Au revoir Piketty
På mange måter er Norge allerede i den situasjonen Piketty ønsker for resten av verden. Piketty er altså ikke spesielt relevant for Norge, men det er likevel ett av rådene hans vi fortsatt bør følge: Satsing på utdanning og kunnskap, skriver Mathilde Fasting på Minervanett.no.
Publisert: 12. desember 2014
Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita.
På mange måter er Norge allerede i den situasjonen Piketty ønsker for resten av verden. Piketty er altså ikke spesielt relevant for Norge, men det er likevel ett av rådene hans vi fortsatt bør følge: Satsing på utdanning og kunnskap.
Thomas Piketty holder i dag foredrag i Aulaen ved Universitet i Oslo om sin bok Kapitalen i det 21. århundre. Han mener at r (avkastningen på formue) er større enn g (veksten i økonomien), og underbygger dette med en omfattende sammenstilling av empiri over en svært lang tidsperiode for noen utvalgte vestlige land. Her viser tallene at vi hadde en gunstig utvikling i et ulikhetsperspektiv fra rundt første verdenskrig til 1980. Deretter gikk det gal vei. Ulikheten har økt.
Piketty – oui ou non?
Det er flere som har kommentert og kritisert Piketty, både faglig og politisk. Civita har utgitt tre notater, hatt ett frokostmøte og skrevet en rekke artikler. Det er grunn til å se nærmere på hva Piketty egentlig har funnet ut, og hva han ikke har sett på. Dessuten er det grunn til å se på hvor relevant Pikettys funn er for Norge. Selv om man skulle avvise Pikettys policyforslag i siste fjerdedel av boken og mene at de ikke treffer godt i Norge, er det grunn til å diskutere fordelingspolitikk også her.
La oss ta Pikettys antakelse først: forskjellene kommer til å øke, basert på utviklingen han ser fra 1980 og frem til i dag. I OECD-analysen How was Life – Global Well-Being since 1820 fra 2. oktober 2014 presenteres utvikling i ulike dimensjoner i lange tidsrekker, fra 1820 og frem til 2000. Et av kapitlene omhandler utviklingen i inntektsulikhet målt som brutto disponibel husholdningsinntekt i ulike land. Ulikheten måles ved Gini-koeffisienten. Det er ulik kvalitet på dataene om inntektsulikhet når man går så langt tilbake som 1820, og før 1910 er det kun estimater. Etter 1970 har kvaliteten stort sett vært svært god, og den bedrer seg gradvis i ulike land etter 1910. Tallene som presenteres stopper i 2000, men gir likevel flere nyanser det er verdt å se på.
Om vi ser på vestlige land, som også er Pikettys anliggende, viser OECD-analysene at utviklingen ikke er entydig fra mellomkrigstiden og frem til 2000. I Frankrike sank inntektsulikheten helt fra mellomkrigstiden og frem til 2000. Man hadde et nivå på 58 i 1950, som falt til 37 i 2000. I Nederland var Gini-koeffisienten 42 i 1930 og 32 i 2000, med noen svingninger underveis. Her har altså ulikheten gått ned, også dersom man ser fra 1950, da Gini-koeffisienten var 36. I Tyskland har det vært svingninger, men ulikheten har gått opp igjen etter 1980 og følger således Pikettys hypotese. I Italia har ulikheten sunket og er fremdeles lavere i 2000 enn den var i 1930, og mellom 1980 og 2000 sank den, for så nesten å ta igjen 1980-nivået i 2000. Spania har omtrent samme ulikhetsnivå i 2000 som i 1930, og landet har ligget jevnt i nesten hele perioden. Sverige lå på en Gini-koeffisient på 40 i 1950 har i 2000 en Gini på 35.
OECDs oppdaterte Gini-koeffisienter fra deres database etter skatt og omfordeling viser følgende bilde fra midten av 1980-tallet til 2011: Nederland har omtrent ligget helt flatt med en Gini på 0,3 i 1995 og 0,28 siden 2005 og frem til siste registrering i 2012. Spania har gjort det samme, fra 0,33 i 2004 til 0,34 i 2011. Canada lå på 0,3 i 1983 og på 0,32 fra 2000 og frem til siste måling i 2011. Tyskland hadde 0,25 i 1985. Den stiger til 0,29 i 2011, mens Italia har 0,29 i 1984 og siste måling er 0,32 i 2011.
Pikettys empiri viser et mønster der ulikheten har økt etter 1980, selv om han også har nyanser, er hovedbildet man sitter igjen med at ulikheten har økt, og til dels mye. Derfor stiller han spørsmål ved hva som kan gjøres med den økte ulikheten. Med sin modell r er større enn g, antar han at trenden etter 1980 vil fortsette videre inn i det 21. århundre. Det er det grunn til å stille spørsmål ved. Det er også grunn til å undersøke nærmere om hans forslag til policy er det som vil skape vekst og bedre fordeling.
La Norvège – La pays de rêve
Norge er ikke med i OECDs analyser fra 1820 til 2000 og ikke i Pikettys hovedanalyser, men vi vet at Norge har en svært lav Gini på verdensbasis. Fra OECDs database ser Gini-tallene slik ut for Norge: 0,22 i 1986, 0,24 i 1995 etter skattereformen i 1992 og 0,25 i 2011. Uansett hvordan ulikhet og inntektsforskjeller måles, kommer Norge svært godt ut, og har bare hatt en liten økning i forskjeller de siste tiårene, fra et svært lavt nivå (se blant annet OECD-rapporten All on Board: Making Inclusive Growth Happen, 2014). Norge har også hatt en økende ulikhet siden 1980, men den målte ulikhetsøkningen skyldes blant annet to store skattereformer i 1992 og 2005. Gjennom skattereformene ble kapitalinntekter mye bedre synliggjort enn tidligere. Begge skattereformene bidro til bedre skattesystemer og bedre omfordeling. Ser man på det langsiktige bildet av ulikhet i Norge, har ulikheten vært lav lenge og steget noe de siste tiårene, men ikke det siste tiåret. Mye tyder på at noe av økningen skyldes de to skattereformene og bedre registreringer av kapital og inntekt.
De viktigste årsakene til den lave ulikheten i Norge, både historisk og i dag, er mange. Blant annet bidrar våre velferdsordninger sterkt til omfordeling. Den historiske tradisjonen med å eie egen bolig bidrar til det samme. I Norge står velferdsstaten for over 70 prosent av omfordelingen. Resten står skattene for. Fjerning av formuesskatten gir ikke utslag på vanlige mål for ulikhet.
Pikettys hovedgrep for å hindre økende ulikhet er en global formuesskatt, arveavgift og utdanning. Det siste er godt fulgt opp i Norge. Vi har gratis utdanning, og således har alle muligheter til å tilegne seg kunnskap. Dessuten har landet svært lav arbeidsledighet og et godt sikkerhetsnett dersom man ikke kommer i arbeid. Arbeidsdeltakelsen er svært høy, noe som gir det beste grunnlaget for sikring av inntekt og livsopphold. Når det gjelder arveavgift og formuesskatt, er arveavgiften ikke avskaffet, men følger nå et kontinuitetsprinsipp. Det vil si at arvinger overtar den skattemessige posisjonen og inngangsverdiene som arvelater hadde. Dermed vil verdistigningen bli skattlagt ved fremtidig salg, og tilsvarende vil verdifall komme til fradrag. Eiere i Norge beskattes også gjennom utbytteskatt, og staten er stor eier i Norge. Skattesystemene bidrar allerede til omfordelingen mellom de med høy og de med lav inntekt.
Au revoir Piketty
Piketty er altså ikke spesielt relevant for Norge. På mange måter er Norge allerede i den situasjonen Piketty ønsker for resten av verden. Det betyr ikke at Norge ikke skal følge med på utviklingen i usunne former for ulikhet (korrupsjon, rent-seeking, regulatorisk forskjellsbehandling), og kontinuerlig arbeide for å ha en omfordelende velferdsstat og et godt skattesystem. Men utfordringen for Norge når olje- og gassutvinning får mindre betydning, er sannsynligvis heller tiltak for å fremme vekst, innovasjon og utvikling. Da er det bare ett av rådene til Piketty som bør følges: satsing på utdanning og kunnskap.
Innlegget er publisert på Minervanett.no 12/12-2014.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Skattekonkurransen
Skatt i teori og praksis
Regjeringen snur – og det gjør den lurt i
Hvorfor reduseres ikke skattene?
