Ulikhetens pris: Merkelig bokstavtro lesning
Når man kan velge hvordan man vil leve, lever man ulikt. Noe viser seg i livskvalitet, noe i inntekt. I den grad ulikhetene oppstår som følge av slike selvvalgte og rettferdige årsaker, bør også venstresiden ha rom for å akseptere dem, skriver Marius Doksheim i Klassekampen.
Publisert: 15. februar 2014
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita
Det er lite rom for nyanser og debatt om boken «Ulikhetens pris». Selv tror jeg aldri jeg har lest en bok jeg ikke har sett mangler ved. For noen på venstresiden har «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson and Kate Pickett tydeligvis fått en status der ethvert avvik fra bokstavtro lesning ikke aksepteres og i hvert fall ikke kan innrømmes offentlig.
Helene Bank fra For velferdsstaten og Håvard Friis Nilsen i Res Publica kritiserer mine innvendinger mot boken, 11. februar, i Klassekampen 12. og 14. februar. De tar så hardt i at det er relativt enkelt å vise at de tar feil. Nilsen skriver:
«‘Boken har fått mange kritikere’, hevder Doksheim, uten å nevne en eneste. Det skyldes det enkle faktum at boken har svært få kritikere, men er temmelig unisont bejublet i forskerverdenen. De kritikere som er, har hatt tydelige bånd til politiske miljø av typenCivita, som arbeider som lobbyister for interessegrupper.»
Men det er mange, også blant dem som ikke tilhører høyresiden, som har kritisert boken. Noen eksempler: Robert Putnam, en av de mest anerkjente samfunnsforskerne på venstresiden, har sagt seg enig i kritikken mot bokens metodebruk og håper andre vil se på hypotesene med metoder som «er mer vitenskapelig overbevisende». Angus Deaton, professor ved Princeton og forfatter av den ferske (og gode) boken «The Great Escape: Health, Wealth, and the Origins of Inequality», har flere steder kritisert «Wilkinsons svake begrunnelser». Også i Norge har flere ledende akademikere på venstresiden kritisert boken.
Nilsen gjør rare feil også andre steder. Civita har aldri oversatt Peter Saunders rapport. Og jeg kritiserer selvsagt ikke Wilkinson og Pickett for å sitere en artikkel av Swamy Subramanian og Ichiro Kawachi. Problemet jeg pekte på, er at Wilkinson og Pickett siterer dem på noe annet enn det de skriver: Subramarian og Kawachis forskningsartikkel støtter ikke hypotesen i «Ulikhetens pris», men Wilkinson og Pickett siterer den som om den gjorde det.
Bank har imidlertid rett på ett punkt: Jeg burde presisert, slik jeg har gjort tidligere, at boken kun ser på rike land, og at det derfor er først når landene alt er rike forfatterne (feilaktig) ser på ytterligere rikdom som uvesentlig.
La meg óg peke på hvorfor et ensidig fokus på mindre forskjeller kan være skadelig, også fra et venstresideperspektiv: For det første: For å holde forskjellene små, må man redusere solidariteten. Innvandring, handel og bistand gir mange fordeler, men mye tyder på at det på kort sikt gir større forskjeller. For det andre: Tiltak for å hindre forskjeller kan i verste fall gå på bekostning av den økonomiske veksten, og dermed både arbeidsplasser og ordninger for de som ikke er i arbeid. Og for det tredje: Selv om det åpenbart er slik at moderne velferdsstater bidrar til menneskers frihet, gir også større frihet større forskjeller.
Når man kan velge hvordan man vil leve, lever man ulikt. Noe viser seg i livskvalitet, noe i inntekt. I den grad ulikhetene oppstår som følge av slike selvvalgte og rettferdige årsaker, bør også venstresiden ha rom for å akseptere dem.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 15.2.14.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
