Tillitssamfunnet
Solhjells forsøk på knytte tillitsdebatten til regjeringsskiftet, virker perspektivløst. Små endringer i politikken påvirker ikke tilliten. I de senere tiår har både tilliten og ulikheten økt litt i de nordiske land, og det har skjedd samtidig. All økonomisk ulikhet er ikke urettferdig, og mer likhet skaper ikke automatisk mer tillit. Dessuten kan en liten økning i ulikheten nå, legge grunnlaget for større likhet siden, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 28. november 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Høy tillit mellom mennesker og til samfunnets institusjoner er en viktig grunn til at Norge er et godt land å leve i.
Tillit innebærer at vi tør å overlate noe som er viktig for oss til andre – som for eksempel å la barnehagen eller naboen passe barna våre eller å la staten passe oljeformuen vår. Det skaper et behagelig samfunn, der det er lett å være borger. Høy tillit reduserer også transaksjonskostnadene i samfunnet og gjør oss mer effektive.
Bård Vegar Solhjell fra SV vil gjerne ha en kunnskapsbasert debatt om tillit, men påstår at tillit «må skapes politisk», og at det er venstresiden som er best til å skape tillit.
Det siste er åpenbart feil, hvis man med «venstresiden» mener sosialismen. Ingen samfunn har vært mer preget av mistillit til medmennesker og institusjoner enn de sosialistiske «fyrtårnene» i Europa før Murens fall. Det er heller ikke riktig at tillit bare kan skapes politisk eller av staten. Tvert om er den uformelle tilliten i sivilsamfunnet og markedet noe av det viktigste vi har.
Det er dessuten for enkelt å redusere spørsmålet om tillit til et spørsmål bare om små forskjeller, omfordeling og velferd.
Velferdsstaten bidrar nok til å opprettholde den høye tilliten i Norge, men det er ikke velferdsstaten som har skapt tilliten – det er et samspill: Den høye tilliten i Norden bidro også til å muliggjøre velferdsstaten og en velfungerende markedsøkonomi.
Solhjell legger for liten vekt på rettsstaten som betingelse for tillit. En viktig grunn til at vi tør å inngå «kontrakter» både med staten og andre mennesker, er at vi kan stole på at staten likebehandler borgerne, setter grenser for egen maktutøvelse, ikke misbruker makt og har nærhet til borgerne.
Det skal heldigvis mye til for å rive ned den høye tilliten i land som Norge. Men det er selvsagt mulig. Forskning viser blant annet at samfunn med store økonomiske ulikheter, økonomisk ufrihet eller dårlig integrering ofte har mindre tillitskapital enn land med homogene befolkninger og stor grad av økonomisk likhet og frihet. Vi vet også fra vårt eget land at regjeringer som svikter i løsningen av viktige statsoppgaver, kan svekke tilliten til viktige institusjoner som politiet. Det hjelper altså ikke bare å ha en stor stat – den må være sterk og begrenset.
Solhjells forsøk på knytte tillitsdebatten til regjeringsskiftet, virker perspektivløst. Små endringer i den økonomiske politikken eller i skattepolitikken påvirker ikke tilliten. I de senere tiår har både tilliten og ulikheten økt litt i de nordiske land, og det har skjedd samtidig. All økonomisk ulikhet er ikke urettferdig, og mer likhet skaper ikke automatisk mer tillit. Dessuten kan en liten økning i ulikheten nå, legge grunnlaget for større likhet siden.
Solhjell har et viktig poeng når han påpeker at det har vært lagt for liten vekt på tillit i utformingen av politikken i Norge. Men syndene er nok ikke helt likt fordelt. Noen ideologiske retninger har alltid vært mer opptatt av tillit til enkeltmenneskene enn andre har vært. Og «tillitspolitikk» er heller ikke et fremmedord i norsk politisk debatt. Høyres tidligere leder, Sjur Lindebrække, skrev boken Tillit og tillitspolitikk allerede i 1953.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 28.11.13. Se også Aftenpostens debatt mellom Clemet og Solhjell.
Relatert
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
