Ulikhet

Ulikhet og makt

Et av problemene med for stor økonomisk ulikhet er utvilsomt at for store forskjeller i inntekter og formuer kan gi for store forskjeller i makt. Stig Arild Pettersen kritiserer oss for å overse dette i våre bidrag til debatten om Thomas Piketty og ulikhet. Jeg vil driste meg til å påstå at noe av kritikken kommer av selektiv lesning eller forglemmelse, skriver Marius Doksheim hos Minerva.

Marius Doksheim

Publisert: 16. desember 2014

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

Et av problemene med for stor økonomisk ulikhet er utvilsomt at for store forskjeller i inntekter og formuer kan gi for store forskjeller i makt. Civita og jeg har muligens ikke vært tydelig nok på dette, siden Stig Arild Pettersen kritiserer oss for å overse dette i våre bidrag til debatten om Thomas Piketty og ulikhet.

Samtidig vil jeg driste meg til å påstå at noe av kritikken kommer av selektiv lesning eller forglemmelse, for Civita har nevnt maktkonsentrasjon som et viktig problem i mye av det vi har skrevet: Fagrådsleder Lars Peder Nordbakken skriver nettopp om maktkonsentrasjon i de to notateneCivita har publisert av ham, blant annet at ”en velfungerende liberal markedsøkonomi … forutsetter politiske rammebetingelser som etablerer rettferdige og like spilleregler, sikrer produktive incitamenter som forener privat verdiskaping med det felles beste, og som konsekvent fremmer og sikrer fri konkurranse, demmer opp for forsøk på rent seeking og som slår hardt ned på alle former for maktkonsentrasjon.” I mitt Civita-notat om Pikettys bok skriver jeg at den liberale høyresiden, som tradisjonelt har vært svært opptatt maktfordeling, derfor også må delta i ulikhetsdebatten. Som Nordbakken har også jeg vært opptatt av at de rikeste ikke må trekke stigen opp etter seg og at rikdommen ikke må bli selvforsterkende gjennom den politiske prosessen.

Spørsmålet om hvor mye ulikhet som er for mye, er det selvsagt umulig å gi et presist svar på, noe jeg antar Pettersen forstår. Men jeg er i utgangspunktet nokså enig med Piketty i hans syn på at det vi ønsker, er et meritokratisk samfunn. Et meritokratisk samfunn vil ha en viss ulikhet, fordi noen arbeider mer eller smartere enn andre, utdanner seg mer, har bedre ideer eller løser viktige samfunnsproblemer. Men det er i liten grad preget av nedarvede, tilfeldige eller urettmessige forskjeller. Med andre ord: Ulikhetens sammensetning er viktigere enn om gini-koeffisienten er på 0,25 eller 0,35. Og, selv om samfunnet skal være meritokratisk, skal det ikke være fullstendig meritokratisk. Et godt samfunn må også ta seg av dem som ikke kan hevde seg i meritokratiet.

Så, for å forsøke å være konkret: Det er for store forskjeller i verden i dag, og derfor må vi i de rike landene legge om politikken og bidra til å redusere disse. Forskjellene innad i USA virker, slik Piketty beskriver, til å være av en slik art at fordelene fra markedsøkonomien ikke spres godt nok. I Norge har vi en annen situasjon, med en lav historisk ulikhet og en begrenset økning de siste tiårene. Hvert politikkforslag må veie fordeler og ulemper. For eksempel kan fordelene ved å fjerne formuesskatten veie opp for den marginale økningen i ulikhet som en fjerning, i hvert fall på kort sikt, vil føre til. Også arbeidsinnvandring og frihandel kan bidra til større forskjeller. Men siden det samtidig vil gi andre fordeler, både for oss og ikke minst for arbeidet med å redusere forskjellene i verden, er det likevel en politikk jeg støtter.

Pettersen spør om det at noen få tilegner seg enorme formuer i mine øyne er et uvesentlig problem. Piketty peker på mulighetene for at det ikke er det. Men når det kan være et problem, er det jo nettopp fordi det kan gå utover de fattige og befolkningen for øvrig.

Innlegget er publisert hos Minerva 16.12.14.

Publisert: 28. februar 2024