Det norske skattesystemet er ikke perfekt. Men vi ligger ganske godt an

Alle velfungerende land må ha et godt skattesystem. Men hva kjennetegner et godt system? Kristin Clemet i Aftenposten.

Publisert: 25. april 2016

Ett kjennetegn på et godt system er at sammensetningen av skatter og avgifter er riktig. Skattesystemet skal sikre de nødvendige inntektene til det offentlige på en måte som svekker effektiviteten i økonomien minst mulig. Det er for eksempel dumt å skattlegge arbeid så mye at ingen gidder å jobbe eller å skattlegge miljøskadelig adferd så mildt at alle fristes til å forurense miljøet. I praksis er det litt vanskeligere, for et skattesystem må også skjele til andre hensyn, som for eksempel fordelingsvirkninger, selv om mesteparten av fordelingen skjer gjennom velferdsordningene og ikke skatten.

Vurdert på denne måten har Norge stort sett hatt et godt skattesystem siden skattereformen av 1992. Da ble flere fradrag fjernet, slik at skattesatsene kunne settes ned. Skatter gjør større skade jo høyere satsen er, og skaden vokser gjerne raskere enn satsen. Derfor bør man ha et bredest mulig skattegrunnlag og så lave satser som mulig. Dette er også prinsippet når Stortinget nå diskuterer en ny skattereform, der forbedringer i selskapsbeskatningen er viktigste formål.

Et svært effektivt system

Et annet kjennetegn på et godt skattesystem er at selve inndrivelsen av skatter skjer på en enkel og kostnadseffektiv måte.

Også dette lykkes vi godt med i Norge.

Av i alt 189 land kommer Norge på 14. plass når PWC, sammen med Verdensbanken, rangerer verdens land etter hvor gode skattesystemer de har. Målingen undersøker blant annet hvor enkelt det er å betale skatt; hvor lang tid det tar og hvor mange ganger i året man må betale. Sammenlignet med andre land har vi et svært effektivt system, blant annet på grunn av omfattende digitalisering.

Et tredje kjennetegn er at skattyterne har tillit til at skattesystemet er rettferdig, og at stat og kommune bruker pengene fornuftig. Og overordnet sett er tilliten høy i Norge. Vi har en rettsstatsomfungerer. Vi kan, i all hovedsak, være trygge på at vi ikke blir utsatt for vilkårlig behandling, at rettssikkerheten er god, og at det juridiske rammeverket er på plass for dem som skal drive forretning.

Skattenivået kan bli for høyt

Alt i alt, og målt mot andre land, har altså Norge et godt skattesystem. Men hva med skattenivået?

Alle utviklede og velfungerende land har et høyt skattenivå, og Norge ligger i det øvre sjiktet. Det landet i Norden som har pleid å ha høyest skattenivå, målt som andel av BNP, er Danmark. Men Norge har, målt som andel av fastlands-BNP, minst like høye offentlige utgifter som Danmark. Grunnen til at vi kan ha høyere utgifter enn inntekter, er at vi har Oljefondet å hente penger fra.

Mange økonomer mener at det går en grense for en velfungerende økonomi når skattenivået beveger seg over 50 prosent av BNP, det vil si litt over nivået i Danmark. Blir skattenivået særlig høyere enn dette, begynner det å virke mot sin hensikt: Den svarte økonomien vokser, arbeids- og investeringsviljen synker, og skatteinntektene til staten blir mindre enn de ellers kunne vært. Det er altså ikke mulig å finansiere en sterk vekst i den norske velferdsstaten bare ved å øke skatten. Det kan også være tvert om: Et lavere skattenivå kan gjøre det lettere å øke produktiviteten og verdiskapingen og trygge velferden i samfunnet.

Flere avtaler om åpenhet og innsyn

De landene som har de verste skattesystemene er, enkelt sagt, fattige og vanstyrte land. To eksempler er Venezuela og Malawi. Man kan diskutere årsaker til at disse landene er så fattige, men jeg skal la det ligge her. En viktig betingelse for vekst og utvikling er uansett at de får orden på skattesystemet sitt og greier å drive inn skatter.

Det hverken bør eller kan være ulovlig for et land å ha et skattesystem eller skattenivå som er forskjellig fra andre land. Det kan heller ikke være ulovlig å investere eller plassere penger i et annet land enn man bor i. Tvert imot kan det skape vekst, innovasjon og integrasjon på tvers av land og hjelpe fattige land til økonomisk vekst.

Men siden skatteunndragelser er en trussel, både mot velfungerende markeder og evnen til å finansiere offentlige utgifter, kan det ikke aksepteres at noen land hjelper borgere og bedrifter fra andre land til å unndra skatt, ulovlig kapitalflukt, hvitvasking og kriminalitet.

Heldigvis er det mange land som nå forstår dette. Det inngås stadig flere avtaler om åpenhet og innsyn, hvilket gjør at OECD også kan «godkjenne» flere såkalte skatteparadiser som legitime jurisdiksjoner. Det gjør også at de som har legitime grunner til å bruke skatteparadiser, kan gjøre det uten å bli påtvunget hemmelighold eller mistanker om at man vil gjøre noe ulovlig.

Svakhetene i lovverket må tettes

Det viktigste nå er likevel ikke postboksselskaper i Luxembourg, men OECDs arbeid mot det som kalles «Base Erosion and Profit Shifting» (BEPS), som innebærer at store, globale selskaper ikke betaler skatt der de har virksomhet, men i stedet overfører overskudd til land med lav skatt, og på den måten kan oppnå en effektiv skattesats på én – to prosent. En åpen økonomi som skal ha legitimitet og støtte, er avhengig av et transparent og rettferdig system for internasjonal beskatning, og slike svakheter i lovverket må derfor tettes.

Vi vil aldri bli enige om alt, men ser vi litt stort på det, har norske politikere vært flinke til å inngå forlik om skattesystemet, skape forutsigbarhet for skattyterne og etablere en miks av skatter og avgifter som er fornuftig. For tiden diskuterer vi grønne skatter, boligskatt og formuesskatt – men dette dreier seg tross alt om mindre justeringer innenfor et eksisterende system. Statens inntekter fra formuesskatten, som har vært sterkt omdiskutert, utgjør bare ca. én prosent av statsbudsjettet.

Det norske skattesystemet er ikke perfekt. Men vi ligger ganske godt an. Derfor bør også Norge kunne bidra konstruktivt til den internasjonale innsatsen som Panama-avsløringene nå kan sette fart i. Fører arbeidet frem, kan skatten på globale selskaper på sikt økes, mens den kan reduseres for norske borgere og bedrifter.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 24. april 2016.