Fellesformuen i oljefondet betyr noe for formuesfordelingen
Jeg er ikke helt på siden av internasjonal forskning. Steinar Juel med nytt svar i Aftenposten i debatten om oljefondet og formuesfordelingen.
Publisert: 11. mai 2019
Hannah Gitmark i Agenda mener det er feil å trekke inn den enorme fellesformuen vi har via staten når formuesfordelingen blant norske husholdninger skal vurderes (6.mai). Gitmarks innvendinger bygger på Kalle Moene og Rolf Aaberges kritikk av mitt notat (24. april og 7. mai). La meg begynne med noen fakta.
Nettoformuen vi har felles gjennom staten, er større enn husholdningenes samlede private formue, og den har økt raskere i verdi. Hoveddelen av formuen er Statens pensjonsfond, som forvaltes for å oppnå høyest mulig avkastning.
Ifølge loven skal fondet «understøtte statlig sparing for finansiering av Folketrygdens pensjonsutgifter». Regjeringen har foreslått å tydeliggjøre at fondet skal være kilde til finansiering av velferdsstaten over generasjonene.
«Total avsporing»?
Når private sparer til pensjon, inngår den oppsparte kapitalen i beregningene av formuesulikhet, selv om den ikke kan brukes «når bilmotoren ryker», som Gitmark skriver. I noen land er pensjonsformuen en stor del av husholdningenes formue, fordi de ikke har offentlige pensjonsordninger. Blir det da en «total avsporing» å si at kapitalen som understøtter statlige pensjonsordninger, bør være med når vi ser på formuesfordelingen?
Både Gitmark, Aaberge og Moene viser til at fellesformuen ikke er disponibel på samme måte som privat formue, og at avkastningen brukes til mye annet enn velferdsordninger. Men utgiftene til velferdsordningene overstiger inntektene som brukes fra formuen.
Aaberge og Moene mener også at jeg ikke forholder meg til deres kritikk. Men deres innlegg 24. april var så polemisk at det de måtte ha hatt av saklige poenger, druknet.
Hva er så problemstillingen? Den kan oppsummeres i fem punkter:
• Har det noe å si for fordelingen av eiermakten at staten har en stor nettoformue? Ja, det virker utjevnende.
• Har det noe å si for fordelingen av finansinntektene at staten har den største finansformuen? Ja, det virker utjevnende.
• Har det noe si for vår økonomiske trygghet at staten har en stor finansformue? Ja, våre universelle velferdsordninger er da finansielt svært godt funderte.
• Kunne formuen alternativt havnet på private hender? Ja, eller den kunne vært brukt opp. At vi har formuen, skyldes god politisk styring av rammene for oljevirksomheten og av at skiftende flertall har vært enige om ikke å bruke inntektene fra petroleumssektoren løpende.
• Kan jeg som privatperson bruke «min del» av formuen til ny bil eller bolig? Nei, men den gir folk en bedre og tryggere inntekt, slik at flere får lån til bolig. Hvis det ble flertall i folket og på Stortinget, ville også formuen kunne deles ut, noe jeg håper aldri vil skje.
Det er verdt å notere seg at avdøde Tony Atkinson, en internasjonal guru innen ulikhetsforskning, har dette som et av sine 15 forslag til tiltak for redusert ulikhet: «A public Investment Authority should be created, operating a sovereign wealth fund with the aim of building up the net worth of the state by holding investments in companies and in property.»
Helt på siden av internasjonal forskning kan jeg derfor ikke være.
Innlegget var publisert i Aftenposten torsdag 9. mai 2019.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Hvite elefanter i næringspolitikken
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
