Velferdsstaten

Slipp til velferdsinnovatørene

Bevisbyrden burde ligge hos de som vil beholde velferdsmonopolet på bekostning av mangfold og valgfrihet, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund i Bergens Tidene.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 30. september 2016

Bergensbyrådet har misforstått profittens rolle. Det viktigste er vel hvilken pleie våre nærmeste faktisk får.

Byrådet i Bergen ønsker å stenge kommersielle aktører ute av velferdstjenestene. De ser bort fra at mennesker har forskjellige ønsker og behov, som kan møtes bedre gjennom et mangfold av velferdsleverandører.

Muligheten for økonomisk avkastning – profitt – er en av de grunnleggende byggesteinene i den moderne markedsøkonomien. Markedsøkonomien er igjen grunnlaget for den sterke velstandsøkningen i verden de siste hundre årene.

Noe av årsaken til at den har vist seg så vellykket, er at den belønner den enkelte for å gjøre det som også er bra for andre mennesker, og sørger for at ressurser over tid flyttes fra de minst produktive til de mest produktive bedriftene.

Byrådene både i Bergen og Oslo har etter 2015-valget hatt et uttalt mål om å bli kvitt kommersielle aktører innen helse og omsorg, og spesielt private sykehjem. Argumentasjonen har gjerne vært at profitt og utbytte er «bortkastede penger», fordi de betales av skattepenger som heller kunne vært benyttet til å produsere flere eller bedre velferdstjenester. Men argumentet hviler på en misforståelse av hvordan profitt oppstår, og den dynamiske funksjonen profitten har.

Profitt oppstår i utgangspunktet fordi produsentene klarer å produsere noe til en lavere pris enn det offentlige selv ville gjort for tilsvarende tjeneste. Dersom konkurransen fungerer godt, vil den private profitten krympe over tid, mens forholdet mellom kvalitet og pris på den offentlige tjenesten vil forbedres.

Det er interessant å merke seg at motstanden mot private aktører kun gjelder for utvalgte deler av offentlig sektor. Foreløpig har ingen tatt til orde for å stanse offentlige innkjøp av verken skrivepapir, snømåking, nye skolebygg eller saksbehandlingssystemer. Alle ser ut til å være enige om at konkurranse gir bedre løsninger og lavere kostnader på disse områdene.

Selvsagt er det riktig, som kritikerne innvender, at det er forskjell på innkjøp av kulepenner og innkjøp av pleietjenester. Kravene til kvalitetssikring, men også verdien av mangfold og av å møte den enkeltes behov, er åpenbart høyere for pleietjenester.

Selve forutsetningen for at konkurransen skal virke, er imidlertid den samme, nemlig at aktører blir premiert for å levere høy kvalitet pr. krone, eller straffet hvis de leverer dårlig kvalitet eller bryter spillereglene.

Akkurat her er det nok fremdeles mye å gå på i norsk offentlig sektor. Og ikke all profitt er rimelig. Profitt kan oppstå av andre årsaker enn høy effektivitet. Høy profitt over tid kan bety at prisen det offentlige betaler er for høy eller kvalitetskravene for lave. Det kan helt sikkert gjøres mye mer for å sikre at private aktører i langt større grad premieres eller straffes ut fra kvaliteten på tjenestene.

Den beste medisinen mot vedvarende høy profitt er mer konkurranse, og å sørge for at konkurransen handler om kvalitet. Det oppnås for eksempel ved å la brukerne velge leverandør selv og la pengene følge brukeren. Da kan de, som i et marked, velge den løsningen som svarer best til behovene. Det forutsetter selvsagt at brukerne forstår sine egne behov og vet hvilken kvalitet de får.

Det siste er ikke alltid tilfellet. Leverandørene vet ofte mer om den egentlige kvaliteten på tjenestene enn brukerne, og kan derfor ha insentiver til å kutte i kvaliteten for å tjene mer penger. Men dette problemet overdrives ofte, og man kan gjøre mye uten å gjeninnføre offentlig velferdsmonopol. Felles standarder, bedre systemer for å måle kvalitet, samt krav om åpenhet kan være en god start. Slike tiltak burde gjennomføres uansett om det er offentlige eller private aktører som utfører tjenestene.

Interessant nok vokser det i frie markeder gjerne frem egne løsninger på informasjonsproblemet. Bransjestandarder, merkevarer, garantiordninger, sertifiseringer, o.l. gjør at kundene i større grad kan stole på leverandørene. Når kundene opplever at risikoen for at de kjøper lav kvalitet går ned, går nemlig betalingsviljen opp. Dermed kan alle parter tjene på at løftene blir innfridd.

Profitt gir motiver til å spre vellykkede løsninger, og til at flere ønsker å investere i de beste løsningene. Minst like viktig er den andre siden av mynten: Tap og konkurser gjør at ressursene flyttes vekk fra de minst effektive til de mest effektive bedrifteneluker ut de minst effektive eller ettertraktede leverandørene. Dette kalles institusjonell læring og ignoreres altfor ofte i debatten om private versus offentlige aktører.

Vi har svært mange eksempler på at private aktører som ikke leverer god nok kvalitet, eller som bryter med regler og forventninger, blir straffet og forsvinner fra markedet. Men selv om vi vet at også offentlige aktører bryter regler og har variabel kvalitet i tjenestene, går de aldri konkurs. For eksempel kan dårlige kommunale sykehjem fortsette driften i år etter år.

Motstanden mot å tenke på omsorg for våre nærmeste som en vare som kan kjøpes i et marked, er kanskje forståelig. Men fra et rasjonelt ståsted er det vanskelig å se hvorfor det er så stor forskjell på om sykepleieren som pleier dine foreldre har arbeidskontrakt med kommunen eller med et selskap som har kontrakt med kommunen, så lenge arbeidsforholdene er skikkelige. Det viktigste er vel hvilken pleie våre nærmeste faktisk får?

Myndighetene har et viktig ansvar når de åpner for konkurranse: De må sørge for at inntekten går ned når kvaliteten går ned. Det er fullt mulig å oppnå. I et liberalt samfunn burde bevisbyrden ligge hos dem som ønsker å opprettholde kommunale og statlige monopoler på bekostning av mangfold og valgfrihet.

Innlegget var publisert i Bergens Tidene onsdag 28. september 2016.