Hva er ansvarlige skattelettelser?

Skattekutt er ingen garanti for reduksjon i statens utgifter, spesielt ikke i Norge. Høyresiden bør i større grad argumentere for hva som skaper et fritt samfunn med god velferd. Lars Kolbeinstveit i Aftenbladet.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 27. april 2019

Skattelette er mulig, men da må veksten i offentlige utgifter ned. I Granavolden-plattformen står det at «regjeringen ønsker et skattesystem som stimulerer til arbeid og innsats, og et lavere skattenivå for å gi mer valgfrihet til familiene.»

Det finnes gode grunner til å ønske seg lavere skattenivå og en mindre omfattende offentlig sektor. I dag utgjør de offentlige utgiftene 59 prosent av fastlands-bruttonasjonalproduktet(BNP). Det er høyere enn alle våre naboland, som også har godt utviklede velferdsstater. Det tilsier at staten ikke trenger å være så stor som den er i Norge. Likevel er en Ole Brumm-politikk som sier ja til lavere skatt og ja til en større offentlig sektor, ikke bærekraftig.

Velferdsstaten og tillit

Skattelettelser blir av venstresiden ofte fremstilt som uansvarlig, og som en motsetning til satsning på fellesskapet. Høyresiden erkjenner at velferd og fellesskap er mer enn offentlig sektor, lavere skatt kan også styrke valgfriheten og velferden. Dette ideologiske poenget er godt. Det gir mening når vi snakker om hva den norske modellen bygger på: en kultur preget av protestantisk etikk, arbeid og åpen markedsøkonomi, høy respekt for individet og familiene, sterke sivilsamfunn og en sterk stat.

Alt dette utgjør viktige forklaringer på den høye tilliten i Norge. Denne tilliten er igjen avgjørende for at vi skal kunne holde oss med skattefinansierte og rause velferdsordninger. Mange vil mene at velferdsstaten er viktig for den høye tilliten. Denne ideen er ikke feil, men det er mer presist å si at høy tillit muliggjør en stor velferdsstat. Tillit kommer med andre ord før velferdsstat, mens velferdsstat kan bidra til å ivareta tillit. Men dette siste poenget bør ikke overdrives. Forskningen til Anders Bergh ved Lunds universitet viser for eksempel at likhet før skatt og omfordeling er viktig for tillit. Høy kompetanse blant norske ansatte, omstillingsdyktige bedrifter, en fornuftig lønnsdannelse, og rettferdig konkurranse er det som sikrer lav ulikhet før skatt. Skattelettelser som gjør det mer lønnsomt å jobbe og investere i Norge er ikke en trussel mot dette, snarere tvert imot.

Statens pengebruk

Å kutte skattene først, med håp om at det vil føre til et press for lavere utgifter, en strategi høyresiden i USA har kalt «starve the beast», er en dårlig idé. Det er ingen garanti for at man faktisk får lavere utgifter, spesielt ikke i Norge, der vi kan lene oss på Oljefondet. Erna Solberg har siden hun ble statsminister gjennomført moderate skattelettelser, men offentlige utgifter har likevel vokst. Vi har – riktignok innenfor handlingsregelen – brukt svært mye oljepenger. På grunn av Oljefondet og handlingsregelen blir altså ikke motsatsen til skattelettelser lavere offentlige utgifter.

Norsk politisk debatt preges av at venstresiden definerer brems i offentlig pengebruk som noe kaldt og velferdsfiendtlig. Professor i økonomisk historie Einar Lie har gjennom flere artikler vist hvor effektivt Arbeiderpartiet, når de er i opposisjon, kritiserer sentrum–høyre-siden for å kutte i velferden, enda velferdsstaten har vokst uavbrutt under alle regjeringer. På den annen side har Arbeiderpartiet ført ganske vellykket og stram budsjettpolitikk når det selv har vært i posisjon.

Hva vil Solberg-regjeringen?

Regjeringsprosjektet til Solberg er, i tillegg til å være preget av høy oljepengebruk, båret frem av ideen om å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Men hvorvidt Solberg-regjeringen med et slikt utgangspunkt kan gi folk mer råderett over egen lønn og velferd, og samtidig «føre en ansvarlig økonomisk politikk», som det også heter i Granavolden-plattformen, er mer usikkert. Det at Solberg har klart å samle en ikke-sosialistisk flertallsregjering, er på mange måter et politisk kunststykke. Samtidig er det hva prosjektet fører til av politiske endringer som bør bli det avgjørende i historiebøkene.

Perspektivmeldingen og andre analyser viser at budsjettene fremover blir mindre rause. Gitt at vi holder oss innenfor handlingsregelen, kommer vi på sikt ikke utenom skatteøkninger eller økte egenandeler, dersom ikke offentlige utgifter reduseres. Samtidig er det, som sagt, gode grunner til å hevde at ansvarsfordelingen mellom det offentlige, sivilsamfunnet og familiene allerede er kommet skjevt ut i Norge.

Oppslutningen om den norske velferdsmodellen er stor, men det er langt fra sikkert at det vil vedvare, dersom det eneste svaret på utfordringene som kommer, blir skatteøkninger. Høyresiden bør på egen kjøl i sterkere grad argumentere for hva som skaper fritt samfunn med god velferd.

Innlegget var publisert i Aftenbladet fredag 26. april 2019.

Publisert: 24. august 2022