Pussig politisk prioritering

Norge har den største offentlige sektoren i OECD, og vi ligger helt i toppskiktet når det gjelder offentlig eierskap. Det private eierskapet synker, mens utlendingene eier mer. Sysselsettingen i offentlig sektor vokser, mens det nå er 200.000 arbeidsledige i privat sektor.I denne situasjonen vil venstresiden skattlegge privat sektor mer, samtidig som staten skal subsidiere mer og eie mer. Er ikke det en veldig pussig politisk prioritering?

Kristin Clemet

Publisert: 21. mai 2021

Flickr.com/ Fra partilederutspørringen i Vandrehallen: Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) pog Jonas Gahr Støre (Ap). Foto: Stortinget

Norge har OECDs største offentlig sektor. Vi ligger helt i toppsjiktet når det gjelder offentlig eierskap i næringslivet.

Det norske private eierskapet er på vei ned, mens utlendinger eier stadig mer. Det er en utvikling som er annerledes enn i Sverige, der det lokale private eierskapet øker.

Norske private eiere har en ulempe sammenlignet med utenlandske eiere og staten. De må betale formuesskatt. For å kunne betale formuesskatt, må mange av dem ta ut utbytte og betale utbytteskatt. Formuesskatten må betales, selv om bedriften går med underskudd.

Eierbeskatningen i Norge er omtrent tidoblet siden den siste store skattereformen i 2005/06. Hvis vi ser bort fra hus og hytter, som norske politikere ønsker å beskatte lavt, ligger kapitalbeskatningen i Norge helt i toppsjiktet i OECD.

I denne situasjonen vil partiene på venstresiden skattlegge norske private eiere enda mer.

De alternative statsbudsjettene for 2021 gir en pekepinn om hvor mye det kan bli:

Senterpartiets forslag, som er det mest moderate, vil skjerpe formuesskatten på investeringer i norske arbeidsplasser med opptil 75 prosent.
Arbeiderpartiets forslag innebærer en skjerping for den enkelte bedrift med opp mot 120 prosent.
SV og Rødt vil gå enda mye lenger.

Hvis disse partiene kommer i regjering, vil disse skattene kunne bli ytterligere skjerpet.

De ekstra skatteinntektene som de håper at staten får, skal blant annet brukes til å føre en mer «aktiv» næringspolitikk. Det vil blant annet si at staten skal subsidiere mer og eie mer i norsk næringsliv.

Dette er både pussig og paradoksalt.

Mange sier at de vil at det skal blomstre i distriktene, og at vi må ta vare på det nasjonale og det lokale. Men av en eller annen merkelig grunn gjelder ikke dette lokale, private norske bedrifter. De skal beskattes hardere – så hardt at vi med sikkerhet kan si at det vil føre til at flere flytter ut, selger til utlendinger, investerer mindre i bedriften eller gir opp.

Dette skyldes ikke at politikere på venstresiden er blitt mindre opptatt av at vi skal ha et omstillingsdyktig næringsliv, snarere tvert imot. Det skjer fordi de mener at de kan gjøre det bedre selv. Derfor vil de ta mer penger inn fra privat næringsliv – for å bruke det på selektive støttetiltak og mer statlig næringsliv. Det er en veldig rar prioritering.

Men det må sies: De kan ha flaks. Man kan ikke utelukke at politikere treffer blink og greier å satse på noe som kaster skikkelig mye av seg, og at de regulerer bedriften eller bransjen så smart at det kommer hele samfunnet til gode.

Problemet er bare at vi ikke har noen erfaring for at denne typen politikk har lyktes. Politikere er ikke spesielt dyktige til å forutse hvilke bransjer, bedrifter, produkter og teknologier som vil lykkes i fremtiden.

«Staten må ta risiko og sjanser, og våge både å vinne og tape, slik private investorer også gjør i teknologikappløpet», mener partiene på venstresiden.

Men de greier ikke å forklare hvordan staten skal greie å gi seg mens leken er god.

Det er ingen erfaring for å si at staten, det vil si politikere, klarer å stå imot når hele lokalsamfunn, med ordførere, ledelse og fagforeninger i spissen, ber om mer støtte.

I verste fall risikerer vi å sementere en ulønnsom næringsstruktur som gir oss mindre velstand og velferd enn vi ellers ville fått.

Næringspolitikken bør først og fremst sørge for at vi har gode rammebetingelser og velfungerende markeder.

Den må korrigere for markedssvikt, slik at vi for eksempel betaler en pris for utslipp. Riktige priser gir incentiver til markedsaktørene om å endre seg i en grønnere retning.

Når flere satser egne penger i konkurranse med andre blir det også et større mangfold av ulike mulige løsninger. Det er viktig når vi ikke vet nøyaktig hva som er best. Og når først markedet begynner å virke i miljøets tjeneste, går det mye raskere enn om staten skal plukke vinnere og forsøke å finstyre utviklingen.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 19. mai 2021.