopptakene. Hvis kommunens barnehager ikke får nok søkere, skal kommunen kunne flytte barn dit og kutte kapasiteten i private barnehager, også når foreldrene foretrekker de private.
Det såkalte Storberget-utvalget la fram sine anbefalinger om finansiering og organisering av barnehager. Utvalget ble nedsatt som et partssammensatt utvalg for å gi en samlet vurdering av de private barnehagenes økonomi og finansiering.
Det er slående hvordan utvalget nesten ikke er enig om noen ting, verken om vurderingene av nåsituasjonen eller om forslag til tiltak.
Utvalgets arbeid har heller bidratt til at avstanden i vurderingene av private barnehagers situasjon og rolle har økt enn at det er blitt bygd noen broer. Som utvalgsleder må Knut Storberget ta en stor del av ansvaret for en så polarisert rapport.
De fem som utgjør flertallet i utvalget, foreslår en rekke endringer i private barnehagers rammebetingelser som vil få store konsekvenser uten at dette er vurdert grundig. Flertallet består av utvalgets leder, to representanter fra fagforeningene, en fra næringsorganisasjonen Virke og representanten fra Kommunenes sentralforbund (KS). Noen ideelle organisasjoner som driver barnehager, er medlemmer i Virke. De aller fleste private barnehager, av ulike typer, er medlemmer av PBL, Private barnehagers landsforbund. PBLs representant utgjør mindretallet i utvalget.
Det er mange elementer i flertallets forslag en kunne kommentert. En rød tråd i forslagene er mangel på tillit til at foreldre er i stand til å velge riktig barnehage for sine barn. Kommunene skal stå for opptakene, og dersom kommunale barnehager ikke får nok søkere, så skal kommunene kunne flytte barn dit ved å redusere kapasiteten i private barnehager, selv om foreldrene skulle foretrekke de private.
Det kan være mange grunner til at foreldre foretrekker den ene barnehagen fremfor den andre. Lokalisering er viktig, og renomme kan være viktig. Foreldre kan også ønske å ha barna sine i en barnehage med en egen profil, som en frilufts- eller Montessori-barnehage.
Det er en dårlig løsning hvis det åpnes for at en kommune kan umyndiggjøre foreldrene ved å pålegge barnehager som foreldrene foretrekker, til å redusere kapasiteten, for å fylle opp kapasiteten i andre.
Det er spesielt uforståelig at representanten fra Virke mener at dette er en god ide. Hele ideen med å ha ulike aktører – kommunale, kommersielle, ideelle og andre – er å ha et variert tilbud som treffer foreldres ulike ønsker, og at det er incentiver til at barnehagene anstrenger seg for så gi så gode tilbud og drive så effektivt som mulig. Konkurranse gjør at aktørene lærer av hverandre.
Regelverket i dag er at den kommunale støtten per barn til private barnehager skal være lik det kommunen selv bruker på egne barnehager. Foreldrebetalingen er lik i private og kommunale barnehager.
Som andre rapporter viser Storberget-utvalget at inntjeningen i private barnehager likevel varierer mye. Flertallet med Storberget i spissen mener at 40 prosent av barnehagene har superprofitt. Samtidig går det frem av rapporten at om lag en tredjedel av barnehagene går med underskudd. Også i de store kjedene er det slik at om lag en tredjedel av barnehagene går med underskudd.
Det underkommuniseres at sektorens inntjening har vært synkende og nå er lav.
Hvordan er det mulig med så store forskjeller i inntjening, også i en barnehagekjede, når private og kommunale barnehager økonomisk skal likebehandles, når de er underlagt de samme kvalitetskrav, samme bemanningsnorm, og når lønninger osv. er ganske like?
Dette enkle spørsmålet stilles ikke. Det er to mulige hovedforklaringer på dette:
- Det er store forskjeller mellom kommunene i hvor effektivt de driver.
- Kommunene har dårlig oversikt over hva de bruker på egne barnehager.
Mitt inntrykk er at forklaringen er en kombinasjon av disse to. Telemarkforskning peker blant annet på at kostnadsnivået i kommunale barnehager er høyere i kommuner hvor det ikke er private enn i kommuner hvor det er private. Så hvorfor er ingen opptatt av den kommunale driften, av i hvilken grad pengene der kommer barna godt nok til gode?
Det er ikke slik at når barnehagen er kommunal, så kommer alle pengene automatisk barna til gode.
Flere av forslagene til flertallet reiser spørsmål som er lite vurdert. Utvalget skriver at barnehagene har høy gjeldsgrad, men har ikke vurdert hvilke konsekvenser flere av forslagene vil ha for verdien av barnehagene og dermed for deres forhold til kreditorene. Det gjelder blant annet forslagene om kommunal forkjøpsrett ved salg og konkurs.
Vi har svært gode barnehager i Norge. Foreldretilfredsheten er høy, med de private et hakk foran. Barnehagepolitikken har vært vellykket. Den har gitt et mangfold av barnehager og skapt konkurranse om å levere gode tjenester. Det er uforståelig at det nå foreslås å rive dette ned.
Kronikken var publisert i DN 22. juni 2021.
Private barnehager – er de egentlig ønsket?
Arbeiderpartiets barnehagepolitikk – fra pragmatisme til ideologi?
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
