Finansskatten: Mindre aktører rammes

Den foreslåtte finansskatten vil ramme de lokale sparebankene hardest, skriver Lars Peder Nordbakken i Romerikes Blad.

Publisert: 28. oktober 2016

Den foreslåtte finansskatten vil ramme de lokale sparebankene hardest. Bare på Romerike finnes det åtte lokale sparebanker som gir uerstattelige ringvirkninger for sine lokalsamfunn og lokalt næringsliv.

Regjeringens forslag om å innføre en særskatt på finansnæringen, i form av 5 prosent påslag på arbeidsgiveravgiften og 1 prosent påslag på skattbart resultat, er motivert av en ambisjon om å nøytralisere finansnæringens påståtte fordel av å være unntatt merverdiavgift. Finansdepartementet har tydeligvis først gjort et forsøk på å finne et objektivt grunnlag for innføring av moms, og deretter innsett at det er vanskelig. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det samme har man konkludert med i en rekke andre land.

Men i stedet for å erkjenne at finansnæringen er fundamentalt forskjellig fra eksempel industri, handel og andre tjenesteytende næringer, og derfor bør reguleres og beskattes på en annen måte, har regjeringen gått videre i et forsøk på å finne en nest-best-løsning: den foreslåtte finansskatten.

Ny forskjellsbehandling

Det kan stilles spørsmål ved de premissene regjeringen har lagt til grunn i denne saken. Spørsmålene blir enda flere når man analyserer de strukturelle konsekvensene av forslaget. Konsekvensene er tydelig konkurransevridende, i disfavør av lokale og regionale sparebanker som legger mest vekt på lokal tilgjengelighet, personlig service og rådgivning, og i favør av store aktører og utpregete nettaktører som er mindre arbeidsintensive. Årsaken til denne skjevheten er at en stor del av den foreslåtte særbeskatningen bygger på den nevnte ekstraskatten på 5 prosent av lønnsgrunnlaget.

Det er heller ikke urimelig å tolke slagsiden i den økte overskuddsskatten på 1 prosent i samme retning, siden det generelt er de samme lokale og regionale bankene som er mest avhengige av å bygge opp sin egenkapital og soliditet gjennom overskuddsavsetninger.

Eksisterende forskjellsbehandling

Det som gjør de nevnte skjevhetene i finansskatteforslaget særlig problematiske, og på grensen til uakseptable for den som verdsetter en mangfoldig og konkurransedreven finansnæring, er at de kommer på toppen av følgende faktorer som peker i akkurat samme retning: For det første, og helt naturlig, må finansnæringen stadig tilpasse seg nye og mer omfattende regulatoriske krav, knyttet til alt fra kapital- og likviditetskrav, operasjonelle standarder og kamp mot økonomisk kriminalitet mv. Dette påfører de mindre bankene og finansbedriftene vesentlig høyere administrative enhetskostnader, sammenlignet med de store aktørene.

For det andre, nyter de største og såkalt systemviktige aktørene, godt av indirekte statssubsidiering knyttet til sin systemkritiske status i en krisesituasjon. Andrew Haldane i Bank of England har analysert omfanget av disse indirekte subsidiene internasjonalt, og vist at de er alt annet enn trivielle.

Hvem vil ha mindre konkurranse?

Summen av forslaget til finansskatt og de to sistnevnte faktorene definerer et regime som vanskelig kan kalles noe annet enn systematisk konkurransevridende. Ansvarlige politikere kan gjøre langt bedre enn å angripe det sunne mangfoldet og den virksomme konkurransen i den norske finansnæringen, gjennom å innføre en dårlig gjennomtenkt finansskatt. Det kan da umulig være denne regjeringens politikk å bidra til mindre konkurranse og økt forskjellsbehandling i det norske finansmarkedet?

Det finnes et bedre alternativ

Hvis det av politisk-taktiske grunner ikke finnes noen realistisk vei utenom å innføre en finansskatt, blir spørsmålet om det ikke finnes et bedre alternativ. Heldigvis gjør det det. Det vil attpåtil motvirke svakhetene ved regjeringens forslag, og samtidig bidra til å styrke finansnæringens soliditet, og dens bidrag til finansiell stabilitet i norsk økonomi.

Alternativet er å innføre en progressiv skatt på størrelsen av forvaltningskapitalen fratrukket egenkapitalen, basert på et romslig minstefradrag som tilsvarer en rimelig antatt terskelverdi som unntar alle de mindre aktørene som ikke kan anses som systemkritiske. Dermed tvinges de store, systemviktige aktørene til å betale en viss kompensasjon for sine politiske privilegier. Dette alternativet vil også bidra til en mer nøytral skattemessig behandling av gjeld og egenkapital i finansnæringen.

Viktigst av alt: Den skisserte alternative finansskatten vil skape mer likeverdige spilleregler for alle konkurrenter, og derfor styrke det verdifulle mangfoldet og konkurransen i norsk finansnæring, til glede for både forbrukere, næringsliv og mange lokalsamfunn på Romerike, og i resten av landet.

Med sine mange lokale sparebanker har alle på Romerike nå ekstra god grunn til å være oppmerksomme på det foreliggende forslaget til finansskatt. Det er noe langt mer enn økt beskatning av finansnæringen, som sådan, som står på spill i den videre behandlingen av forslaget til finansskatt.

Innlegget er på trykk i Romerikes Blad 22.10.16.