En mer rettferdig debatt
Det er ingen som ønsker økte forskjeller bare for at de rike skal bli rikere. Likevel aksepterer moderate politikere både til venstre og høyre noe ulikhet. Grunnen er at økonomisk likhet ikke er den eneste verdien som teller, hvis vi skal bevare og videreutvikle et godt samfunn, skriver Lars Kolbeinstveit i avisen Fremover.
Publisert: 8. oktober 2020
Det er under ett år til stortingsvalget, og det er naturlig at forskjeller og rettferdighet blir diskutert. Et trekk ved de politiske debattene om ulikhet – særlig når det nærmer seg valg – er at meningsmotstandere blir karikert. Det finnes eksempler på dette både til høyre og venstre i politikken. Et konkret eksempel er stortingsrepresentant Nils Kristen Sandtrøen (Ap), som i et innlegg i Fremover 2. oktober fremstiller økte forskjeller som ønsket av Civita og høyresiden: «Forskjellene på folk blir nå større fordi det er meningen at de skal bli større.»
Denne fremstillingen er urimelig. Det er ingen som ønsker økte forskjeller bare for at de rike skal bli rikere. Likevel aksepterer moderate politikere både til venstre og høyre noe ulikhet. Grunnen er at økonomisk likhet ikke er den eneste verdien som teller, hvis vi skal bevare og videreutvikle et godt samfunn. Filosofen John Rawls mente for eksempel økonomisk ulikhet kunne rettferdiggjøres, hvis det samtidig er til gagn for de med lavest inntekt.
Sandtrøen er opptatt av trygge jobber, men det er nettopp for å sikre et konkurransedyktig næringsliv og dermed trygge arbeidsplasser, at mange på høyresiden mener at privat eierskap er ønskelig. Slike avveininger har også sosialdemokratiet alltid gjort, for eksempel ved Gro Harlem Brundtlands skattereform i 1992.
Min kollega Aslak Versto Storsletten har nylig gitt ut et notat der han peker på at Arbeiderpartiet før har hatt en pragmatisk tilnærming til private barnehager, men at vi i dag ser et mer ideologisk Arbeiderparti som i større grad avviser private aktører. Sandtrøens innlegg er heller ikke særlig pragmatisk. Han drøfter ikke avveininger åpent, men henfaller mer til retorikk der han etterlater inntrykk av at noen ønsker en politikk som ikke er rettferdig eller til fellesskapets beste.
I realiteten ligger konfliktlinjene i norsk politikk på et annet nivå. De fleste ønsker at Norge skal være et velferdssamfunn, der lommeboka ikke er avgjørende for hvilke velferdstjenester vi får. Hvordan vi best organiserer dette og samtidig sikrer oppslutning om offentlig finansiert velferd i et samfunn med økende privat rikdom, er ikke bare enkelt.
De borgerlige partiene mener at vi kan sikre skattevilje, likhet og høy kvalitet, dersom vi betaler for velferdstjenester i fellesskap, samtidig som både offentlige, ideelle og private aktører kan levere tjenestene. Dersom vi bare har offentlige leverandører, er det ikke sikkert at vi bruker ressursene godt nok eller sikrer valgfrihet for borgerne. I verste fall blir kvaliteten så dårlig og valgmulighetene så få at flere velger å kjøpe helprivate velferdstjenester.
I så fall har vi fått det todelte velferdssamfunnet som Sandtrøen advarer mot.
Innlegget var publisert i avisen Fremover 6. oktober 2020.
Samme svarinnlegg er også publisert i andre lokalaviser:
Firda Tidende
Sarpsborg Arbeiderblad
Bladet Vesterålen
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
