Den viktige fellesformuen

Fellesformuen vår er viktig for fordelingen. Og den er ikke naturgitt, tvert imot. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

Publisert: 10. mai 2019

Notatet jeg skrev før påske om at statens store nettoformue må trekkes inn når formuesfordelingen i Norge skal vurderes, skapte debatt. Det var ikke så overraskende. Det var imidlertid overraskende at to forskere jeg i utgangspunktet har hatt stor respekt for la seg på en så harselerende debattform, noe som ble plukket opp av andre, blant annet av Dagsavisen. Jeg er glad for at Moene i sitt innlegg i DN 6. mai beklager formen han og Rolf Aaberge la seg på, og at Moene nå skriver at «Diskusjonen kan være viktig selv om det ikke blir noen enighet». Når det erkjennes, har notatet hatt en funksjon.

Jeg er også enig med Kalle Moene i at det ofte blir skjevt når man i debatter om komplekse problemområder konkluderer basert på en enkelt tallindikator. I notatet forsøkte jeg å trekke inn et nytt perspektiv i debatten om formuesfordelingen, ikke å erstatte alle andre indikatorer som brukes.

Tittelen på notatet mitt, «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev», synes i særlig grad å ha provosert. Det er en spissformulering, som titler ofte er, og relatert til at formuesfordelingen i Norge vil fremstå som en av de jevneste i OECD-området når fellesformuen trekkes inn slik jeg gjorde. Metoden jeg brukte for å trekke inn fellesformuen er enkel, og kan helt klart diskuteres, noe jeg heller ikke har lagt skjul på.

Hovedpoenget mitt er at fellesformuen bør trekkes inn på en eller annen måte når formuesfordelingen vurderes.

Moene skriver: «Det er nemlig ingen uenighet om at den norske staten omfordeler inntekt: hovedsakelig på grunn av omfordelende personskatter som brukes til finansieringen av kontantoverføringer og offentlige tjenester. Det er heller ingen uenighet om at statens finansformue gjør denne omfordelingen lettere.» Det er godt vi er enige om det.

At vi har en fellesformue er ikke en naturgitt konsekvens av at vi fant olje. Tvert imot, ingen andre land har greid å forvalte en verdifull naturressurs på samme måte. Norge gjorde ikke som Danmark, ga retten til utvinning på sokkelen til ett privat selskap.

Grunnrentebeskatning, statlig direkte eie i oljefelt (nåværende Petoro), og etableringen av Statoil (nå Equinor) gjorde at inntektene til fellesskapet ble høye, og gjorde at det på 1980-tallet hadde mening å begynne planleggingen av et fond hvor inntektene skulle samles, etter at statsgjelden var nedbetalt.

Hvis disse beslutningene ikke var tatt, ville oljevirksomheten bidratt til større private formuer, og trolig skjevere privat formuesfordeling. I praksis hadde det ikke vært mulig å beskatte slike private «oljeformuer» så mye at man kunne oppnådd samme inntektsutjevning gjennom velferdsordninger som det vi får til når formuen er felles og forvaltes slik som i dag.

Moene peker på at omfordelingseffekten av avkastningen på formuen avhenger av politikken som føres. Ja, selvsagt. Hele forvaltningsregimet rundt oljevirksomheten, forvaltningen av fondet og utviklingen av velferdsordninger har en lang historie i Norge, og er utviklet av skiftende flertall på Stortinget. Det er selvsagt nyanser mellom hovedpartiene på Stortinget, men oppslutningen om at formuen skal brukes til omfordelende velferdsordninger, er bred. Fondets oppgave som kilde til å finansiere velferdsstaten over generasjoner er av regjeringen også foreslått forsterket i et forslag som nå er til behandling i Stortinget (Prp. 97L (2018-2019)). Det er vanskelig å se for seg at det skulle bli flertall for noe helt annet på Stortinget.

Det er 45 år siden Anders Lange døde, og hans forslag om å la oljeinntektene betale for folkets skatter fikk ingen stor oppslutning, noe jeg heller ikke tror vil skje med nye, impulsive forslag av samme type.

Det er mulig jeg er mer enn gjennomsnittlig skremt av høy statsgjeld som mange land har, kombinert med at de har en synkende befolkning i arbeidsdyktig alder. Statsgjeldskriser er ødeleggende, og særlig for personer i midlere og lavere inntektsgrupper. Etter min oppfatning er skjev formues- og inntektsfordeling i et land med høy netto statsgjeld verre enn i et land med statlig netto formue. Statsgjeldskriser, som den Hellas og dels i Spania nylig har vært gjennom, krever budsjettkutt, og de rammer som regel lavinntektsgrupper relativt sterkest. Både i Hellas og Spania gikk Gini-koeffisienten opp etter krisene.

Statsgjeld er noe befolkningen står ansvarlig for, på samme måte som befolkningen har glede av statlig netto formue.

Måten jeg har trukket inn vår fellesformue på, er som sagt enkel, og kun som en illustrasjon. Mitt hovedpoeng er at statens nettoformue har betydning for hvordan vi skal vurdere formuesfordelingen i Norge. Ut fra det Kalle Moene skriver sist mandag, virker det ikke som han er så veldig uenig i det.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv onsdag 8. mai 2019.