Et forslag til skattereform
Dagens skattesystem subsidierer investeringer i eiendom. Det fører til en overinvestering i eiendom som gjør norsk økonomi mindre robust. I stedet for å introdusere en ny skatt, bør man gå til kilden av problemet. Fjernes rentefradraget og formuesskatten, vil incentivene som skattesystemet gir, bli betydelig sunnere for norsk økonomi, skriver Villeman Vinje i Dagens Næringsliv.
Publisert: 27. oktober 2011
Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita
Innretningen av skattesystemet er igjen et sentralt spørsmål i samfunnsdebatten. Dagens skattesystem har store svakheter. Det gjelder spesielt beskatningen av formue og eiendom. Er det mulig å styrke incentivene til å arbeide og skape bedrifter og arbeidsplasser, samtidig som norsk økonomi gjøres mer robust og faren for boligbobler reduseres?
Svaret er ja.
Det regjeringsoppnevnte finanskriseutvalget, som kom med forslag til hvordan man skal unngå nye finansielle kriser, var klar på at den skattemessige favoriseringen av investering i boliger burde reduseres. Tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem har ved flere anledninger tatt til orde for en omfattende skattereform. Næringsminister Trond Giske mener det med tiden vil (og bør) skje en utjevning og forskyvning av skatten, bort fra produksjonsmidler og over på eiendom.
Dagens system har flere uheldige sider. Rentefradraget, for 28 prosent av renteutgiftene til bolig- og forbrukslån i inntektsbeskatningen, er for mange en kjær post på selvangivelsen. Fradraget er politisk og ikke faglig begrunnet, og det bidrar sterkt til at norske husholdninger tar opp stadig mer lån, og dermed også til at boligprisene øker mer enn nødvendig. De øker så mye at enkelte, for eksempel statsministeren, advarer mot bobletendenser.
Også formuesskatten, som innebærer at eiendomsinvesteringer verdsettes lavere enn andre investeringer, gjør at investeringene i bolig blir høyere enn de ellers ville blitt. Formuesskatten har også andre negative virkninger, noe bl.a. LO-lederen, næringsministeren og næringsorganisasjonene har tatt opp. I realiteten er formuesskatten en bedriftsskatt for hoveddelen av de 337 000 personene som betaler formuesskatt på kapital investert i næringsvirksomhet. Kun promiller av disse er ”superrike”. Resten er små og mellomstore næringsdrivende som har skapt mesteparten av arbeidsplassene i landet. I de fleste småbedriftene hvor eier betaler formuesskatt tapper formuesskatten reelt bedriften for kapital som ellers kunne gått til å trygge bedriften eller finansiert nye arbeidsplasser. Spesielt negativt er virkningen i de år hvor bedriften går med underskudd eller har små marginer. Formuesskatten bidrar også til å redusere det aktive eierskapet og fører til en konkurransevridning i forhold til utenlandske bedrifter og arbeidsplasser.
En reform av skattleggingen av formue og eiendom vil kunne gi økt velstand og sysselsetting og en mer robust økonomi. En redusert favorisering av eiendom i skattesystemet vil også redusere den skattemotiverte investeringen i eiendom og over tid lette adgangen til boligmarkedet for personer som i dag ikke eier egen bolig.
Det overordnede skiftet bør være at beskatning på arbeid, bedrifter og kapital reduseres, mens beskatning av eiendom økes. Inntektsskatten, dvs. skattesatsen på 28 prosent, reduseres for personer og bedrifter, og formuesskatten avvikles. Dette kan finansieres innenfor en provenynøytral ramme ved at rentefradraget for personlige eiendoms- og forbrukslån avvikles. Fjernes rentefradraget i et normalår hvor realrenten er nøytral, gir det en inntekt til staten på ca. 40 mrd kroner pr år. Det kan brukes til å fjerne formuesskatten (ca 10 mrd kroner) og redusere skatten på arbeid og bedrifter med omlag 30 mrd kroner.
I dagens situasjon, med lave renter, vil direktekostnaden som husholdningene får ved en fjerning av rentefradraget, være nokså liten. Om man venter til rentene stiger, vil den direkte effekten være noe større, men det vil samtidig gi et større proveny som kan brukes på å redusere skatt på inntekt. Når rentefradraget avvikles, samtidig som man reduserer skatten på arbeid og tar hensyn til at Norges Bank normalt vil innrette seg på et lavere rentenivå når vekstevnen i økonomien stiger og husholdningene må bære hele kostnaden for sine lån, vil mange skatteytere netto tjene på en slik omlegging. Flest vil tjene på en omlegging om de dynamiske, selvfinansierende virkningene av lavere skatt er på linje med de funn SSB de senere år gjort.
Dagens skattesystem subsidierer investeringer i eiendom. Det fører til en overinvestering i eiendom som gjør norsk økonomi mindre robust. For å bøte på dette har flere økonomer tatt til orde for å innføre en statlig eiendomsskatt. I stedet for å introdusere en ny skatt, bør man gå til kilden av problemet. Fjernes rentefradraget for husholdingenes bolig- og rentefradrag, og formuesskatten fjernes, vil incentivene som skattesystemet gir, bli betydelig sunnere for norsk økonomi. Når det samtidig er mulig å redusere inntektsskatten for husholdninger og bedrifter med flere prosentpoeng, og dermed styrke incentivene for å skape og arbeide, viser det at en slik skattereform er å anbefale.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 27. oktober 2011. Les intervju med Vinje og Kristin Clemet her.
Innlegget er basert på Civita-rapporten som er lansert i dag:
SKATTEREFORM: for arbeid og økt velstand
Innretningen av skattesystemet er på nytt sentralt i samfunnsdebatten. Dagens skattesystem for både formue og eiendom har store svakheter. En reform av skattleggingen av formue og eiendom vil kunne gi økt velstand og sysselsetting, en mer robust økonomi, og det kan lette adgangen til boligmarkedet for personer som i dag ikke eier egen bolig. Det er målsettingen med skattereformen som foreslås i denne rapporten.
Denne rapporten foreslår en konkret reform av måten dagens skattesystem beskatter (men også i betydelig grad subsidierer) eiendom og formue på. Det overordnede skiftet som foreslås, er at beskatning på arbeid og kapital generelt reduseres og reelt økes på eiendom.
Last ned eller bestill rapporten her:
Relatert
Ekstremister må ikke inviteres inn i debatten
Systemet, og ikke menneskene i offentlig sektor, er problemet
Farlig tunnelsyn i skattedebatten
Sykelønnsdebatt på høyresiden
Skolen må ta et større ansvar for å trene unge i debatt og kildekritikk
