Fattigdom

Ulikhetsbegrepet som politisk moteord

Å hevde at høyresiden først de siste årene har blitt opptatt av ulikhet – eller fortsatt ikke er det – er imidlertid bare mulig om man ikke skiller mellom fattigdomsbekjempelse og rikdomsbekjempelse, skriver Marius Doksheim hos Minerva, i forkant av Thomas Pikettys forelesning i Oslo.

Marius Doksheim

Publisert: 11. desember 2014

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

I morgen kommer Thomas Piketty til Norge. Han har gitt ut en god bok, som har gitt en interessant debatt om ulikhet – spesielt internasjonalt. Piketty fokuserer i hovedsak på utviklingen blant de aller rikeste, og viser at de har økt sine inntekter raskere enn befolkningen for øvrig.

Utviklingen Piketty beskriver bør absolutt diskuteres, og – om det etter debatten virker sannsynlig at han har rett i sine teorier – nok også møtes med enkelte korrigerende politiske tiltak, som hindrer at de aller rikeste rykker fra og at forskjellene blir selvforsterkende.

Men ulikhetsdebatten er også bredere enn Piketty, og i grunn er det den andre delen av ulikhetsdebatten som er viktigst. For mens Piketty er opptatt av de rike, er det enda viktigere at man diskuterer hvordan man bistå de fattigste og folk flest. Det er selvsagt koblinger mellom de to temaene, men ikke alltid. Og ikke minst: Tiltak som fremmes for å ”ta ned” de rikeste, kan i verste fall vise seg å gjøre det vanskeligere å løfte de fattigste.

Debatten, både i Norge og internasjonalt, blir mer utydelig av at det ikke alltid skilles godt. Ulikhetsbegrepet har blitt et moteord, og med det har skillet mellom de rike og resten blitt visket ut. Noe av årsaken kan være at det nok er større uenighet om behovet for å gjøre noe med de rike, enn å se på tiltak for de fattigste.

Venstresiden har for eksempel den oppfatningen at mange på høyresiden ikke er så opptatt av ulikhet. Men den liberale høyresiden har, i hvert fall siden Adam Smith og Thomas Paine, vært opptatt av de fattigste. Fordi man har sett at markedsøkonomien– stort sett og over tid – fungerer for folk flest og de fattigste, har man imidlertid ofte ansett rikdom og forskjeller som mindre prekært. Man har oppfattet det slik at det at noen er rikere enn andre, gir muligheter for at noen investerer den kapitalen resten utnytter til å øke sin produktivitet og sine lønninger. Så lenge alle får det bedre, har det tross alt vært viktigere enn at noen har gjort det mye bedre mye raskere enn resten. Dermed har ulikhet, forstått som forskjellen på de fattigste og de rikeste i et samfunn, vært lavere på dagsordenen enn fattigdomsreduksjon. Siden Adam Smiths tid har det vært en vellykket prioritering: Fattigdomsreduksjonen i verden har vært formidabel.

Venstresiden har satt likhet høyere, og ikke i samme grad akseptert at i en fri markedsøkonomi blir noen rikere enn andre. I Margaret Thatchers spissede, men velformulerte frase: “What the honorable member is saying is that he would rather that the poor were poorer, provided that the rich were less rich.”

Noen av funnene til Thomas Piketty antyder at det ikke lenger er like enkelt å skille: I USA og enkelte andre land (herunder ikke Norge) har man de siste årene opplevd at de rikeste blitt veldig mye rikere, uten at man har sett målbare forbedringer for store deler av befolkningen. Dermed har også mange på høyresiden blitt mer opptatt av den bredere ulikhetsdebatten: The Economist, Tyler Cowen, Angus Deaton, Civita, Minerva, OECD, Philippe Legrain, Francis Fukuyama, Martin Wolf, John Kay, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee er blant de mange som i hvert fall i en norsk kontekst må kunne plasseres til høyre, og som de siste årene har skrevet mye om ulikhet og hvordan man kan bryte denne utviklingen.

Når den siste OECD-rapporten tas til inntekt for venstresiden, er det nettopp fordi man ikke ser dette skillet. OECD sier i grunn akkurat det samme OECD alltid har sagt, og som i Norge oftest er blitt betegnet som høyrepolitikk: OECD-landene bør føre en politikk med aktiviserende og velrettede velferdsordninger, legge til rette for næringsliv og skapning av arbeidsplasser, og reformere skattesystemene så de blir bredere – og vri skattebelastningen fra næring og arbeid til eiendom. Men fordi de – kanskje som følge av at alle andre gjør det – har begynt å omtale det som ulikhet og ikke fattigdomsbekjempelse eller tiltak for hele befolkningen, føler venstresiden at de endelig kan omfavne OECDs anbefalinger.

OECD sier imidlertid eksplisitt imot Piketty: ”In particular, what matters most is the gap between low income households and the rest of the population. In contrast, no evidence is found that those with high incomes pulling away from the rest of the population harms growth.” Med andre ord: Høyresidens tradisjonelle prioritering av befolkningen for øvrig, heller enn de rikeste 1 eller 10 prosentene, er ifølge OECD fortsatt det riktige. Det er selvsagt fortsatt avgjørende at den økonomiske veksten er inkluderende og kommer hele befolkningen til gode, men det har høyresiden stort sett alltid ment.

Innlegget er publisert hos Minerva 11.12.14.